Med fare for å fremstå som en ukritisk Daniel Romano-blogg, gyver jeg likevel løs på denne, som et slags oppspark til Feedback-sidene, som til neste uke er i full sving igjen, med faste spalter, intervjuer og en vital og struttende overskuddsoffensiv Helge Skog tilbake fra pappaperm.
Så setter vi over til Romano: I annerledesåret 2020, der store deler av kulturen er hardt rammet, med kanselleringer av arrangementer, premierer, turneer, festivaler og plate- og filmutgivelser, er det noen som har klart å vende dette til sin fordel.
Da nedstenging og kanselleringer etter hvert også nådde det nordamerikanske kontinentet, ble Daniel Romano nødt til å avbryte en bejublet turné, som til da hadde tatt store deler av Europa med storm, etter ei rekke konserter som etterlot publikum fjetret, sjokkert og hoderystende overveldet (i kategorien «Hva faen var det vi nettopp så?»), noe han fortalte oss i et intervju vi gjorde med ham i mai.
«How Ill Thy World Is Ordered» (for en flott tittel!) er Daniel Romanos niende fulle utgivelse, i tillegg til noen singler og EP-er. Hans niende album, altså. Det er slett ikke verst for en artist på 35 år, som albumdebuterte da han var 25. Det gir jo ett album annethvert år, tenker du sikkert, et prov på høy aktivitet og en indre, kreativ kraft utenom det vanlige.
Men «How Ill Thy World Is Ordered» er Daniel Romanos niende fulle utgivelse bare i 2020. I tillegg til Ep-er og singler. Det er, sagt svært edruelig, enormt oppsiktsvekkende. Da Feedback intervjuet ham, påpekte han at tiden med nedstenging hadde gitt ham bedre tid, og med eget og nedbetalt studio der han bor, har han brukt tiden effektivt. Minst tre av skivene hittil i år er blant de beste undertegnede har hørt i år. Nivået er til å miste pusten av.
Her er skiva som han planlegger å bygge konsertsett fra når verden en dag begynner å se mer normal ut, og som har vært ferdig innspilt i et halvt år allerede. Med seg er hans eminente backingband Outfit (der broren Ian spiller trommer), i studioversjon utvidet med saksofonist Victor Belcastro og trompetist Aaron Hutchinson (jeg foretrekker egentlig den nedstrippa varianten de har live, sjelden jeg savner trompeter, for å si det sånn).
Plata legger seg noenlunde i samme lende som mesterverket «Visions of the Higher Dream» fra tidligere i år, der pop, rock, soul og country smeltes sammen til en romanosk eliksir som ikke ligner på noe annet. Én sak er at canadieren har et svimlende stort låtskrivertalent som har slått ut i full blomst. Noe annet er at han er så sjukt god på levere varene, så vel i riller som fra ei scene. Den strirøykende Romano har en stemmeprakt utenom det vanlige, der han pendler tilforlatelig mellom dype Hazlewood-crooninger til lyse falsetter, som om det var verdens mest naturlige ting. Som det overhodet ikke er.
Bandet Outfit er så ekstremt gode å spille at det tenderer til å være komisk. Bare å høre på trommene til Ian Romano gir separate kick. Og de har, bokstavelig talt, flere strenger å spille på. Live er det et ganske stramt og rocka backingband som bredbeint leverer varene, i noe som ligner ei blanding av E Street Band, The Attractions og The Voidoids, og på skiva viser de selvsagt også denne siden av seg godt frem, som i singelen «Rat Without a Tale», og i det påfølgende tittelsporet, der gitarist David Nardi høres ut som han nærmest sleper gitaren etter seg, slik Karl Precoda gjorde i sine glansdager (google ham, om du lurer).
Se dem live her: «Daniel Romano & Outfit - se hele konserten!»
Det kule er at de samtidig tar vare på de mer tandre og nedpå låtene, med akkurat samme respekt, lekenhet og fintimet ømfintlighet. Den beatleske «Never Yet in Love» er ett eksempel, det bigstarske og gråte-rikosjett-tårer-vakre avslutningssporet «Amaretto and Coke» et annet.
Skiva inneholder 11 låter, hvor ingen er i nærheten av å være svake. Jeg vet ikke hva de har i drikkevannet i Welland, Ontario, men jeg bestiller herved en kasse. Også skal jeg ta meg en slurk og tenke på at, om ikke annet, kom det iallfall noe bra ut av denne helsikes pandemien som fortsatt herjer.
I ettertid vil heldigvis 2020 også huskes for året da Daniel Romano skjenket verden et tosifret antall skiver. «Men 9 er ikke tosifret tall!», kan jeg høre gnurende fra et fjernt sted. Joa, greit nok, men du tror vel ikke Romano har tenkt å gi seg med dette i år? Uansett: For et privilegium å leve i hans samtid.
Og neste uke er Feedback tilbake for fullt, da også med omtale av musikk laget av andre enn Daniel Romano. Jeg lover (lager ljugekors, sånn for sikkerhets skyld).
Skiva slippes i alle strømmetjenester 18. september.