Torgeir finner kjærligheten, og lager litt av en pizza

Han har lagt lista skummelt høyt for seg sjøl, Torgeir Waldemar, etter å ha solodebutert som en godt voksen kar i 2014.
Torgeir Waldemar har en ny vri på musikken sin på plate nummer tre. Foto:  
        
            (Foto: Julia Marie Naglestad)

Torgeir Waldemar har en ny vri på musikken sin på plate nummer tre. Foto:   Foto: Julia Marie Naglestad

I stedet for et forsøk på å nå tidligere høyder, utvider rock’n’roll-trubaduren heller sitt eget register på plate nummer tre.

Etter å tidligere ha hyttet med nevene mot livets urettferdigheter, har Torgeir Waldemar nå funnet kjærligheten. Kjærligheten er nemlig løsningen, men noen ganger også roten til problemene, om jeg tolker platetittelen og tekstene riktig. I tillegg gir «Love» et inntrykk av at østlendingen er smått nyforelsket i selve musikken.

Torgeir Waldemar lager fortsatt rock med cowboystøvler på, men det tas noen kule grep på nyplata. Grunnkompet er fremdeles tungt og fint, mens det ikke spares på snadderet fra den nydelige buketten musikere Torgeir Waldemar har lokket med seg inn i studiolokalene.

Rytmedoktoren Anders Møller vet hvor han skal begrense seg til å forsterke grunnmuren, og hvor han kan lure inn en perkussiv kilevink eller to for å bryte opp i det musikalske travet. Tromsøværingen Eirik Fjelde trykker inn lekkert tangentspill der låtene trenger slikt, mens multiinstrumentalist Ole Henrik Moe fremstår som platas kapellmester, da han arrangerer og knytter alt sammen med diverse musikalske verktøy. Mellomspillene fungerer som velkomne pustehull mellom de detaljrike og nokså tungfordøyde låtene.

Åpningssporet «Leaf in the Wind» er en folk/countryrocker i skjæringspunktet mellom Gene Clark og Israel Nash, og dette er mark Torgeir Waldemar pløyer med mer kraft og dybde enn stort sett alle andre. Albumet for øvrig rommer allikevel mer overraskesende elementer.

Den utradisjonelle bruken av blåsere, eh … blåser nytt liv i americana-bålet. Bendik Brænne spiller så snertent at skillene mellom saxofon og sexofon blir uklare, mens Sjur Miljeteigs trompetspill skaper en stemning som må høres og føles snarere enn beskrives. Og er det en ekte trekkbasun a.k.a. runkebinders vi hører hjelpe til med å lose avslutningseposet «Black Ocean» inn til kai? Uansett, bandet evner å leke seg i lag, uten å miste fokus på de grunnleggende melodiene.

Lydbildet på «Love» er åpnere og kaldere enn i sørstatsrocken som farget «No Offending Borders». Torgeir Waldemars nye låter tar oftere turen ut fra sumpa, jungelen og furuskogen – og ut på viddene under den subarktiske stjernehimmelen.

Produksjonen er stor, sterk og innbydende. «More is more», som den svenske gitarfilosofen Yngwie M. en gang sa. Kassegitarene låter som tre og stål (den moderne, elektrifiserte plastikklyden hører ikke hjemme her), mens strømgitarene er skarpe nok til å skjære gjennom lydlagene.

Han er fortsatt ingen Sinatra bak mikrofonen, Torgeir Waldemar, og selv om hans lidenskapelige stemme har en fin egenart, er vokalkoringene viktig. Korarrangementene har et tøft gospeltrøkk, litt ulikt de tradisjonelle andre- og tredjestemmene i americanasjangeren, som skaper en herlig intensitet.

Blant de seks sjeldent innholdsrike låtene som utgjør «Love» finner vi ingen karrieredefinerende schlægere av type «Streets» eller «Summer in Toulouse». Torgeir Waldemars tredje plate er derimot jevnere enn forgjengerne, og har en bedre albumfølelse enn debuten og «No Offending Borders».

Enkeltlåtene «Contagious Smile» og «Truncated Souls» er minisymfonier som står trygt alene, og «Black Ocean» er i seg selv et fullkomment verk, men «Love» er et album som nytes best i ett sammenhengende drag. Det er plenty av spennende toppinger på hvert stykke, så her er det bare å glefse i seg hele pizzaen, og nyte kjærligheten.