Årskavalkade 2019

Her er Rudi Nikolaisens favorittskiver fra 2019

Norsk progrock, amerikansk støyrap og lokal pianojazz er blant godbitene som definerte musikkåret.
WILCO: Fast leverandør av kvalitetslyd siden 1994. 
        
            (Foto: Shervin Lainez)

WILCO: Fast leverandør av kvalitetslyd siden 1994.  Foto: Shervin Lainez

1. WILCO «Ode to Joy» (dBpm Records)

 


Alle år som innebærer nye Wilco-utgivelser er som regel gode år, og 2019 er intet unntak. Med «Ode to Joy» følger Jeff Tweedy & co opp den lune stemningen man kjenner igjen fra «Schmilco» (2016), og har skapt et av årets triveligste og mest interessante album. Dette er americana for connaisseuren.

2. BOY AZOOGA «O Silly Me» (Heavenly Recordings)

 

Dette smykket av et band fra Cardiff har bare gitt ut ett eneste album, og det kom i fjor. Heldigvis slapp de låta «O Silly Me» for et par uker siden, slik at de med et nødskrik kvalifiserte seg til denne kresne lista. Bandet ga meg også årets mest positive konsertoverraskelse under Rakettnatt-festivalen, og både albumet og nylåta har tatt bolig i musikkspilleren min siden. Dette er et band som burde høres, ikke beskrives.

3. MICHAEL KIWANUKA «Kiwanuka» (Polydor/Interscope)

 


Å genierklære den britiske artisten Michael Kiwanuka er i disse dager noe av det minst kontroversielle man kan finne på å gjøre, men det er det en ganske god grunn til. Debutalbumet «Home Again» slo ned som ei atombombe, og plasserte Kiwanuka på kartet over tiårets beste utgivelser, allerede i 2012. Heldigvis har briten tydeligvis bestemt seg for å ikke hvile på laurbærene, og leverte like greit også et av dette årets beste album.

4. SLEAFORD MODS «Eton Alive» (Extreme Eating Records)

 


At to noen-og-førtiåringer fra Nottingham finner ut at de skal lage rap-punk sammen trenger ikke nødvendigvis å høres ut som en knakende god idé, men i dette tilfellet er det helt innafor og akkurat det verden ikke visste den trengte – et gubbete, rølpete og basstungt The Streets på spritfylla.

5. BIOSPHERE «The Senja Recordings» (Biophon Records)

 


Dyster ambient, mørk støy og monotone feltopptak er kanskje ikke alles kopp kamillete, men jeg ser heller ingen grunn til at det ikke burde være det. Av og til trenger man ikke all verdens dynamikk i lydbildet sitt, og akkurat da er denne hjernemassasjen av et album det doktoren anbefaler.

6. TOOL «Fear Inoculum» (Tool Dissectional/Volcano/RCA)

 


Los Angeles-bandet Tool er ikke kjent for å stresse ut nytt materiale i tide og utide, men så driver de jo også med kunstrock, må vite. Forrige gang bandet ga lyd fra seg var for 13 år siden, og mange fans har nok rukket å bli både tynn i luggen, tung i hørselen og småglemsk siden den gang. Heldigvis var det etterlengtede comebacket et aldeles strålende et, og ventetiden ikke forgjeves.

LES ANMELDELSEN HER

7. BENJAMIN MØRK «Resignasjoner I-IV/V-VIII» (CAMO)

 


Hvem skulle tro at en knallis fra Senja kunne lage noe så vakkert? Benjamin Mørk er en av byens ypperste musikere, og har leflet med utgivelser som inneholder alt fra elektronika til fjelljazz. På disse to skivene tar artisten det ned til bakkenivå, i et minimalistisk og nedtont, men kreativt og vellåtende møte mellom mann og piano.

8. FLYING LOTUS «Flamagra» (Warp)

 


Dette er album nummer seks fra den eksperimentelle rapperen og produsenten Steven Ellison AKA Flying Lotus. Som vanlig blir man møtt av en sammensurium av beat-basert vellyd som sparker i de fleste retninger. Med seg på laget har han en rekke gjesteartister, som bassisten Thundercat, funkikon George Clinton, og av alle mennesker, David Lynch. Da kan det nesten ikke bli feil, og det ble det heller ikke.

9. CLIPPING «There Existed an Addiction to Blood» (Sub Pop)

 


Det eksperimentelle hiphop-bandet Clipping er ikke det mest lettfordøyelige man kommer over innen sjangeren, men litt tyggemotstand er bare sunt for karakteren. Bandet frontes av rapvirtuos Daveed Diggs, og lydbildet høres ut som noe Lasse Marhaug kunne ha laget til en skrekkfilm. Det er også verdt å merke seg at dette er et band som klarte å få en låt nominert til science fiction-utmerkelsen Hugo Awards.

10. MOTORPSYCHO «The Crucible» (Stickman Records)

 


Motorpsycho er et av få band jeg har fulgt siden første halvdel av 90-tallet, og som jeg fortsatt kan høre på uten å få ticks. Trøndertrioen aldres nemlig som en god vin, og klarer på en eller annen måte å høres ut som at de selv synes det de holder på med er interessant, etter alle disse årene, noe som er lite kunststykke i seg selv. På årets fullengder har de klart å presse inn hele tre låter, siden låter uten 15 minutter lange gitarsoloer er meningsløst.