Ane Brun har siden debuten 2003 opparbeidet seg en velfortjent status om en av landets aller gjeveste sanger/låtskrivere i sin sjanger, først og fremst på egne bein, men også gjennom samarbeid med artister som Peter Gabriel, og med Madrugada-landeplagen «Lift Me» i 2005.

I forrige uke slapp moldenseren sitt niende studioalbum, og sammen med «After the Great Storm» sin andre albumutgivelse i 2020.

Begge utgivelsene ble spilt inn under samme tidsperiode i fjor, etter en periode med det artisten selv har kalt en «frivillig skrivesperre», som en følge av hennes fars død for fire år siden. I likhet med forløperen bærer derfor også «How Beauty Holds the Hand of Sorrow» et tekstmessig preg av å være en svært personlig og følelsesladd utgivelse.

Hovedforskjellen ligger derimot mest i stemningslandskapet, hvor den 90-tallsinspirerte triphop-produksjonen fra «After the Great Storm» har blitt byttet ut med et mer intimt og nedstrippet lydbilde. Grunnbesetningen er derimot den samme, og som sist har hun med seg medprodusent Martin Hederos (The Soundtrack of Our Lives/Hederos & Hellberg/Christian Kjellvander/Tonbruket m.fl.) på spaker og tangenter, og som i tillegg har levert låtskriverbidrag på flere av sporene.

Ane Brun åpner solid med «Last Breath», et slående vakkert stykke popmusikk, som definerer brorparten av stemningen for resten av albumet. Instrumenteringen er gjennomgående sparsommelig, noe som lar hennes karakteristiske stemme gripe lytteren umiddelbart.

Her går det fra å bli anført av noen enkle toner fra et ullent og ustemt piano, til en avslutning med et strykerarrangement som er så storslagent og dramatisk, at det burde kunne gi selv den mest sprudlende og lettsindige av oss et alvorlig og akutt tilfelle av «Disney-blues».

Denne noe spartanske og pianodrevne tilnærmingen fortsetter også inn i «Closer» og ikke minst «Lose My Way», en av albumets sterkeste låter, samt på den svært kledelige pianoversjonen av singelen «Don’t Run and Hide» fra forrige album.

Man kan likevel høre antydninger til spor fra «After the Great Storm», og det er først på låter som «Meet You at the Delta», og den litt José Gonzalés-aktige og stillferdige droneren «Breaking the Surface», at man får høre den siden av Ane Brun de fleste av oss trolig kjenner aller best – i en mer tradisjonell, enkel og kassegitarpreget folk/americana-innpakning.

Et par låter med litt større bandproduksjon, som «Trust» og «Gentle Wind of Graditude», har fått plass på skiva, men paradoksalt nok er det på de mest stillferdige og renskårne øyeblikkene at albumet låter på sitt største, og det er også nettopp disse låtene som utvilsomt utmerker seg som de sterkeste blant albumets ni spor, og som oppfordrer til flere gjennomlyttinger.

Årets to Ane Brun-utgivelser drar i nokså forskjellige stilmessige retninger, så det blir nesten litt urettferdig å sammenligne dem. Man kan uansett fastslå at «How Beauty Holds the Hand of Sorrow» er et velkomment gjenhør fra artistens egne musikalske røtter, hvor det rene og sparsommelige uttrykket skaper en både interessant og helhetlig lytteopplevelse, og er definitivt den utgivelsen av de to som treffer undertegnende best.