For to uker skrev vi om 15 eminente filmer i denne kategorien, og da er man selvsagt nødt til å trekke frem noen fæle kandidater fra andre enden av skalaen.
I frykt for å forårsake kulturell selvskading, med fare for liv, begrenset vi oss her til fem kandidater.
Lista er derimot uendelig. Men disse må du virkelig ikke se.
Ikke i det hele tatt.
«Woodstock» (1970)
Aldri så galt at det ikke er bra for noe. Og det aller beste med at fysisk format er i ferd med å forsvinne som foretrukket filmmedium, er at vi slipper stadig nye og utvidede utgaver av dokumentaren om Woodstock. Altså, den originale filmen varte i smertefulle 184 minutter, og den versjonen føles som minst 190 timer.
Men da en jubileumsutgave skulle ut på markedet i 1994, mente man at dette ikke var nok, så da klinte man til med en versjon på 224 minutter, sånn for sikkerhets skyld, og det er vel lengre enn selve festivalen varte – i sanntid. Jeg tror faktisk ikke man finner mennesker som har sett hele. Iallfall ikke som overlevde.
Selv ikke «Ringenes Herre»-filmene har vært gitt ut i flere og forlengede versjoner enn denne uutholdelige hippiesmørja. Nakne og gjørmete hippier som raver retningsløst rundt i narkofylla har definitivt sin begrensede underholdningsverdi, og her får du en overdose av mounteverestske dimensjoner.
OK; det ble gjort noen minneverdige, og sågar historiske, opptredener der, men det holder i massevis å se «Jimi Hendrix - Live at Woodstock», om du absolutt må ha bilder til musikken. I undervisningsøyemed kan den dog anvendes som skremselspropaganda mot narkotika, såpass raus skal jeg være.
«Rattle and Hum» (1988)
Jeg likte U2, jeg. Hvor pussig det enn føles å måtte si det i 2020. Men jeg gjorde det. Skikkelig også. Da broren min kom hjem med liveskiva «Under a Blood Red Sky» (1983), var jeg solgt, og man begynte å dykke bakover i katalogen av studioskiver.
«Boy», «October» og War ble også kjøpt inn, og de påfølgende to ble også skaffet fortløpende, men da litt mer pliktskyldig. Særlig «The Joshua Tree» føltes litt klamt i øregangene. Men man kjøpte og spilte den, litt sånn for old times’ sake. Da «Rattle and Hum» kom året etterpå var det derimot over, og det var ingen lykkelig skilsmisse, men et blodig oppgjør jeg aldri har kommet ordentlig over.
Suksessen, godt hjulpet av Live Aid, hadde gått dem fullstendig til hodet, og nå skulle de sveipe over hele den amerikanske musikkarven og gjøre den til sin egen. Skiva er en miks av studio- og livemateriale, med coverlåter og eget materiale, og er i seg selv ganske uinteressant og døll. Men filmen er på en annen planet-fæl.
Man blir etter hvert regelrett sint av dette utålelige, film noir-pretensiøse svart-hvit-mølet. Bono er mer Bono enn verdensmesteren i være en parodi på Bono ville vært i nærheten av, og det er ikke til å holde ut. De «stjeler» «Helter Skelter» tilbake fra Charles Manson, og «gir» den tilbake til The Beatles, Bono vaser liksomrebelsk rundt og tagger «Rock and Roll Stops the Traffic» (skikkelig tøft) og de vimser rundt på Graceland og er emo og herregud. Bildet på coveret ble attpåtil gjort i et fotostudio. Feige jålebukker!
Også lager de et nytt vers til Dylan-klassikeren «All Along the Watchtower». I USA har de dødsstraff. De skal være glade de slapp fra dette i live. Fortjent var det iallfall ikke.
«Velvet Goldmine» (1998)
Spillefilmen er et forsøk på å skildre den britiske glamrocken på 70-tallet, med den daværende hipsterstjerna Ewan McGregor i front, som nettopp hadde slått gjennom i «Trainspotting». Jeg vil anta at Ewan fortsatt har et eget kapittel i kveldsbønnen sin, der han ber om at «Velvet Goldmine» ikke må bli det han skal huskes for den dagen han dør. Vel, ikke regn med meg her, for jeg glemmer det aldri, og jeg tilgir det ALDERI!
Hele smørja er så wannabe-rocka og wannabe-kul at den konstant snubler i sine egne intensjoner, og der rockhistorie og myteopphengt klisjérunking fullstendig skviser ut alle tilløp til hva nå enn poenget var, sånn i utgangspunktet.
Det var visst for øvrig meningen å lage en film om David Bowie, men etter hvert som prosjektet skred frem, trakk Bowie seg klokelig ut av hele prosjektet. I stedet ble det laget en fiktiv figur som var ei blanding av David Bowie, Iggy Pop, Mick Jagger, Lou Reed og Knut Arild Hareide. Klarte ikke høre på glamrock i mange år etterpå.
Jeg visste forresten ikke at Christian Bale spilte i den, for han var jo temmelig ukjent på denne tiden. Men nå vet jeg det. Og det skal jeg heller ALDERI glemme!
«Vinyl» (HBO-serien) (2016)
Ble lansert som det beste fra HBO siden «Sopranos», og det er en bom med sånn cirka 43 lysår. Mange lot seg lure til å tro på det også, sannsynligvis godt forårsaket av at Martin Scorseses navn er på plakaten. Det er dessverre ikke nok. At Mick Jagger også er en av skaperne er jo mer på den foruroligende siden.
Serien kunne derimot vært helt grei, hadde de bare holdt seg til å lage en krimserie med syttitallets New York som kulisse. Bobby Cannavale er god som den bransjesleske musikkfriken Richie Finestra, og det gjelder flere av de andre og helt fiktive karakterene. Men når en haug reelle, historiske personer legges inn i folden, blir det mæææget problematisk.
Ingen andre enn dem selv får lov å spille Elvis eller John Lennon. Og når man først velger å fremstille Alice Cooper eller Robert Plant, hadde det ikke gjort noe om man trodde ørlite på dem. Særlig Robert Plant-karakteren er så pinglete og veik og så langt unna det kraftsenteret av et menneske og musiker han var på ordentlig på denne tiden, og det gjør vondt å se på. I øynene og hjertet og hjernen.
Fremstillingene av Gram Parsons, David Bowie, Bob Marley, Little Richard, Lou Reed, Jerry Lee Lewis og Johnny Thunders (og en rekke andre) er også alt annet enn minneverdige, iallfall på en bra måte. Og det britiske liksompunkrockbandet sønnen til Mick Jagger er frontfigur for er fryktelig enerverende.
Jo mer jeg tenker på denne serien, jo verre er den, faktisk, og i hvert fall sett gjennom musikkinteresserte øyne. Møkkaserie! Og HBO var snar å stoppe hele hopprennet før innspillingene av sesong 2 var i gang. Takk og lov.
Mamma Mia! (2008)
«Men hvorfor i alle dager så du denne? Du burde jo skjønt at du kom til å hate den!», tenker du kanskje, og du tenker rett. For av og til er det nok å vite at noe eksisterer for å skjønne at det er noe skikkelig tullball.
Kommer du inn på en restaurant, og du får beskjed om at middagen du skal spise er en brukt gymsokk med saus av grankvae og grevlingsvette, er det fullt mulig å si at det der – det der! – er en så ræva idé at det nekter du ikke bare å spise, men også å betale for. Dette vil du rett og slett ikke være med på.
En film med ABBA-sanger sunget av blant andre Meryl Streep, Pierce Brosnan og Stellan Skarsgård som bærende element, er altså en så ræva idé at det holder å kjenne til den på et teoretisk nivå. Det burde være en slags kulturell jury som hadde bestemmelsesrett på å nekte slike ideer å materialisere seg.
Som om det ikke var nok, ble den attpåtil satt opp som karaoke-visning, og da kjenner jeg at det er på tide å dra giljotinene ut av historisk museum og inn i den kulturelle skolesekken. Så hadde man iallfall unngått den grusomme oppfølgeren – som jeg heller ikke har sett. Og helelr ikke skal se. ALDERI!