Bettye har baller, og drar oss inn i bobla

Veteranen Bettye LaVette fortsetter å levere oppsiktsvekkende god musikk.
Bettye LaVettes blander soul, blues og jazz på sitt nye album «Blackbirds».   
        
            (Foto: Presse)

Bettye LaVettes blander soul, blues og jazz på sitt nye album «Blackbirds».   Foto: Presse

Etter å ha «gjenoppstått» etter millenniumsskiftet har Bettye LaVette levert en rekke album som spenner fra det solide til det fantastiske.

Med en stemme som løfter varsomme ballader til himmels, og skviser sitronen helt tørr i ethvert bluesnummer – samt et naturlig sjangerspenn som kobler sammen essensen av soul, rock, funk, blues, gospel og country – har Bettye vært en fryd å følge, spesielt siden hennes moderne klassiker «I’ve Got My Own Hell To Raise» (2005).

På dette albumet mikser Bettye og hennes band soul og blues med en større dose jazz av «innrøkt bule»-format. Produksjonen og musiseringen er ikke nødvendigvis spartansk, men enkel – som gir mye rom til LaVettes voluminøse grimaser bak mikrofonen.

Det blir litt lettvint å si at en sanger oppvokst i det musikalske eldoradoet Detroit på 50- og 60-tallet har denne musikken i blodet. Det hjalp nok allikevel kraftig på å være omringet av den første bølgen svarte amerikanske artister, låtskrivere og produsenter som opplevde reell suksess, og laget musikk slitesterk nok til å omtales som evergreens flere generasjoner senere.

«Blackbirds» er allikevel ikke noe vakkert album. Godlyd til tross, det er også vondt å lytte. Håpløsheten i «One More Song» treffer hardt, og LaVette tar virkelighetsflukten i Dinah Washington-klassikeren «Drinking Again» på kornet.

Bettye dykker dypt ned i sangenes grunnleggende smerte. Hun synger ikke låtene, men er dem, og lykkes å dra oss helt inn i bobla – langt bort fra alt annet. Veteranen har baller som gyver løs på en udødelig klassiker som «Strange Fruit». Men LaVette og bandet gjør en tolkning like rå som den er nydelig, og føles som en naturlig videreføring av Billie Holidays drøyt 80 år gamle original.

Felles for denne samlingen av låter er at de – bortsett fra ett tilfelle fra fire fjonge kiser fra Liverpool – er gjort kjente av svarte, kvinnelige artister.

Og det er ingen wonderful world Bettye LaVette beskriver gjennom våre 40 minutter sammen. 74-åringen er gammel nok til å huske USA før borgerrettsbevegelsen, og på tross av en viss utvikling må det være direkte sørgelig å se hvor mange av de samme strukturelle problemene svarte amerikanere fortsatt sliter med et halvt århundre senere.

Disse låtene har da dessverre også fått en ny aktualitet gjennom kaoset som råder i mange amerikanske stater, utløst da politimenn i Minneapolis tok livet av afrikansk-amerikanske George Floyd.

Et av mange sidepoeng med Black Lives Matter-bevegelsen er hvor enorm kulturell innvirkning – og i særdeles stor grad innenfor musikk – den svarte minoritetsbefolkningen har hatt på hele USA etter slaveriets oppløsning, og hvor lite de sitter igjen med for sin innsats i 2020. Bettye LaVette er en av de overlevende, som til slutt fikk betalt etter å ha klamret seg fast i et kommersielt ingenmannsland over flere tiår.

«Blackbirds» er et album som nytes best i mørket, alene. Musikken og historiene Bettye LaVette serverer på sitt siste album treffer hardt. Da passer det godt å runde av på oppløftende vis, med en veldig frisk tolkning Paul McCartneys Beatles-perle «Blackbirds».