I føljetongen «Rockens sorte får» vil Egon Holstad og Helge Skog børste støvet av et knippe av rockens kultklassikere. Disse skivene har tålt tidens tann særdeles godt, men fikk aldri den anerkjennelsen, oppmerksomheten eller den kommersielle suksessen de burde. Men – uten disse musikalske bautaene i platehylla er ikke livet ditt verdt fem flate øre, så nå sørger Feedback endelig for en kulturhistorisk gjenreisning. Hurra!
Thin Lizzy er et navn risset inn i rockhistorien med gullskrift og stjerne-emojis. Med rette. De er sågar et av de mest unike band som har vandret her nede blant oss. Og Phil Lynott en av de aller kuleste frontfigurer og beste bassister og rockvokalister som har eksistert. Som om ikke dét var nok, var også Brian Downey en av de beste trommisene. Ja, også må vi ikke glemme de doble gitarene. Sånn, da skal det meste være tatt med.
De fleste band er best helt i begynnelsen, og etter fem, seks skiver daler ofte både kreativitet og låtnivå, og etter ti år er det – som regel – over. Man blir lei av hverandre, får seg kjærester og barn, går forskjellige kunsteriske veier og søker seg fra hverandre, bevisst eller ubevisst. Med Lizzy var det motsatt, da det er fra sjetteskiva og ut de virkelig setter motoren i gir og peiser på. De første skivene er til og med regelrett svake.
Og da «Chinatown» kom i 1980, var det bandets tiende studioskive, vel å merke etter «bare» 12 års eksistens.
Den regnes likevel som en kreativ nedtur av mange, og er ikke spesielt høyt rangert i diskografien deres. Jeg har det annerledes, og mener skiva må løftes opp og frem som den sanseløse klassikeren den faktisk er.
Husker jeg betalte 10 spenn for å få denne skiva tapet fra vinyl til en C60 TDK Chrom Type II-kassett, der jeg tegnet en dårlig kopi av bandlogoen på det vrengte frontcoveret, mens låtene på A- og B-siden ble skrevet på med sirlig penn (han jeg betalte hadde skrevet selv, men jeg syntes han skrev så stygt at det måtte fikses).
Sjekk denne spillelista med over halvannen times Lynott/Lizzy-gull!
Det var høsten 1980 (Egon, 9 år) og jeg hadde slitt ut tålmodigheten til de ansatte på Fauskes platesjappe Platebar’n (i Bodø hadde de gatebarn. På Fauske var vi platebarn).
Skiva kom på våren, og jeg pleide å gå ned og be dem sette den på en sånn lyttestasjon der man holdt en hodetelefon i hver hånd, som om de var dusjhoder, mot hvert øre. Åpningssporet «We Will Be Strong» var det mest episke jeg hadde hørt i mitt liv, og hver gang refrenget kom, fikk jeg lyst til å knytte de små nevene mine og hytte med dem opp i lufta, slik jeg hadde sett at engelske fotballsupportere gjorde på TV.
Men det gikk jo ikke, for hendene holdt hardt fast i dusjhodetelefonene, og mens jeg hørte låten gang på gang, trykket jeg dem så hardt inn mot tinningen jeg klarte.
Da jeg kom midt ut i andrelåten og tittelsporet, slo som regel hun myndige dama med det korte håret av, hvorpå hun ba meg handle eller pelle meg ut. Det var virkelig ikke til å holde ut. Sikkert ikke for henne heller. Sommeren 1980 måtte jeg gå hele ferien og vente på å komme tilbake for å få hørt den igjen. To måneder var en evighet. Det føltes som sensur og tortur på én og samme gang.
Så da ble det altså piratopptak på opptakskassett på svartebørsmarkedet, og jeg fikk også prikket inn «Killer on the Loose», «Genocide» og annet gull. Senere skulle jeg skaffe meg skiva i diverse formater, i likhet med resten av den omfangsrike og slitesterke katalogen deres. Og jeg har, takk og lov, aldri vokst fra dem. Snarere heller har bare bandet og skivene vokst på meg.
Thin Lizzy er på siden av alt annet. De regnes ofte inn i metal- og heavy-genren, men for undertegnede har de alltid vært et kontant og variert rock’n’roll-band med et av de mest signatursterke uttrykkene som er. De så heller aldri sånn heavy-tegneserieteite ut, men de hadde en superhelt i front som ikke lignet på noen andre. Phil Lynott skilte seg så jævlig ut.
Han må i sannhet ha vært en outsider mer enn de fleste utbrytere, freaks og punks musikken har sett. En 185 cm lang rockens Dionysos, med tynn og velfrisert bart; som oste av autoritet, fandenivoldskhet, coolness og promiskuøse trusler, der bare blikket i seg selv lyner, ofte med det ene øyet skjult bak den digre afroen. For han var attpåtil svart, noe som i seg selv ikke var spesielt A4 i Dublin på seksti- og syttitallet.
Han var flasket opp på Motown-singler og var kjempefan av The Mamas & The Papas, men endte opp i et hardtslående rock’n’roll-band. Og han snek inn masse soul og varme i vokalen sin, akkompagnert av et av de mest kompakte og velspillende band vi har hørt, et band helt uten noen musikalsk akilles.
Derfor er det så sinnssykt artig å spille låtene deres, noe som har ført til at det knapt finnes ei bygd på den vestlige jordhalvkule uten minst tre Thin Lizzy-tributeband. Men det låter aldri spesielt kult, simpelthen fordi ingen har den varmen, det spennviddet og den kraften Lynott hadde i stemmen, i tillegg til den ekstreme timingen han hadde i vokalen, der han stablet ordene på hverandre som om de var brikker i Tetris, håndtert av en verdensmester i faget.
Mens masse av de andre harde bandene hadde nøtteskriker på vokal, som hørtes ut som de drev med en absurd konkurranse, der de skrudde testiklene fast i ei skrustikke og skrek ut de infantile tekstene til tonene av smertehyl, var Lynott så uendelig mye kulere, med sin dype og særs coole vokal. Dessuten var han en dritbra bassist. Han kunne vært et bejublet soulgeni. Heldigvis valgte han å bruke sine evner i rocken.
«Chinatown» lider nok litt under av å komme etter seiersrekka «Fighting» (1975), «Jailbreak» (1976), «Johnny the Fox» (1976), «Bad Reputation» (1977) og «Black Rose» (1979 – herregud, for ei syk rekke). På den siste hadde attpåtil Gary Moore styrket laget, og for erstatter Snowy White ble dette tungt å etterleve, selv om han hadde spilt med Pink Floyd og greier.
Men skiva er en klassiker. Og den fortjener å bli behandlet som det også.
PS: Hele ideen til denne teksten fikk jeg da jeg onsdags ettermiddag på jobb havnet i et av internettets mange kaninhulll (på utkikk etter noe trommegreier, og da kommer Brian Downeys navn fort opp), som til slutt sendte meg inn i fangarmene til Thin Lizzy.
Jeg ante faktisk ikke at det hadde blitt laget video til «Chinatown», men det var det altså. Herregud, dette er altså noe av det aller tøffeste jeg har sett på år og dag. Sjekk Brian! Jeeeeze. Og se på Phil! Herregud, se på Phil!