Herlig vippestat-lurveleven

The Spits med strålende albumcomeback, ni år etter forrige fremstøt.
Medlemmene i The Spits har inngått en pakt, der de har lovet hverandre, dyrt og hellig, at om den nye skiva eksplofaensteikemegderer kommersielt, kommer de til å kjøpe seg nye skjorter, alle mann. Vi krysser fingrene for dem!  
        
            (Foto: Press/Thrift Store Records)

Medlemmene i The Spits har inngått en pakt, der de har lovet hverandre, dyrt og hellig, at om den nye skiva eksplofaensteikemegderer kommersielt, kommer de til å kjøpe seg nye skjorter, alle mann. Vi krysser fingrene for dem!   Foto: Press/Thrift Store Records

Den såkalte vippestaten Michigan har skjenket verden noe av det beste som er kommet av musikk fra the US of A. Jazz, gospel, soul, pop og rock har alle sterke kandidater som utgjør overskrifter den dagen musikkens historie skal oppsummeres mellom to permer.

Bare Motown alene er noen kapitler for seg selv. Men også urpunkens røtter grodde i sin tid opp fra et jordsmonn gjødslet med bilindustriens larm og leven, der særlig The Stooges, MC5, Sonic’s Rendezvous Band m.fl. satte dype spor.

 

The Spits er verken legendariske eller sentrale historiske, men brødrene Sean og Erin Wood har med dette bandet (de har bodd i en annen kjent musikkby, Seattle, i mange år nå) levert et knippe forbløffende bra skiver med svært potent, fengene og lettlikt rock’n’roll man for letthetens skyld kan kalle punkrock.

Siden tidlig i årtusenet har de jevnlig pumpet ut skiver og singler, mange av forbløffende høy kvalitet, og med låter som aldri bikker den magiske 2:30-grensa.

Åpningssporet «All I Want» på skiva «V» i 2011 (de har for de meste gitt ut selvtitulerte plater, med romertall bak) er lett en av de beste, søteste og mest humørsmittende la-oss-dra-på-epleslang-og-gjøre-hærverk-glade låtene fra forrige tiår, og en knallert som nok fikk det til å gynge bra i grava til både Joey, Johnny og Dee Dee Ramone.

Og nå er de her igjen, ni år etter forrige fremstøt, med sitt sjette album (med den megetsigende tittelen «VI»), og de har fortsatt ikke ombestemt seg og lagt om til progrock. 10 låter på 17 minutter gjør at man lett kvadrupel-blåser gjennom hele skiva på en drøy time. Og slikt liker vi.

For de holder seg til vinnerformelen, The Spits, der Sean Woods ettermiddagssteine vokal backes av masse herlig lurveleven der fireenigheten gitar, tromme, bass og farfisa utgjør grunnstammen. Før pleide de å spille live med Ronald Reagan-masker, men disse maskene er kanskje byttet ut med et mer tidsriktig valg? Muligheten er iallfall up for grabs.

Musikalsk har de denne gangen dratt tilbake til egne røtter for å finne seg sjæl, og har spilt inn skiva i to kjellere i henholdsvis småbyene Kalamazoo og Grand Rapids i Michigan. For oldschool-autentisk skyld innspilt med gitarer og trommesett kjøpt på bytte/bruktsjappe, og rett inn på en firespors kassett. Ikke heeeelt Jeff Lynne-style, altså.

Åpningssporet «Up All Night» er et regelrett strålende og kontant knyttneveslag i klassisk Spits-ånd, mens «Breakdown» gir brillefine assosiasjoner til The Saints første periode.

Ja, det er jo bare å fyre på alle sylindere her, snurre i gang skiva og la dem fylle stua i et drøyt kvarter, før du tar en pissepause og kjører i gang runde nummer to. Så kult at det fortsatt lage slikt som dette. Kruttsterk firer! Hilsen Glad Gubbe (49).