En ny plate fra AC/DC føles litt som å se «Politiskolen 20»

Er dette plata som slukker glimtet i øyet og fyren på sneipen til AC/DC?
RØVERE MED STIL: AC/DC-toget rocker og ruller videre. 
        
            (Foto: Columbia Records)

RØVERE MED STIL: AC/DC-toget rocker og ruller videre.  Foto: Columbia Records

Siden 1973 har de vært musikkverdenenes stødigste leverandør av boogierock spekket med gromme gitarriff. Nå spørs det om «Power Up» er plata som drar ut pluggen på AC/DC.

Turboen har ikke sluknet i gitarhelten Angus Young, og hans medspillere har fortsatt både glimt i øyet og fyr på sneipen. Denne plata er derimot den første hvor Malcolm Young – som døde i 2017 – ikke er involvert.

Storebror Young er faktisk kreditert som medkomponist på samtlige låter, men jeg lurer på om dette er mer av en hyllest til Malcolms grunnleggende arbeid. «Power Up» er nemlig bygd på den samme sokkelen AC/DC har lagt i bunn i snart 50 år.

Direkte fra avspark får vi boogie rett i fleisen. Det kontante og aggressive åpningssporet «Realize» viser et band som mener business. Og lydbildet er perfekt – akkurat så grovt og punchy som vi vil ha det.

Det finnes ikke trender i AC/DC-universet. Den musikalske stien er ferdigtråkket, og avvik er synd. For Angus Young betyr «kreativ frihet» fortsatt å bruke de samme tre akkordene til å lage et enda bedre riff enn forrige gang.

Brorskapet mellom Angus og Malcolm er for første gang brutt, men «Power Up» viser at brorskapet med fansen er selve livsnerven i dette bandet. Dette er en utgivelse for alle som har fulgt AC/DC siden vi spilte luftgitar til australiernes nå klassiske album gutte- eller jenterommet.

Folk skal kunne stole på AC/DC, som er denne platas styrke og svakhet.

Sammen med Ramones har AC/DC vært rockens fremste band innen sporten «gamle sanger om igjen». En ny plate fra AC/DC føles litt som å se «Politiskolen 20», men man ender alltid opp med å le og kose seg – selv om man vet hva som kommer.

AC/DC stoler i stor grad på kroppens muskelminne i komponeringa av nytt materiale. Og det smitter. Mitt eget muskelminne trigges av gjenkjennelseseffekten, og kroppen begynner øyeblikkelig å gynge til den enkle beaten.

 
        
            (Foto: Columbia Records)

  Foto: Columbia Records

Låtene på «Power Up» ligger stort sett i samme toneart, noe som gjør at Brian Johnson leverer varene uten nevneverdig trøbbel bak mikrofonen. 73-åringens særegne skriking under sixpence’en blir av samme årsak i overkant monoton.

Men jeg klager ikke! Når alternativet er pipinga fra han kisen Guns N’ Roses (som AC/DC reiste rundt med en periode hvor arbeidsjernet fra Newcastle slet med hørselstap) er jeg definitivt på «Team Brian». Brian Johnson har i tillegg tatt begrepet «likandes kar» til et nytt nivå i sin NRK-sendte intervjuserie, og han har goodwill nok i banken til minst en AC/DC-plate til.

Jeg savner allikevel en del fra tida da AC/DC var (et av) verdens beste rock’n’roll-band. Jeg savner tempoet fra gamle klassikere som «Riff Raff» og «Rocker». Jeg savner mørket fra låter som «Hells Bells» og «Night Prowler». Jeg savner også et skikkelig knyttneven-i-været-refreng av typen «You Shook Me All Night Long».

Det er mulig at jeg har for høye forventninger. Den siste uka har sosiale medier rent over av panegyriske fan-hyllester av dette albumet. Gjennomgangsmelodien er at folk virker å være kokfornøyde bare med at dette er AC/DC – som om det var noen som helst sjanse for at Angus og gjengen skulle bli det nye Steely Dan, Kråkesølv eller Scooter.

Idet man er i ferd med å miste interessen underveis i «Power Up» smeller gubbene av noen kraftige kinaputter. «No Man’s Land» er tungrock i dens mest bokstavelige betydning. I den glimrende «Through the Mists of Time» er det skikkelig låtskriving som tar over for Young-brødrenes mer typiske stabling av riff oppå riff. «Witch’s Spell» flørter på sin side med introen til 39 år gamle «For Those About to Rock», og tilfører plata litt nødvendig melodi.

Etter en uke med lytting innser jeg allikevel at «Power Up» er et album jeg neppe kommer til å spille igjennom fra A til Å i fremtiden. Jeg blir i godt humør av dette gjenhøret med mine australske barndomshelter, men 12 låter blir mer enn nødvendig. Her blir det å plukke ut de beste sporene for gjenhør, som har vært tilfelle med AC/DC fra «Ballbreaker» (1995) til deres forrige plate «Rock or Bust» (2014).

Om «Power Up» blir dette allerede legendariske bandets siste skål for fansen? Da har AC/DC takket for seg i stil, med et typisk røverglis om munnen.