I en ny føljetong vil Egon Holstad og Helge Skog børste støvet av et knippe av rockens kultklassikere. Disse skivene har tålt tidens tann særdeles godt, men fikk aldri noen bred anerkjennelse, stor oppmerksomhet eller kommersiell suksess. Men – uten disse musikalske bautaene i platehylla er ikke livet ditt verdt fem flate øre, så nå sørger Feedback endelig for en kulturhistorisk gjenreisning. Hurra!

Sannheten er heller at «The Hard Way» er ei skive som strålte allerede i sin samtid, og som fortsatt stråler sterkt i en katalog som lenge var tiltagende formidabel, men som dessverre har dalt jevnt i kvalitet i snart tjue år.

Åttitallet er et tiår man ikke forbinder så sterkt med country her til lands, iallfall om man legger til grunn at country er noe mer enn det Bjøro Håland, Cowboy-Laila og Vidar Lønn Arnesen var eksponenter for.

Steinar Albrigtsen (som var sentral i å gjøre country mainstream, der han traff både tradisjonelle platekjøpere og bensinstasjonkassett-segmentet med samme kraft) debuterte ikke før i 1990. Samme året ble Hellbillies grunnlagt.

Country var liksom litt harry og johan, og noe man forbant med lousy festivaler på landet. Det er rart å tenke på i dag, men selv en artist som Johnny Cash var hensatt til en plass langt bak i køen. Det var ingenting som het americana, alt-country eller no depression (som i seg selv var helt greit, de er ganske dumme merkelapper, alle sammen).

Man kunne lese litt om «roots» i musikkbladet BEAT, som vel var ganske alene om dette i utstrakt grad i Norge, og der leste jeg selv om Dwight Yoakam og Steve Earle og et knippe til. Man hørte selvsagt på Jason and The Scorchers og Beat Farmers, men dete var alltid mer rock enn country i hodet mitt.

Da broren min kom hjem med «Copperhead Road» i 1988, Earles andreskive, var det iallfall gjort. Earle ble døra mi inn til dette universet, og så var det bare å forsyne seg. De to første skivene ble ervervet, og særlig debuten, «Guitar Town», invaderte hodet slik, albumklassikere gjør på en deilig måte. Andreskiva «Exit O» var litt skuffende, men hadde selvsagt bra spor («Angry Young Man» er enorm).

Da «The Hard Way» kom i 1990, var det Steve Earles fjerde skive på fire år. Han var en artist på vei opp og frem. «Copperhead Road» hadde skaffet ham mange fans i crossover rock-segmentet, ikke minst i Europa. «The Hard Way» skulle cashe inn på dette, der formidable kritikker foreløpig ikke hadde gitt den ventede, kommersielle gevinsten. Så da skrudde opp alt og gyvde løs på ny runde. Det funket åpenbart bedre for undertegnede enn for mange andre.

«The Hard Way» blir av mange nemlig regnet som liten nedtur, at dette liksom er Earle som skal tøffe seg og rocke seg til, at det er for lite country, for lite ekthet, for lite old school-autensitet. For noe forbanna bullshit. Hvis rockere har lov å spille country, må faen meg countrymusikere få lov til å spille raff rock.

Bare å påpeke det føles dust. Men sånn blir det når puristiske og konservative countryfans er så trangskallede at cowboyhatten spjæres under bremmen, og de ikke evner å more seg over fuzzgitarer og høy lyd. Så det var mange som vendte ham ryggen her. Jeg husker ikke mottagelsen i Norge, jeg husker bare at jeg kjøpte skiva og rådigget den.

Skiva ble da også en kommersiell nedtur, og dette brukes også som argument for å understreke poenget, som om det eksisterer noen slags logisk link mellom høye salgstall og kvalitet. Townes Van Zandt var fattig nesten hele sitt liv, solgte lite skiver og drakk seg sakte i hjel. Han ble ikke innlemmet i Nashville Songwriters Hall of Fame før 11 år etter sin død. Bjøro Håland har solgt over fire millioner skiver og ble i 2012 utnevnt til ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Så kom ikke her og snakk om logikk mellom salgstall og hva som er fortjent.

Tha Hard Way er, kommersielt vellykket/fortjent eller ikke, er uansett et knallsterkt album. Åpningssporet «The Other Kind» er noe av et anthem av en låt, og ville vært låten Jack Kerouac hadde skrevet, om han hadde levd 20 år til og bestemt seg for å lage perfekt countryrock.

Jeg synes «frihetsrock» er et ganske døvt ord, men akkurat denne gjør meg fortsatt lysten på å kjøre bil eller sykkel dritfort, uten å bry meg om konsekvensene. Så jeg har sluttet å spille den i bilen. Her synger han også så bra at det er teit. Refrenget er episk.

«Esmeralda's Hollywood» og «Promise You Anything», han skrev begge sammen med Maria McKee, er superbe, og A-sida landes med den helt akustiske og 6:16 lange balladen «Billy Austin», et fantastisk stykke tekst og melodi om dødsstraff.

«Justice In Ontario», den dritviktige åpningslåten på B-sida (burde lage ei liste med bare B-sideåpningslåter) er fabelaktig, og det eneste fyllstoffet, som føles litt kreativt på tomgang, er «Regular Guy», som egentlig bare er en rip off av hans egen «Johnny Come Lately», og der det låt tøffere med The Pogues som backingband.

Jeg forsvarer «The hard Way» til min død, simpelthen fordi jeg neste døde i prosessen med å lage den», sa hovedpersonen selv om skiva noe år senere. Han hadde pådratt seg et seriøst rusproblem, og presset både fysikk og psykisk helse til det ytterste. Heldigvis fikk han dreis på denne delen av livet, og utover nittitallet kom han tilbake etter noen års pause, med noen skiver som skikkelig røsket tak og ga ham både publikum, penger på konto og et vell av gode anmeldelser.

Kanskje var det tittelen på skiva som genererte en selvoppfyllende profeti for mottagelse og salg av «The Hard Way»? Ikke vet jeg, men skiva er en fuckings bauta, og alle som sier noe annet er noen surpompete pietister som jeg håper snubler i strengene på en forgangen steelgitar og skader seg stygt i fallet. Fordi dere fortjener det.