«Rockens sorte får»:

Skal man definere rock – da er dette svaret

Akkurat som selve rocken handlet The Dictators om én ting: Å ha det gøy.
The Dictators' frontmann «Handsome Dick» Manitoba var ikke alle sin kopp te.  
        
            (Foto: Presse)

The Dictators' frontmann «Handsome Dick» Manitoba var ikke alle sin kopp te.   Foto: Presse

I en ny føljetong vil Egon Holstad og Helge Skog børste støvet av et knippe av rockens kultklassikere. Disse skivene har tålt tidens tann særdeles godt, men fikk aldri noen bred anerkjennelse, stor oppmerksomhet eller kommersiell suksess. Men – uten disse musikalske bautaene i platehylla er ikke livet ditt verdt fem flate øre, så nå sørger Feedback endelig for en kulturhistorisk gjenreisning. Hurra!

Først ute i «Rockens sorte får»-spalten er «Bloodbrothers» av The Dictators, utgitt i 1978.

New York-bandet The Dictators fikk et lite oppsving da de ble hyppig namedroppet som viktige inspirasjonskilder for 90-tallets skandirock/rawk/garasje-scene. Da var bandets karriere egentlig over for lenge siden, etter å ha floppet med samtlige tre album utgitt på storfisk-selskapene Epic og Asylum fra ’75 til ’78.

«Bloodbrothers» er den siste, og beste, plata bandet ga ut i sin første aktive periode – der debuten «Go Girl Crazy!» allikevel fremstår som Dictators-plata de fleste kjenner til. I motsetning til den polerte og pop-inspirerte kvasi-rockoperaen som var forgjengeren, «Manifest Destiny», låter «Bloodbrothers» som et livesett i en svett bule, der det danses tett og sprettes øl over en lav Converse-sneaker.

Skal man definere ordet «rock», så er «Bloodbrothers» svaret. Denne skiva har energien, råskapen, humoren og temperamentet som danner fundamentet for all herlig rock’n’roll.

The Dictators fungerte i utgangspunkt som et bindeledd mellom den svært innflytelsesrike glamrocken til New York Dolls og punkrocken som har gjort New York-bulene CBGB’s og Max’s Kansas City til legendariske rockrelikvier. På «Bloodbrothers» låter de også som et bindeledd til 80-tallets såkalte hardrock. Kanskje ikke helt tilfeldig, heller.

Foran dette albumet dumpet bassist Mark «The Animal» Mendoza Dictators til fordel for Twisted Sister. Etter at sviktende salg av The Dictators’ album nummer tre sørget for at bandet ble droppet av plateselskapet, startet gitarist og grunnlegger Ross «The Boss» Friedman like godt opp metalhistoriens ultimate harrytass-band, Manowar.

Men, tilbake til «Bloodbrothers»! På denne plata ble sanger/roadie/gærning Richard «Handsome Dick» Manitoba endelig forfremmet til hovedvokalist på samtlige låter. Og denne kisen over alle kiser – med rockens kuleste afro siden MC5s Rob Tyner – la en ekstra ladning kinaputter mellom skinkene til The Dictators.

I tillegg til å være en glimrende frontmann, har få rockvokalister i større grad vært en karakter enn Manitoba. Det «Handsome Dick» manglet av tonale kvaliteter tok han igjen med ekstrem innsats og glimt i øyet.

Sagnet sier at Dictators-fanboy Bruce Springsteen er mannen som på arketypisk New York-manér teller opp de obligatoriske one-two-three-four! til åpningslåten, programerklæringa «Faster and Louder». «Baby, Let’s Twist» er på sin side første spor der gitarriffet er så fett at det renner smør ut av ampene. Og, apropos gitarriff: Dictators blir ofte omtalt som proto-punk, men det blytunge riffet i «The Minnesota Strip» er proto-metal så det holder.

The Dictators, avbildet cirka 1978.  

The Dictators, avbildet cirka 1978.  

Uansett hvilke av Dictators’ egenskaper man ønsker å dra fram i lyset, er det én ting som bør være innløsende for alle ører: The Dictators lagde helt utrolig bra låter. Eller, rettere sagt, bandets kreative sjef, bassist/keyboardist/sanger Andy Shernoff. Da Joey Ramone, som i mine ører var Ramones’ beste låtskriver, endelig bestemte seg for å gi ut en soloplate, var herr Shernoff et selvsagt valg som musikalsk partner.

«Bloodbrothers» har ingen svake låter, men ett spor skiller seg allikevel ut: «Stay With Me». At dette fireminutters mesterverket i skrivende stund er avspilt under en million gang på Spotify, er en skandale av overveldende proporsjoner. Sjefen for internett bør ta sin hatt og gå, og alle verdens kulturminneverger bør sporenstreks hoppe i havet.

Så hvorfor ble The Dictators aldri «The Next Big Thing», som bandet selv spøker med på debutplatas beste låt (hvis hovedriff for øvrig har blitt stjålet av både Ramones og Turboneger)? Hvem vet, men man skjønner jo at disse bråkebøttene ikke var alle sin kopp med te.

I 2020 vil merkelappen «politisk ukorrekt» være lett å klistre på deler av fremtoningen og tekstene. Der Manitoba og Dictators åpenbart var produkt av machokulturen på gatene i The Bronx og Queens, og var tilsvarende krass, var de heldigvis også i besittelse av sjølironi. At bandets liveplate fra ’81 bærer tittelen «Fuck 'em If They Can't Take a Joke», er uhyre treffende.

Platecoverne der medlemmene poserte i brytedrakter, som karikerte rock stars eller som en nokså u-skummel gategjeng, viste et band som ikke tok seg selv spesielt høytidelig. Ironisk nok bidro nok dette også til at Dictators – i likhet med sine kumpaner Ramones – ikke ble tatt på alvor av presse, hipstere og andre tastemakers. Alle fotballinteresserte har hørt uttrykket «tegneserielag», og å bli ansett og omtalt som et tegneserieband er som regel ditto negativt ladet.

Kvartetten giddet heller ikke kle seg ut som «punkere», da de allerede var en gjeng punks fra The Big Apples arbeiderklassestrøk, og guttaboysen fra The Bronx tilhørte heller ikke noe utpreget kunstnermiljø der trender enten ble skapt eller fulgt.

Det gjenforente The Dictators avbildet i 2001.  
        
            (Foto: Presse)

Det gjenforente The Dictators avbildet i 2001.   Foto: Presse

Akkurat som selve rocken handlet The Dictators om én ting: Å ha det gøy. En kjapp YouTube-safari viser at alle som har sett newyorkerne live, er noen skikkelige heldiggriser.

«Bloodbrothers» er et fascinerende tidsbilde fra en av rockhistoriens soleklart mest interessante og inspirerende steder: New York City på siste halvdel av 1970-tallet. Samtidig er dette et rockalbum av totalt tidløst format, selv om «Bloodbrothers» dessverre aldri nevnes i samme åndedrag som «London Calling», «Rocket to Russia», «Back in Black», «Ace of Spades» eller «Never Mind the Bollocks».

¡Viva Dictators!