Disclaimer: innflytelsesrike banebrytere som Young Thug og Migos har dessverre aldri levert helt i albumformat, og da er det ikke passende for oss i gubbeforvaltningen her i Feedback.

Dette er ti album med stor A som har betydd mye for undertegnede de siste ti årene. RAP altså.

RICK ROSS Teflon Don (2010)

Det var rundt her rap begynte å bli gøy igjen etter noen år med misforstått hitlistejag og elendig rocketeft. Rozay skar ned til beinet og ga oss et av de hardeste albumene på årevis, og fikk samtidig minst halve kongeriket! «MC Hammer» og «BMF» var tidenes 1-2 knockout, og var starten på gatebangernes inntog på radio.

KANYE WEST My Beautiful Dark Twisted Fantasy (2010)

Hvis vi husker 2010-tallet for noe er det to ting: grenseløs kreativitet og eksperimenteringsbehov, og viljen til å kjøre tungt, hardt og kompromissløst. Kanye satte virkelig standarden for begge deler på dette nær perfekte albumet.

CHANCE THE RAPPER Acid Rap (2013)

Mixtape? Album? Hvem bryr seg, dette var en vitamininnsprøyting med livsglede, lekenhet og overskudd som sendte tankene helt tilbake til «A Bizzarre Ride 2 Tha Pharcyde»’, og en total motvekt til det nihilistiske og mørkesvarte «bang bang»-universet hans Chicago-kollega Chief Keef og co hadde brakt på banen.

KEVIN GATES The Luca Brasi Story (2013)

Kevin havna fort i skyggen av andre ansiktstatoverte, croonende og emosjonelle gangstere som Kodak Black, men her tangerer han historiefortellere som Jay Z og Scarface, samtidig som det er et sørgelig ekte preg over kvalene hans. Den perfekte emo thug-utgivelsen.

FUTURE DS2 (2015)

Au, totune, dette grenser til misbruk! De hippeste gutta I klassen sverger til debutplaten Pluto, men det var på den andre Dirty Sprite-installasjonen det toppa seg på alle måter. At en eneste lang kodeindryppende, marijuana-dunstende freestyle med kåthetsnivå Prince på molly kunne få selv «vanlige» folk hekta er et under i seg selv, Future revolusjonerte musikk på ekte.

J. STALIN Tears of Joy (2015)

Arven etter The Jacka lever trygt med J. Stalin. I likhet med andre Bay Area-rappere produserer han så mye at det er sjeldent det blir klassikere men dette er det nærmeste man kommer. I en perfekt verden ville J. Stalin vært popstjerne.

SCARFACE Deeply Rooted (2015)

For oss som er litt opp i årene er det ingenting som slår å se gamle helter holde stilen. Scarface er dessuten min G.O.A.T., og dette er hans beste siden The Fix.

WESTSIDE GUNN Supreme Blientele (2018)

Det begynte med Roc Marciano, men det var Westside Gunn og Griselda-vennene hans Conway The Machine og Benny The Butcher som tok 90-tallets skitne østkysts gaterap tilbake, og gjorde det både spennende og trygt retro på en gang. Alle platene deres er bra, det var bare her jeg ble hekta.

BERNER The Big Pescado (2018) RICO (2018)

Jeg gir egentlig totalt faen i Kendrick Lamar, men anerkjenner han som en mesterlig artist og smått genial, på samme måte som jeg gjør med for eksempel The Eagles. Dessuten hadde jeg aldri overlevd et år til i samme radiostudio som Don Martin om jeg ikke hadde hatt han med. Men jeg foretrekker Berner, og det er stygt å lyve.

TRAVIS SCOTT Astroworld (2018)

Med sitt tredje album klarte Travis det Drake aldri klarte: å lage et klassisk og høykonseptuelt album fra start til slutt. Med Geto Boys og Jay Z sin favoritthviting Mike Dean på laget fikk den poppete traphybriden hans seriøst tunge ben å stå på, og utvisket for alltid skillet mellom børs og katedral.