Fantastisk lydspor til åndelig mørke

Det er ingen nybegynner vi her har med å gjøre.
GILL: Han har gitt ut ei fabelaktig og flott skive, men da fotoseansen til promobildene skulle tas, var det dessverre ikke penger igjen til farger. Ble nå ganske kult uansett, da! 
        
            (Foto: Press/Rubber Tramp)

GILL: Han har gitt ut ei fabelaktig og flott skive, men da fotoseansen til promobildene skulle tas, var det dessverre ikke penger igjen til farger. Ble nå ganske kult uansett, da!  Foto: Press/Rubber Tramp

Den 44-årige louisianaren Landry har gitt ut en drøss skiver over de siste noen og tjue årene, både med bandet Old Crow Medicine Show, samt en rekke soloplater på små og rare etiketter.

På de siste har det blitt mer schwong over det hele, og nå er han ute med sitt soloalbum nummer seks, siden 2003 (alt etter hvordan man regner). Jeg har ikke hørt alle de forrige platene (de første var selvutgitte og egendistribuerte), men denne ble jeg ekstra oppmerksom på, da mengder med åtgaum florerte etter hans soloturné her til lands for et par år siden, blant annet her i Tromsø.

Vet ikke hvorfor jeg ikke dro selv, men håper det var noe som kan kalles gyldig fravær, at det ikke skyldtes latskap eller noe. Jeg orker ikke å forholde meg til den eventuelle selvforakten, så jeg har latt være å sjekke.

Uansett: Den nye skiva låter enda mer helstøpt og komplett det andre jeg hørt, og det er så fint og lekkert produsert at selv en mobiltelefon oppi en plastbolle vil gi deg en lydopplevelse du vil oppleve som balsam for øregangene. Særlig platas to første spor er umiddelbart storslagne i all sin nedstrippethet.

For det er virkelig helt nedstrippet, med forsiktige tangenter, mild perk og bass, elgitar, fiolin og noen helt bedårende vakre steelarrangementer (lagt på av Gill selv) som utgjør den instrumentelle basisen, men det er Gills varme, dype og presise baryton som er det bærende elementet hele veien. Og det er ikke på en sånn kokett less is more-irriterende måte heller. Man har bare latt stemmen slippe ordentlig frem og ut, supplert av superb musisering.

Man føler nesten man sitter rundt et leirbål og hører på ham og den eminente gjengen. Det er ment som en kompliment. For det er selvsagt helt katastrofe med introverte sulliker som drar frem gitaren og ødelegger den gode stemninga det kan være å sitte foran et leirbål, der kun lyden av et knitrende flammer og en terapeutisk ro råder. Da kan «Blowin’ in the Wind», med astmatiske munnspillulyder, være ren og skjær terror.

Så dette er noe annet. Heldigvis. Dette er en mann med masse på hjertet, lyrisk som musikalsk, man er mer enn villig vil lytte på, og som vet å servere det i ei tiltalende, musikalsk innpakning. Det er særlig etter noen runder at man begynner å høre ordentlig etter hva han med klar diksjon melder, og det er et verdensbilde relativt rensket for optimisme og tivoli.

I stedet maner Landry frem historier og betraktninger fra dysfunksjonelle og proforma parforhold (hør det sugende åpningssporet), en musikkbransje med fremtiden bak seg og et USA i samme historiske og umulige spagat. Den smått tango/sigøyner-aktige «Nobody’s Coming» er en slik låt som vokser på, der man levnes i misantropiens vidunderlige pinsel.

Ni låter på 40 minutter, hvor den siste låten er en fire og et halvt minutts vakker instrumental. Det er helt topp, det. Man blir både mett og får lyst på mer. Så nå er det bare å få ham tilbake til Norge igjen. Da er det ingen unnskyldning for ikke å komme. Ikke da heller.