Uffe Lorenzen er en sjelden og unik fugl i den skandinaviske musikkfauna. Han har alltid gått sine egne veier, og står sjelden i ro på samme sted. Han sluttet som trommis i On Trial og startet énmannsbandet Baby Woodrose, som senere ble en eksplosiv trio og kvartett, med åtte studioskiver og en bråte singler, samt en endeløs rekke med suverene konserter i beltet (mange av disse er nylig sluppet digitalt via strømmetjenesten Bandcamp).

Etter en formidabel, prisbelønt og kommersiell suksess med et comeback for hans danskspråklige psychedeliaband Spids Nøgenhat (som også ble mesterlig foreviget i Pale Demants nydelige og rørende dokumentar «Born to Lose» i 2015) gikk han solo, der han under eget navn har gitt ut to bunnsolide skiver med et mer neddempet uttrykk og et materiale på morsmål, hovedsakelig akkompagnert av en akustisk tolvstrenger.

Mellom alt dette har han også driftet det mer syra sideprosjektet Dragontears, samt produsert og gjestet andres innspillinger (Hjortene, The Defectors, Emma Accs, Setting Son etc.)

På hans tredje solo er han på nye veier igjen, og nå spiller han rock’n’roll, med et album som på sett og vis speiler alle hans sider fra sine foregående prosjekter, helt tilbake til midten av nittitallet. Her er det ømme ballader, harde rocklåter og catchy psychedelia i en herlig, sømløs forening, alt sammen fremført på dansk, med hans egne tekster.

Som på Baby Woodrose-debuten er det han selv som spiller alle instrumenter (pluss noen gjesteopptredener på pedal steel, cello og trompet), en risikofylt øvelse for de fleste, men ikke for en musikalsk tusenkunstner av Uffes rang og kaliber.

Åpningssporet «La det gå» får meg til å trekke salig på smilebåndene, for den starter slik en haug av Baby Woodroses gullkorn gjorde. Et sugende, mollstemt riff Fred Cole hadde applaudert etterfølges av trommer, før et karakteristisk «Yeah!» kicker det hele i gang, attpåtil med et frekt farfisaorgel lagt på av Han Far selv.

«Skål gamle venner lad os glemme/ Sammenbruddet er udsat indtil i morgen/ Ulykkelige piger og fortabte drenge/ Bare tag det roligt/ Lad det gå».

Det er frihetsrock av ypperste merke, som hans gamle svirebror Ralph nok hadde blitt rørt av, og som gjør at man får lyst til løfte glassene og rope et høylytt «Skål, for Fanden!» sammen med venner. Men mange av tekstene og låtene på skiva er også rotløse virkelighetsoppfatninger og skildringer sett fra utenforskapet i Uffes tverre, trassige og flakkende tilværelse i Nordens kuleste by, der han under platas tilbliving etter sigende har bodd og skrevet materialet i sju forskjellige leiligheter.

Uffe, som ifølge egen Twitterbio utelukkende tvitrer når han er full og sint, peprer jevnlig ut misantropiske beskrivelser av sitt Køben, og det er med de samme brillene på han skriver sin fabelaktige musikk til sine glitrende noveller og løsrevede betraktninger fra det allerede nevnte utenforskapet.

«Efterår» er en tander og vakker låt som ville glidd naturlig inn på Loves «Forever Changes», en låt om sorg og savn, «Om sømænd der sukker efter havet/ Om en længsel der er så høj som et tårn», som han så vakkert synger. Uffes vokal har alltid hatt en vanvittig spennvidde, der hans høylytte yeahs fylles med samme tilforlatelige timing som når han synger nakne og nedstrippede ballader. Han fikser begge disipliner med bravur, slik virkelig gode vokalister gjør.

Singelen «Caminoen» høres ut som Neil Young anno 1969 (tenk «Down By the River»), med nydelig steelgitar, en låt som duver av gårde mens han skildrer ei vandring gjennom byen.

Hans grovskårne, urbane tekster minner meg stundom om Michael Krohns gylne øyeblikk, der hovedpersonen ofte er en slags fullvoksen manns utgave av «Pigen med svovelstikkene» (sånn for å holde meg til danskrelatert kulturmetaforbruk) som står utenfor og banner beskt mens han kaster ut slagord og oneliners mot storsamfunnet han både tilhører og samtidig føler seg så hjelpeløst utenfor.

Det indre raseriet, og den frådende frustrasjonen kommer da også veltende ut i det hvasse og kantete sjelevrenget, med den megetsigende og eksplisitte tittelen «Livet skriger», der tre eksterne og dysfunksjonelle liv på kanten av storsamfunnet skildres, før han sårt, håpefullt og pissed off vender blikket innover mot seg selv og utbryter:

«Når jeg dør så håber jeg at jeg vil huskes for min sang/ For at jeg gjorde mit bedste og ikke for dem jeg gjorde ondt/ At jeg var en der altid søgte ud fordi jeg aldrig ku’ finde hjem, og for at livet skriger i min sjæl»

Hvert ord spyttes ut som om de gjelder liv, og som om de er risset inn i granitt med blødende negler.

Det har også blitt plass til en coverlåt på skiva. «Tornerose» har allerede ligget ute på YouTube i akustisk versjon, og er en tolkning (*) av den danske folkartisten og feministikonet Trille, hentet fra hennes EP «4 Sange om kvinder» fra midten av syttitallet en gang, og der fløytene i originalen er erstattet av smekre elgitarer og forsiktig perk. Stemmen til Uffe kler låtens fragile sårhet perfekt.

Jeg skal skåne leseren for dissekeringer av hver eneste låt, selv om det er vanskelig å holde igjen. For dette er et uhyre sterkt album, og helt på høyde med det aller beste Uffe Lorenzen har rukket å gjøre i et kvart århundre på platefronten. Og der er det jaggu mye å ta av.

Skivas styrke er variasjonen i låtene, og hvordan han elegant har stablet dem sammen til et sterkt, sammenhengende reisverk. Og da er det to tanker som slår meg. Det ene er hvor sinnssykt lyst jeg har til å se dette live, helst med fullt band, slik rock’n’roll best oppleves, og gjerne i et innendørs lokale med masse folk og endeløse mengder øl på glass. Det andre er at jeg håper Uffe følger opp med flere skiver i dette varierte sporet.

Men der er likevel all empiri klinkende klar på at han ikke må høre på meg, da jeg alltid har ønsket at han skulle fortsette med det samme, og likevel alltid har blitt glad for hans nye genre- og stilskift. Så han blir sikkert å gjøre noe helt annet neste gang også. Han er jo en gjenstridig og egenrådig motherfucker, dette sjeldent begavede geniet med det store skjegget og den enda større stemmen. Soleklar kandidat til ei av årets beste skiver, dette. Kruttsterk femmer.

*Litt effektiv research fortalte meg at låten opprinnelig er skrevet av Leif Nylén, trommisen i bandet Blå Tåget, de som opprinnelig skrev låten som Ebba Grön skulle kalle «Staten och kapitalet» og kanonisere for evig ettertid. Men teksten ble skrevet av Marie Selander og senere oversatt til dansk av Karen Smith, og så tolket av Trille.