En musikalsk roadmovie du bør få med deg

De har det fælt i USA for tida. Drive-By Truckers lykkes i å lage god musikk og gode historier av all jævelskapen.
AMERICAN BAND: Drive-By Truckers lager musikalske postkort fra et land der mange innbyggere har mistet håpet.  
        
            (Foto: Pressefoto)

AMERICAN BAND: Drive-By Truckers lager musikalske postkort fra et land der mange innbyggere har mistet håpet.   Foto: Pressefoto

Jeg er godt kjent med herrene i Drive-By Truckers. Jeg brukte allikevel mye tid på å bli venn med denne plata.

Deler av grunnen er at «The Unraveling» ikke er noe vennlig innstilt album. Det er snarere en vandring gjennom ruinene av det som en gang var mulighetenes land.

På tross av tungsinnet fascinerer Drive-By Truckers’ statusrapport fra ’Murica anno 2020. «The Unraveling» er blant deres sinteste album, men vi snakker om et sjeldent velartikulert sinne.

For oss som kan koste på oss en ironisk distanse eller et hånlig flir til det amerikanske sirkuset med «The Donald» som direktør, gir Drive-By Truckers et hardt og ubehagelig innblikk fra manesjen folk faktisk må leve i. Historiene og skjebnene som skildres i løpet av disse låtene maler et bilde med lite eller ingenting håp.

Innvandrerbarn satt i bur, uten foreldre. Ungdom som rømmer inn i rusmisbrukets mørke. Krigsveteraner uten verken nettverk eller vrakpant. Slitere som gir alt for å kare til seg smuler på bunnen av karrierestigen. Gjentatte voldstragedier som politikerne feier under teppet, etter å ha stotret fram sitt pliktskyldige hopes and prayers til de etterlatte foran kameraene.

Scenene er dystopiske, og platetittelen sier egentlig veldig mye: Dette samfunnet ser ut til å falle ifra hverandre.

Sinnet vokalistene Patterson Hood og Mike Cooley kauker inn i sine mikrofoner matches av et kontant komp som ikke pynter på, men forsterker den mollstemte virkeligheten. Som alltid med Drive-By Truckers får låtene subtil, men følsom drahjelp fra elpiano, lap steel, fiolin med mere.

Gubbene har åpenbart maur i buksa, og setter relativt ofte opp tempoet for å riste dem løs. I «Armageddon’s Back in Town» tar Hood fram sin beste Dixieland-utgave av Springsteen, mens Cooley snerrer på toppen av fremoverlent boogiepunk i «Slow Ride Argument».

Melodiene er allikevel ikke utadvendte. Det er ingen tilløp til godlynt allsang, ei heller noen kamprop med knyttede never i været. Tålmodige lyttere vil allikevel bli belønnet. Man må bare våge å ha det litt vondt først.

Etter fire års albumpause er «The Unraveling» bevis på at jeg har savnet Drive-By Truckers, og et nytt dypdykk i katalogen er allerede i gang. Plate nummer 12 (tror jeg) er muligens ingen fremtidig klassiker typ «Southern Rock Opera» eller «Brighter Than Creation’s Dark», men bandet er fortsatt sørstatsrockens beste historiefortellere.

Dette er en musikalsk roadmovie du bør få med deg.