Luke Elliot gjorde seg godt bemerket med albumdebuten «Dressed for the Occasion» i 2015, et album som høstet svært gode lovord fra norsk musikkpresse, og av enkelte erklært en umiddelbar klassiker. Det har gått fem år siden debuten, og i forrige uke kom endelig oppfølgeren.
Hvis man likte det første albumet, kan man trygt si at ventetiden ikke har vært forgjeves. Luke Elliot har ikke ufortjent blitt sammenliknet med storheter som Bob Dylan, Hank Williams og Elmore James, noe som burde gi en viss pekepinn på Elliots kvaliteter som låtskriver og artist, og som i høy grad også gjelder på andreskiva.
På «The Big Wind» snakker vi om nesten perfeksjonert melankoli, hvor artistens solide evner som historieforteller burde tiltrekke lytterens fulle oppmerksomhet, hele veien med minst ett bein godt plantet i folk-rocken. Det er nesten som man begynner å lure på hvorfor i huleste dette albumet blir utgitt på våren, da dette er musikk som burde få de fleste til å savne mørketiden.
Les også: Intervju med Luke Elliot: – Vokste opp som hip hop-katolikk
Med Luke Elliots noe slentrende, mørke og usnobbete crooning, blir det naturlig å trekke fram Nick Cave som et gjennomgående referansepunkt – noe som kanskje er spesielt tydelig på låter som «Everybody’s Waiting on You» og «If You Ask Me To», men som stort sett er gjeldende for hele albumet.
Det finnes riktignok unntak fra regelen som er med på å bryte albumet litt opp. Den mer oppstemte saken «Paradise» er det beste eksempelet på dette, og drar mer i retning av The Pouges og irsk folkemusikk, noe som til en viss grad også gjelder Sivert Høyem-duetten «Somebody’s Man».
Et annet nevneverdig sidespor er den nedstrippede og pianodrevne perlen «I Never End up Where I’m Supposed to Be», hvor det neppe blir feil å anta at Tom Waits har vært en betydelig inspirasjonskilde. Av uvisse grunner gir låtens litt underfundige stemning også en svak assosiasjon til Billy Joel-klassikeren «New York State of Mind», noe som ifølge min bok heller ikke er feil.
Les også: Stein Torleif Sjellas velsignelse og forbannelse
Produksjonsmessig står egentlig ikke «The Big Wind» tilbake for noe. Albumet er gjennomsyret av oppsiktsvekkende smakfull instrumentering, der twangete gitarer, Hammond-orgel og akustisk piano støttes opp av alt fra barnekor til treblåsere. Vokalen oppleves både nær og krystallklar i miksen, og får selv de stilleste øyeblikkene til å låte gigantisk i lydbildet. Albumet er i sin helhet noe av det mest vellåtende jeg har hørt på lenge.
For min del er det spesielt de mest nedtonte delene av albumet som umiddelbart treffer best, og hvor Luke Elliots særegenheter som artist kommer best til sin fulle rett, men dette er også definitivt et album som fortjener flere gjennomlyttinger. Jeg mistenker at det fort finner veien tilbake til platespilleren når det nærmer seg høst.
