Innovativ i sin konservative enkelhet

Lovende debut fra ung tromsørapper.
 

Bak det noe kuriøse artistnavnet «Sniggis» finner man den 19 år gamle tromsørapperen Sigurd Gamst Johannessen, som også står bak musikkollektivet 9GrandCollective. Etter å ha sluppet et lite knippe singler det siste året, kunne «Sniggis» tidligere denne måneden utsmykke seg med tittelen albumdebutant, med sin første fullengder «Ingen pusterom».

Selv om spilletiden er noe beskjeden, med sine drøyt 26 minutter fordelt på åtte sanger, har 19-åringen klart å lage et debutalbum som føles både helstøpt, sammenhengende og ekte. Det er også blitt plass til hele fem gjesteartister på festen, så det skorter ikke på variert innhold.

Det er nesten noe rørende over å se en «Parental Advisory»-sticker på en norsk utgivelse i 2020, klistremerket som skulle advare foreldre mot støtende sangtekster, men som på 90-tallet heller fungerte som en kvalitetssikring for enkelte lyttere, kanskje spesielt for hiphop- og metal-utgivelser.

 

I denne sammenhengen er imidlertid stickeren ikke fullstendig malplassert, selv som gimmick. Noe av det første som slo meg etter en gjennomlytting, er nemlig hvor forfriskende «old-school» det hele låter, samtidig som det er ingen tvil om hvilket tiår albumet tilhører. De klassiske «trap-beatsa», som har gjennomsyret en respektabel andel av ny norsk rap de siste årene, er selvfølgelig der, men subtilt nok til at det ikke føles masete og oppbrukt.

En av de største styrkene på albumet er likevel at Sniggis er en rapper som faktisk kan rappe, og det med en teknisk finesse og naturlig flow man vanligvis ikke bør ta for gitt. Der mye norskspråklig hiphop fra det forrige tiåret ofte har hatt en tendens til å kunne oppsummeres som egosentrert sutring og/eller skryting, oppkrykket med posering og autotune, føles det generelle uttrykket på «Ingen pusterom» nesten innovativ i sin konservative enkelhet.

Lyrikken burde også trekkes fram, da Sniggis’ tekster i høy grad bidrar til å gi albumet en gjennomgående underholdningsverdi, og at det stort sett er en interessant lytteopplevelse som tåler flere gjennomlyttinger. Det gjelder for øvrig både på selvironiske tøff-i-trynet-bangere, som «Rumle» og «Jordnær», men spesielt på de litt mer underfundige og personlige øyeblikkene, som på albumets beste låt «Kler Å Være Glad».

Albumet er i hovedsak produsert av Tor Alexander Olsen, også kalt «Zilla», som har gjort en svært god jobb med å gi albumet et retro, organisk og drivende lydbilde, noe som kanskje skinner best gjennom på nevnte «Kler Å Være Glad», samt avslutningslåta «Banditt» som setter et fint punktum etter en knapp halvtime.

Det er ingen tvil om at «Sniggis» har mye godt å komme med, og han er også en av de mest interessante nye rapperne jeg har hørt fra Tromsø den siste tiden. Selv om «Ingen pusterom» er en noe kortvarig glede, er det ei skive som absolutt er verdt å sjekke ut. Gjestebidragene trekker på ingen måte ned lytteopplevelsen, men med et såpass kort debutalbum hadde det heller ikke gjort noe om hovedartisten fikk større spillerom.