Enten ble suksessen så overveldende at den skapte et prestasjonspress og noen forventninger som knekte selvtilliten fullstendig, eller var det kanskje bare den ene skiva de hadde i ermet?

Noen fikk det iallfall til å se slik ut, og ble – av ulike årsaker – rett og slett bare stående igjen med debuten.

Her er en greatest hits av band/artister som, av diverse årsaker, aldri klarte å innfri debuten.

1. SEX PISTOLS «Never Mind the Bollocks, Here's the Sex Pistols» (1977)

Det meste er sagt og skrevet om denne mastodonten av et album, og hva man enn måtte mene personlig, er det uansett et av de viktigste og mest banebrytende album som noen gang er laget. For ikke å si det sinteste.

Bare synet av det ikoniske coveret maner frem høy puls og trangen til å ødelegge noe/noen. Skiva toppet de kommersielle albumlistene i Storbritannia og hele fire av låtene ble utgitt som singler. Verden, musikkverdenen iallfall, var i enten sjokk eller euforisk glede.

Punken var hamret ned i berget med slegge og bandet ble for evig ettertid et viktig kapittel i rockhistorien. Nå var det bare å vente på «den vanskelige andreplata». 43 år – og like mange gjenforeninger senere – venter vi fortsatt, mens Johnny Rotten/John Lydon surrer rundt i Los Angeles med «Make America Great Again»-caps. Vi tåler jaggu vente litt til.

Da skiva kom ut i oktober i 1992, tenkte plateselskapet at «Dear Mr. President» var den beste og smarteste låten å velge som singel. Den solgte sånn cirka 43 eksemplarer på verdensbasis, så da var det bare å gyve løs på en ny en med friskt mot, blanke ark og fargestifter tel. På sankthansaften året etter var det klart for «What’s Up» (på folkemunne kalt «Hey-ey-ey-ey-ey-ey – WHAT’S GOING OOON?!?!?!?»).

Det skulle gå litt bedre. Singelen toppet hitlistene i et tosifret antall land og ble en musikalsk pandemi man var altfor treg med å få satt en stopper for, før hele verden var musikalsk infisert. Salget på skiva den var løftet fra fikk også luft under vingene og solgte nær 10 millioner på verdensbasis. Den uopprettelige skaden var skjedd og verden ble aldri den samme.

Suksessen tok også knekken på bandet, og det ble med den ene skiva, selv om frontfigur Linda Perry gjentatte ganger har bevist at hun til fulle behersker kunsten å lage hits, ved å skrive en bråte låter for artister som Pink, Aria Grande, Christina Aguilera, Gwen Stefani, Céline Dion, Kelly Osbourne, Alicia Keys, Miley Cyrus m.fl.

3. The La’s «The La's» (1990)

Husker godt at jeg kjøpte denne skiva på vinyl i førjulstiden i 1990. Jeg trodde sågar de het «The Ell Ay’s», for det var jo ingen som hadde fortalt meg (Egon, 19) hva de egentlig het («The laaaaas»). Jeg visste derimot at de var fra Liverpool, for jeg hadde lest om dem i ei av engelske musikkavisene man drev og kjøpte på den tiden.

Hele albumet er knall, men det var den snertne poplåten «There She Goes» som skulle bane vei og gjøre bandet til noe mer enn bare et av de utallige og overhypede orkestrene som kom i kjølvannet av The Stone Roses, og som ingen husker i dag. Kristopher Schau har betegnet låten som «popens ‘Smells Like Teen Spirit’», og det er veldig spot on.

Selve skiva var derimot ikke noe bandet bare ristet ut av ermet, for den hadde blitt skrevet og flikket på siden midten av åttitallet, og spilt inn over en toårsperiode. Lee Mavers, som skrev alle låtene på den, trakk seg derimot tilbake fra rampelyset og oppfølgeren kom aldri. I 2005 gjorde bandet noen gjenforeningskonserter, der flere nye låter ble fremført, men det har foreløpig ikke materialisert seg i ny skive.

Hun hadde allerede lagt verden for sine føtter med den kommersielle braksuksessen til bandet The Fugees, primært forårsaket av en coverversjon av Robertha Flack-klassikeren «Killing Me Softly», Bob Marley-hiten «No Woman, No Cry», men også de selvskrevne «Ready or Not» og «Fu-Gee-La» gjorde vei i vellinga.

Bare i USA alene solgte plata «The Score» (1996) seksdobbelt platinum, og den sveipet gulvet verden over, så det var et ganske massivt forventningspress på Lauryn da hun solodebuterte i 1998 med «The Miseducation of Lauryn Hill».

Tilsvaret var en kommersiell og kunstnerisk suksess av rang. Rost opp i skyene av musikkpressen og et svimlende salg på 8 millioner i USA og 19 millioner på verdensbasis, samt 10 Grammy-nominasjoner, der fire ble innkassert.

Dette er nå 22 år siden, og oppfølgeren har fortsatt ikke kommet. I stedet har Hill tildratt seg masse kjip oppmerksomhet på det personlige plan, der musikken ikke har vært det som har stått i fokus, og hvor hun knapt har avholdt en konsert uten å lage skandaler og overskrifter. På en feil måte.

5. Vanilla Ice «To the Extreme» (1990)

Han har omtrent like mye kred i hip hop-kretser som det en middels suksessfylt russesangkomponist har blant feministiske visesangere, men han var like fullt en av de mestselgende artistene i det siste tiåret av forrige millennium.

I 1989 slapp han skiva «Hooked», uten at noen brydde seg nevneverdig, men da den ble reprodusert og sluppet på nytt året etter, nå under tittelen «To the Extreme», var det andre hip hop-boller. 10-dobbel platinum i USA, og over 15 millioner solgte album worldwide gjorde at den musikalske vaniljepuddingen nok fortsatt har til salt på grøten.

Å følge opp skulle vise seg å være betydelig verre. Ovennevnte skive ble først gitt ut i liveversjon, for liksom å understreke den kreative forstoppelsen, men da oppfølgeren kom, «Mind Blowin'» (1994) var det så få som ble blåst i bakken at den ikke engang nådde inn på bunnen av listene.

Den påfølgende «Hard to Swallow», et rap/metal-album som hadde en uønsket, profetisk tittel, og etter dette ble han sparket fra plateselskapet, hvorpå han har gitt ut noen selvfinansierte skiver som ikke har gitt ham noen nevneverdig revansj.

6. Frankie Goes To Hollywood «Welcome to the Pleasuredome!» (1984)

Nok et band fra Liverpool, altså. Si meg, hva er det med denne byen? Skal det virkelig aldri bli et band derfra som klarer å opprettholde det høye nivået, kommersielt og/eller kunstnerisk, over flere plater? Man kan drømme.

FGTH er et band man nesten må ha levd på åttitallet for å ha muligheten til å forstå, i den grad det er viktig. Men den doble debuten var en dundrende suksess, som solgte over én million eks i hjemlandet, og som lå høyt på lister over store deler av Europa.

Hitene «Relax», «Two Tribes» (de to singlene lå for øvrig samtidig som nummer 1 og 2 på den britiske hitlisten, en bragd ingen andre har klart, bortsett fra døgnfluene The Beatles og John Lennon solo) og balladen «The Power of Love» førte an, godt hjulpet av videoer av det mer ehhh … eksplisitte slag, som også banet vei.

Da oppfølgeren kom, bar allerede den fantasifattige tittelen bud om kreativ nedsmelting, og skiva «Liverpool» (1986) var en flopp så brutal at man mange år etter kunne se store bunker av den dumpet til gi-bort-priser, og til slutt var det ikke engang mulig å bli kvitt den oppkvernet, som fugemasse. Så var det over.

7. Terence Trent D’Arby «Introducing the Hardline According to Terence Trent D'Arby»

Ryktene skal ha det til at Michael Jackson var alvorlig redd for at denne kometen skulle vippe ham av poptronen, der Terence danset inn i popmanesjen med sitt fagre utseende og sin nær perfekte soulrøst. Angsten var, der og da, også noe berettiget.

Giganthiten «Wishing Well», gitt på CBS, der også Jacko holdte hus, gjorde sitt alene, og solgte straks over en halv million, og skiva bikket til slutt 10 millioner, svimlende tall også da. Ytterligere tre singler fra skiva fosset inn på salgslister på begge sider av Atlanteren. Verden lå foran Terences føtter, og samtidige rivaler skalv av noia. Nå gjaldt det bare å cashe inn.

CBS hadde så ståltro på D’Arbys astronomiske evner at de lot ham produsere oppfølgeren helt selv. Det skulle de ikke gjort. «Neither Fish nor Flesh (A Soundtrack of Love, Faith, Hope & Destruction)» ble et kommersielt mageplask av de sjeldne, og plata kom aldri høyere opp på Billboard enn en 61.-plass, solgte 300.000 eks (de som kjøpte den gjorde det nok på ren impuls, og angrer sikkert den dag i dag) og forsvant ut i obskuritetens mørke etter bare fire uker.

Fallet var brutalt. Tredjeskiva «Symphony or Damn» gjorde det OK i Storbritannia, men nådde bare en lusen 119.-plass i hjemlandet. Han byttet senere navn til Sananda Maitreya. Det hjalp heller ikke nevneverdig.

8. The Stone Roses «The Stone Roses» (1989)

Et album så ikonisert og genierklært at britisk poprock har slitt med å komme seg ut av skyggene fra den i ettertid. Joa, Oasis, Blur, Suede og alt det der, men ingen av disse har gitt ut skiver som når The Stone Roses’ debut til anklene. Rent kunstnerisk iallfall. Kjør debatt!

Skiva sparket på sett og vis i gang hele den såkalte Madchester-bølgen, og nær halve plata ble gitt ut som singler, i tillegg til låter som kom på singler i kjølvannet av den, og som bare bekreftet det kreative kraftsenteret innad i bandet. Men oppfølgeren lot vente på seg, og ble etter hvert et britisk «Chinese Democrazy»-traume lenge før begrepet oppstod.

Da «Second Coming» til slutt «endelig» kom i 1994, må man ha vært fra Manchester i fem generasjoner – på begge sider av slekten – for å være i stand til å elske den. Den catchy og slide-draperte førstesingelen «Love Spreads» var ei lita luremus, og da den fulle skiva kom, var det mange som kjøpte den på ren impuls. Noe de fleste angret på.

Til tross for pene salgstall i hjemlandet ble skiva kjapt skjøvet over i Nice Price-hyllene, der den til slutt døde en lang og smertefull død. Det er et kvart århundre siden nå. Og tredjeskiva lar fortsatt vente på seg.

9. Briskeby «Jeans for Onassis» (2000)

På denne tiden kåret man en «vinner» under by:Larm, og det har vel aldri vært noen klarere «vinner» enn det Briskeby opplevde i Bergen i 2000, godt hjulpet av en overbegeistret og temmelig hormonell konsertanmeldelse signert Håkon Moslet i Dagbladet.

Frontfigur Lise Karlsnes (av Moslet omtalt som «den dronningaktige rockbitchen ved navn Lise») ble beskrevet som «den tøffeste frontfigurdama siden Debbie Harry», «den kuleste frontfiguren norsk pop har sett på et tiår eller to», og han omtaler dem sågar som «en moderne utgave av Blondie med sin kulørte miks av pop og punk».

Hvor han hørte punken i denne nokså lettbeinte popen er sannelig ikke greit å si, men bandet fikk iallfall kontrakt med et stort plateselskap, og med «Propaganda»-singelen øverst på alle spillelister var veien ryddet for en massiv suksess med debutplata.

«Jeans for Onassis» solgte 130.000, de turnerte med a-ha og sopet med seg hele fire Spellemannpris-statuetter. Da oppfølgeren kom, «Tonight, Captain?» (2003), hadde interessen dabbet av, og salgstallene skrumpet inn til 30.000, et tall som ville vært pent isolert sett, men som var en massiv nedtur for band og selskap. Tredjeskiva i 2005 er det ingen som husker, og bandet ble oppløst.

10. Tracy Chapman «Tracy Chapman» (1988)

Det var Tracy Chapman, Tanita Tikaram eller Edie Brickell (du husker vel alle tre?) som knivet om den tvilsomme sisteplassen, men Tracy Chapman er den av de tre som sterkest symboliserer hele artikkelens utgangspunkt, nemlig en massiv suksess med debuten, med påfølgende nedsenking i platebransjens Marianergrop av forglemmelse. Hun var betydelig større også. En stund iallfall.

Debuten var derimot en ubestridt suksess, både kommersielt og kunstnerisk. Skiva var ledsaget av tre singler som alle skjøt seg inn i toppsjiktet på hitlister verden over, og solgte seks millioner eks bare i USA. Hele sju Grammy-nominasjoner ga henne tre priser og plata er fortsatt en av de mestselgende debutene i Statene noen gang.

Tracy og selskapet var smarte og smidde mens jernet var glovarmt, for oppfølgeren «Crossroads» kom allerede året etterpå. Den solgte helt greit, men selvsagt mye på grunn av forgjengerens vide armslag, og det er vel ingen utenfor den innerste krets av die hard-fans som kan ramse opp særlig mange låter derfra.

I 2008 ga hun ut sitt album nummer 8 (åtte!), «Our Bright Future», som dessverre ikke hadde noen profetisk tittel. Siden har det vært dørgende stille, mens låter fra debuten fortsatt spilles på radio og læres på gitar av nye og håpefulle musikere.

Epilog: Moralen er med andre ord å ikke ha så mye suksess med debuten din at den kaster skygger over oppfølgeren. Da kan det nemlig gå skikkelig gærent, selv om det riktig nok er flere eksempler som beviser det motsatte, men det er ei annen liste. Vi rigger oss til og kårer «Tidenes 10 beste andreplater»!