Anmeldelse

Et skinnende lys i en mørk tid

Det notoriske geniet, og evighetsmaskinen, Daniel Romano er tilbake. Takk og lov. Og det er også Feedback. Juhuuu!
CANADISK GLEDESSPREDER: 2020 vil ikke bare huskes for pest, kolera, pandemi og nedstenging. Takk og lov har vi en kanadisk musiker som hjelper oss ut av mørket, gang på gang på gang på gang.  
        
            (Foto: Rosie Cohe)

CANADISK GLEDESSPREDER: 2020 vil ikke bare huskes for pest, kolera, pandemi og nedstenging. Takk og lov har vi en kanadisk musiker som hjelper oss ut av mørket, gang på gang på gang på gang.   Foto: Rosie Cohe

Med fare for å frem­stå som en ukri­tisk Daniel Ro­ma­no-blogg, gy­ver jeg li­ke­vel løs på den­ne, som et slags opp­spark til Feed­back-si­de­ne, som til nes­te uke er i full sving igjen, med fas­te spal­ter, in­ter­vju­er og en vi­tal og strut­ten­de over­skudds­of­fen­siv Hel­ge Skog til­ba­ke fra pap­pa­perm.

Så set­ter vi over til Ro­ma­no: I an­ner­le­des­året 2020, der sto­re de­ler av kul­tu­ren er hardt ram­met, med kan­sel­le­rin­ger av ar­ran­ge­men­ter, pre­mie­rer, tur­ne­er, fes­ti­va­ler og pla­te- og film­ut­gi­vel­ser, er det noen som har klart å ven­de det­te til sin for­del.

 

Da ned­sten­ging og kan­sel­le­rin­ger et­ter hvert også nåd­de det nord­ame­ri­kans­ke kon­ti­nen­tet, ble Daniel Ro­ma­no nødt til å av­bry­te en be­jub­let tur­né, som til da had­de tatt sto­re de­ler av Eu­ro­pa med storm, et­ter ei rek­ke kon­ser­ter som et­ter­lot pub­li­kum fjet­ret, sjok­kert og ho­de­rys­ten­de over­vel­det (i ka­te­go­ri­en «Hva faen var det vi nett­opp så?»), noe han fortalte oss i et intervju vi gjorde med ham i mai.

«How Ill Thy World Is Ordered» (for en flott tittel!) er Daniel Romanos ni­en­de ful­le ut­gi­vel­se, i til­legg til noen sing­ler og EP-er. Hans ni­en­de al­bum, alt­så. Det er slett ikke verst for en ar­tist på 35 år, som al­bum­de­bu­ter­te da han var 25. Det gir jo ett al­bum annethvert år, ten­ker du sik­kert, et prov på høy ak­ti­vi­tet og en ind­re, krea­tiv kraft uten­om det van­li­ge.

Men «How Ill Thy World Is Ordered» er Daniel Romanos ni­en­de ful­le ut­gi­vel­se bare i 2020. I til­legg til Ep-er og sing­ler. Det er, sagt svært ed­rue­lig, enormt opp­sikts­vek­ken­de. Da Feed­back in­ter­vju­et ham, påpekte han at ti­den med ned­sten­ging had­de gitt ham bedre tid, og med eget og ned­be­talt stu­dio der han bor, har han brukt ti­den ef­fek­tivt. Minst tre av ski­ve­ne hit­til i år er blant de beste un­der­teg­ne­de har hørt i år. Nivået er til å miste pusten av.

Her er skiva som han plan­leg­ger å bygge kon­sert­sett fra når ver­den en dag be­gyn­ner å se mer nor­mal ut, og som har vært fer­dig inn­spilt i et halvt år al­le­re­de. Med seg er hans emi­nen­te back­ing­band Out­fit (der bro­ren Ian spil­ler trom­mer), i stu­dio­ver­sjon ut­vi­det med sak­so­fo­nist Victor Belcastro og trom­pe­tist Aa­ron Hutchinson (jeg fore­trek­ker egent­lig den ned­strippa va­ri­an­ten de har live, sjel­den jeg sav­ner trom­pe­ter, for å si det sånn).

Pla­ta leg­ger seg noen­lun­de i sam­me len­de som mes­ter­ver­ket «Vi­sions of the Higher Dream» fra tid­li­ge­re i år, der pop, rock, soul og coun­try smel­tes sammen til en romanosk elik­sir som ikke lig­ner på noe an­net. Én sak er at ca­na­di­e­ren har et svim­len­de stort låt­skri­ver­ta­lent som har slått ut i full blomst. Noe an­net er at han er så sjukt god på le­ve­re va­re­ne, så vel i ril­ler som fra ei scene. Den strirøykende Ro­ma­no har en stem­me­prakt uten­om det van­li­ge, der han pend­ler til­for­la­te­lig mel­lom dype Haz­le­wood-crooninger til lyse fal­set­ter, som om det var ver­dens mest na­tur­li­ge ting. Som det over­ho­det ikke er.

Ban­det Out­fit er så eks­tremt gode å spille at det ten­de­rer til å være ko­misk. Bare å høre på trom­me­ne til Ian Ro­ma­no gir se­pa­ra­te kick. Og de har, bok­sta­ve­lig talt, fle­re stren­ger å spille på. Live er det et gan­ske stramt og roc­ka back­ing­band som bred­beint le­ve­rer va­re­ne, i noe som lig­ner ei blan­ding av E Street Band, The Attractions og The Voidoids, og på skiva vi­ser de selv­sagt også den­ne si­den av seg godt frem, som i sin­ge­len «Rat Wit­hout a Tale», og i det på­føl­gen­de tit­tel­spo­ret, der gi­ta­rist David Nardi hø­res ut som han nær­mest sle­per gi­ta­ren et­ter seg, slik Karl Precoda gjor­de i sine glans­da­ger (google ham, om du lu­rer).

Det kule er at de sam­ti­dig tar vare på de mer tand­re og ned­på lå­te­ne, med ak­ku­rat sam­me re­spekt, le­ken­het og fintimet øm­fint­lig­het. Den beatleske «Ne­ver Yet in Love» er ett eks­em­pel, det bigstarske og gråte-ri­ko­sjett-tå­rer-vak­re av­slut­nings­spo­ret «Ama­ret­to and Coke» et an­net.

Skiva in­ne­hol­der 11 lå­ter, hvor in­gen er i nær­he­ten av å være sva­ke. Jeg vet ikke hva de har i drik­ke­van­net i Welland, On­ta­rio, men jeg be­stil­ler her­ved en kas­se. Også skal jeg ta meg en slurk og ten­ke på at, om ikke an­net, kom det iall­fall noe bra ut av den­ne hel­si­kes pan­de­mi­en som fort­satt her­jer.

I et­ter­tid vil hel­dig­vis 2020 også hus­kes for året da Daniel Ro­ma­no skjen­ket ver­den et to­sif­ret an­tall ski­ver. «Men 9 er ikke to­sif­ret tall!», kan jeg høre gnu­ren­de fra et fjernt sted. Joa, greit nok, men du tror vel ikke Ro­ma­no har tenkt å gi seg med det­te i år? Uan­sett: For et pri­vi­le­gi­um å leve i hans sam­tid.

Og nes­te uke er Feed­back til­ba­ke for fullt, da også med om­ta­le av mu­sikk laget av and­re enn Daniel Ro­ma­no. Jeg lo­ver (la­ger lju­ge­kors, sånn for sik­ker­hets skyld).

Skiva slippes i alle strømmetjenester 18. september.