Fortsatt stor i kjeften – nå med trønderbataljonen i ryggen

Havregrøt med ketchup på er kanskje enda mer motstridende, men Ole Paus og Motorpsycho er en kombinasjon jeg aldri kunne ha fantasert meg fram til.
GUDFAREN OG TRØNDERMAFIAEN: Ole Paus sammen med Motorpsycho og Reine Fiske.   (Foto: Nina Djærff)

GUDFAREN OG TRØNDERMAFIAEN: Ole Paus sammen med Motorpsycho og Reine Fiske.   Foto: Nina Djærff

1 / 1

«Så nær, så nær» er allikevel et hyggelig og tankevekkende møte mellom Paus, trønderrockerne og lytteren. For litt ekstra piff i produksjonen er attpåtil den svenske altmuligmannen Reine Fiske – for mange kjent fra Dungen – hentet inn, for å kaste litt ekstra tryllestøv over arrangementene og gitarspillet.

Ole Paus er ingen Elvis, men den nevnte svensk-trønderske bataljonen fungerer på dette albumet som den aldrende trubadurens Svartlamon-utgave av The TCB band. Musikerne stjeler allikevel ikke showet fra «far sjøl», i den grad det måtte være mulig. Med sin karakteristiske snakkesynging skjærer Paus igjennom lydmuren, selv der han på vegne av sine ord må spisse albuene og kjempe for plassen.

Albumet bærer preg av å være spilt inn med lave skuldre, under en tur til den franske landsbygda – noe de involverte selv fremhever ved å innlede plata med en feilstart hvor Paus mister taket på både teksten og melodien. Den løse og ledige følelsen fører allikevel ikke med seg noe slurv i valsen, da disse 10 sporene er stramt og inspirert fremført av et knippe mesterlige musikanter. Produsent Bent Sæther skyr selvfølgelig alle billige triks da dette bandet ikke trenger noen form for sminke, men nytes best «au naturel».

Motorpsycho-gutta pumper ut et lettbeint groove, og tar med dette albumet et avbrekk fra sin intense, introverte og episke progrock. Musikken på «Så nær, så nær» er allikevel langt fra ukjent for gjengen som i sin tid trillet ut finfin country- og vestkystrock i The International Tussler Society. Om man hadde samlet folk fra Grateful Dead, Fairport Convention og The Flying Burrito Brothers ville resultatet blitt temmelig nært greiene trønderne og Reine Fiske gjør på denne plata.

I sentrum av alt har de satt «hele Norges Kris Kristofferson» i lenestolen, fylt begeret med litt god leskedrikk, gitt han mikrofonen, og trykket på «record».

Ole Paus briljerer med både vittigheter og syrligheter underveis. Man hører at han er langt inni bobla i sine mest tandre øyeblikk, men 72-åringen virker også til å kose seg når han spytter ut sine små stikk. Politikere og finansfolk får høre det i «Fest i hovedstaden», der Paus med et treffende skråblikk inntar posisjonen til gatefolket mange av oss jobber hardt for å ignorere idet vi passerer dem.

Visa «Klaus og livet» er låten hvor Paus’ lyrikk treffer hardest, hjulpet av enkle hjelpemidler som lett gitarklimpring og fløytespill. «Blonde beist» fungerer som en enkel, men ubehagelig effektiv påminnelse om den nye fascismen som dukker opp i kommentarfelt, blogger, gater og torg. Det dystopiske, 13 minutter lange eposet «Ruinbyen» setter et mørkt punktum for albumet. Vakkert er det ikke, og Paus’ sorgtunge, fortvilte hvisking fortsetter å kverne i bakhodet etter at musikken er over.

Paus og hans utradisjonelle band har laget et album som er både fascinerende og underlig. Samtidig gir kun drøyt halvparten av enkeltlåtene på «Så nær, så nær» følelsen av at man høre igjennom dem på nytt. Det er mange fine partier, pluss finurlige detaljer i samspillet og lydbildet, man kan kose seg med. Kjedelig er det virkelig ikke, men noen musikalsk ekstase oppnås allikevel aldri.

Etter å egentlig ha takket for seg med trippelalbumet «Avslutningen» setter Ole Paus nå karrierepunktum med et album ulikt noe gitt ut tidligere i Norge. Eller er «Så nær, så nær» første steg i den ikoniske trubadurens comeback? Noe sier meg at siste ord ikke er snakkesunget av 72-åringen, som beviselig fortsatt er skarp i hodet og stor i kjeften.