Norske lykkepiller i omelettform

Mats Wawa har laget en fornøyelsespark fylt av soul, pop og rock’n’roll.
Mats Wawa sørger for et velkomment avbrekk i hverdagens alvor.  
        
            (Foto: Emil Kjærnli)

Mats Wawa sørger for et velkomment avbrekk i hverdagens alvor.   Foto: Emil Kjærnli

Mats Mentzen Wang er mannen. Mats Wawa er bandet. Og debutplata var i 2017 både snurrig og sjarmerende.

På andreplata låter det som om Mats Wawa i større grad tar moroa på alvor. Ironisk nok fungerer «Rock Omelette» som et velkomment avbrekk fra hverdagens alvor.

Dette er musikk som stryker deg nedover ryggen på late dager, mens sola steiker og en ny pils fiskes opp av kjølebagen. Beskrivelsen er selvsagt ikke selvopplevd helt enda, da man på mine breddegrader bokstavelig talt er ned- og innesnødd. Men må jo for faen ha lov til å drømme seg bort, i disse «koronisk» hermetiske sofagris-tider.

Jeg skal attpåtil prøve å tine den store, hvite skavla utenfor vinduet med å spille denne plata på full guffe – med høyttalerne vendt utover. Låter som «Green», «French pt.2» og «Byrds» (som faktisk er for kort) bør ha kraft nok til å smelte mer enn bare pophjerter.

I løpet av 10 låter røres det mye forskjellig inn i den musikalske omeletten. Mats Wawa triller ut soul, soveromspop og lettbeint vestkystrock med største selvfølgelighet. Den fiffig titulerte «Canned Heat» flørter attpåtil med blues og boogie. Det nikkes anerkjennende til blant annet Motown, Beach Boys, The Flying Burrito Brothers og pre-«Rumours» Fleetwood Mac underveis.

Dette er allikevel ikke noe reinspikka retro-show. Låtene er kanskje ikke originale, men definitivt annerledes. Melodiene preges av smarte, overraskende vendinger som holder lytteren på tærne.

Det skrangler godt når Mats Mentzen Wang sitt mannskap legger seg på oppå beaten, og rister på bollesveisen. Selv om soundet er kledelig lo-fi, er «Rock Omelette» et velspilt album. Fiffige detaljer dukker opp både i øst- og vestkanten av lydbildet, som holder låtene friske selv etter mange gjenhør.

Wang er ingen soulsanger av den gamle skolen. Han har ikke pondus til å sprenge PA-en med primalskrik og pinsel, men går for en mykere tilnærming. Det er en blåøyd sjarm i den lyse stemmen som passer låtene godt – både i lystige og mer sentimentale øyeblikk.

«You turned my frown upside down», synger Mats Wawa innledningsvis. Musikken hans har samme effekt på meg. Bekymringer og mas forsvinner raskt ut av skallen, som er en av de beste komplimentene man kan gi i disse tider.

Denne musikalske fornøyelsesparken har 10 stasjoner der det deles ut lykkepiller uten resept. Om du er brakkesjuk er det bare å gape opp og hive innpå litt rockomelett.