Verdens minst kjedelige artist

Soul-skøyeren Swamp Dogg tar på seg cowboyhatten, og lar tårene trille.
 
        
            (Foto: David McMurry)

  Foto: David McMurry

Han er selve prototypen på en kultfigur, 77 år gamle Jerry Williams. Soulsangeren fra Virginia debuterte som 12-åring (!) på midten av 50-tallet, men jobbet vel så mye som låtskriver og produsent før han gjenoppsto som Swamp Dogg i 1970.

Fjas og satire til tross, Swamp Dogg har alltid vært langt mer enn en novelty-artist. Sjokket og begeistringen var stor for undertegnede, første gang jeg hørte rå og ubarberte 70-tallsknallerter som «Total Destruction To Your Mind», «Redneck» og «Do You Believe» – i kjølvannet av Swamp Dogg-reutgivelsene fra det sørgelig obskure plateselskapet Alive Naturalsound.

Etter å ha fått folk til å flire, danse og hytte med nevene i mange årtier, kastet Swamp Dogg seg på autotune-toget med sin 2018-plate «Love, Loss and Auto-Tune». På sitt nye album sniffer denne underlige skruen seg nedover en helt annerledes musikalsk sti.

Her er det artistens opprinnelige kjærlighet, countrymusikken, som dras ut av hundehuset. Vokaleffektene er lagt i skuffa denne gang, men i ekte country-ånd er det bøttevis med kjærlighet og tap på nyskiva. «Sorry You Couldn’t Make It» er en tiretters nytelse. Her er det mye nærings- og stemningsrik country-soul på tallerkenen.

Country og soul har strengt tatt aldri vært motsetninger, selv om amerikanske rase- og kulturskiller har skapt en kunstig segregering. Disse musikkformene ble kombinert både i kirka og på drikkesteder før sjangernavnene ble etablert, og i løpet av hans tilmålte 38 minutter kjenner vi på kroppen at Swamp Dogg har både country og soul i blodet.

Produsent Ryan Olson sørger for en svært variert produksjon, der moderne og tradisjonelle elementer jobber sammen for å skape et sound som skiller seg både fra retro-segmenter og moderne R&B. Justin Vernon er blant de tydeligste bidragsyterne gjennom hele plata, der Bon Iver-frontmannen triller ut smakfullt gitar- og pianospill i grenselandet mellom Memphis og Muscle Shoals.

Røsten til Swamp Dogg er litt tynnere og hakket mer sprukken enn den var på 70-tallet, men Williams er fortsatt en knakende god vokalist. Denne gang legges det ingen satiriske eller ironiske lokk over melankolien.

Historiene om tapt kjærlighet, harde familieforhold og dødsfall formidles med sårbarhet og en nesten ubehagelig ærlighet av sangeren. «Billy» setter en støkk i meg, mens åpningssporet «Sleeping Without You is a Dragg» leverer all lengselen tittelen lover.

På «Memories» og platas sistelåt «Please Let Me Go Round Again» dukker i tillegg country-helten John Prine opp som duettpartner. Sistnevnte låt er spesielt vakker, med en skeiv sjarm i bunn. Det er faktisk ganske rørende å høre de to gubbene se tilbake på livets mange tabber. Anger og skyldfølelse er sjelden vakkert, men Williams og Prine evner også å humre av sine blødmer avslutningsvis.

Swamp Dogg må være verdens minst kjedelige artist, og nå skjenker han oss faktisk årets beste «søndagsplate». Jerry Williams bjeffer ikke lenger, men gammelhunden logrer fortsatt, og resultatet gjør godt for både ører og sjel.