«Et band blir ikke bedre enn trommisen sin», er et omkved jeg gjerne skriver under på. Og selv om de gode trommisene i populærmusikken er helter som jevnlig hylles for sine bravader, er det ikke til å stikke under en stol at sitteplassen bak et stående orkester som har nærkontakt med publikum kan være en prøvelse for noen som liker å være i front.
Likevel er det flere trommiser som også har foreviget magi syngende bak trommesettet. Ringo Starr, Don Henley, Levon Helm, Peter Criss, Roger Taylor, Micky Dolenz og Karen Carpenter er noen kjente eksponenter (og mange andre).
Men for noen har det likevel ikke vært nok at en mikrofon har blitt montert opp ved siden av trommestolen. Da har de, bokstavelig talt, tatt saken i egne hender, og hoppet frem i frontlinja.
Lista her er derfor først og fremst folk som først har spilt trommer og senere «rykket opp» renkene. Kriteriet, for å gjøre det litt mer krevende å gå videre fra semifinalen, er at det finnes opptak av dem som trommis, altså at det ikke holder bare å ha spilt instrumentet en gang i fortiden.
For eksempel spilte Joey Ramone trommer før han sang i The Ramones, men det ble ikke (så vidt meg bekjent) gjort noen opptak av det. Samme med Madonna, som spilte trommer i bandet Breakfast Club, før hun overtok mikken, også der.
At Belinda Carlisle spilte trommer i den første utgaven av punkrockbandet The Germs (under navnet Dottie Danger) er også en av verdens beste funfacts. Men der finnes det heller ingen offisielle lydopptak, annet enn et liveopptak der hun er konferansier og introduserer dem fra scenen, men da hadde hun sluttet i rytmeseksjonen deres.
Finnes det derimot opptak, er de innenfor.
Lista er heller ikke – nødvendigvis – de beste trommisene (noen av dem er himla gode, da), da det er det de gjorde etter at trommestikkene ble pælmet som beviser deres kommersielle eller kvalitative evner, og det er koblingen «har vært trommis – tok steget frem» som er listas utgangspunkt. Her we go:
11. PHIL COLLINS
La oss bare ta briten Philly først, så det er gjort, for han er selvsagt helt uunngåelig i en slik sammenheng. Mest kjent som soloartist, der han har laget den samme låten, med forskjellig tekst og tittel, sånn cirka hundre ganger. Og åpenbart med en kommersiell teft helt utenom det vanlige, da han på åttitallet var en av de mestselgende soloartistene i hele verden.
Da han gikk solo, var han derimot allerede godt kjent som trommis i Genesis, og dernest som vokalistarvtager i samme band, etter at Peter Gabriel forlot dem (idé til debatt: Hvilken utgave av bandet var best? Rett svar premieres med en kasse kaniner og kan sendes til ikkesvar_detblirikkelest@feedback.no)
Collins er også en av få eksterne som har fått æren av å spille trommer i Led Zeppelin (som han gjorde i 1985, under Live Aid-konserten), men de som kjenner ham vet at det han selv skryter aller mest av, er å ha spilt trommer på tromsøduoen Tobben & Eros skive «Gi meg et hus» (på folkemunne kalt «Gi oss en trommis») og låten «Skammens terskel».
Til tross for at han vært stadig sjeldnere å se i trommestolen, er tamburinen aldri lenger borte enn på «innerlomma». Én gang trommis, alltid trommis.
10. MARVIN GAYE
Blir fortsatt kalt både «The Prince of Motown» og «The Prince of Soul», som i seg selv er megetsigende. Han musikalske mesterhjerne er ubestridt, og talentet hans spente over alle disiplinene, fra låtskriving, produsering, synging og instrumenttraktering. En sånn irriterende fyr som kan alt, og får til alt, bare han ser på et instrument.
Frem til sin tragiske utgang av livet satte han enorme spor etter seg, både som sessionmusiker for andre, og – ikke minst – for det han spilte inn under sitt eget navn.
Og han var slettes ingen novise bak batteriet heller, der han la rytmene på for en haug andre artister som var innom Motown. Hans første hit som låtskriver var en innspilling med The Marvelettes, med det som skulle bli slageren «Beechwood 4-5789» sammen med William «Mickey» Stevenson (en annen Motown-låtskriver og -produsent).
Det kule er at Marvin Gaye også spiller trommer på The Marvelettes-innspillingen, altså originalen. Gaye spilte sågar trommer på flere av de tidlige hitene til Smokey Robinson and The Miracles, og på flere innspillinger til blueartisten Jimmy Reed. Men, klart, når du med lekende letthet kan sveipe stemmen din over tre oktaver, og du skjønner at du er bedre å synge enn de aller fleste, da må du la stikkene i stikken og hute deg i front.
9. DAVE GROHL
Det er muligens lett å glemme at han har vært trommis, men personlig prøver jeg heller å glemme at han overhodet har vært noe annet, med vekslende hell. En helt descent gitarist, og helt enormt masete og slitsom vokalist i bandet Foo Fighters (der han er mest kjent for å klare det helt sinnssyke kunststykket det er å spille gitar sittende, med gips på den ene foten. Som er like imponerende som at man klarer å gå med gipset arm).
Men Dave Grohl er først og fremst en dritbra trommis, selvsagt mest kjent for å klaske skinn i Nirvana, en trio hvis eksplosive kraft var delvis avhengig av Grohls harde hamring på trommene, men også som innpisker for Queens Of The Stone Age. Jeg så dem aldri med ham på trommer (da «Songs For the Deaf»-turneen kom til Rockefeller og Norge, hadde han hoppet av), men klippene som ligger ute på nettet er veldig kule.
Og nå kan man jo høre hiten «No One Knows», med helt separate trommespor, og da skjønner man at det han driver på med er noe trommisen i Dizzie Tunes ville slitt med. Grohl skulle i grunn ikke fått lov til å gjøre noe annet enn så slå trommer. Men det er nok millioner av Foo Fighters-fans uenige i. Fooo faen, de tar så feil.
8. CHRIS CORNELL
Cornell huskes selvsagt først og fremst som vokalist og stødig rytmegitarist, fortrinnsvis i Soundgarden, samt i sideprosjektene Temple Of The Dog og Audioslave (han turnerte vel også stundom som vokalist i Rage Against The Machine). Vokalen hans var i det hele tatt det sterkeste kortet i alt han gjorde, og da særlig i Soundgarden.
En litt underkommunisert faktaopplysning er at han faktisk startet som trommis, og på retroutgivelsen «6 Songs for Bruce» av Soundgarden (spilt inn i 1985) er det Cornell selv som spiller trommer, et musikalsk utgangspunkt han heller aldri skulle forlate helt.
«Chris Cornell had an amazing way of writing melody around these odd time signatures. He was our original drummer, so he could think in those terms» sa Kim Thayil (Soundgardens gitarist) like etter Cornells død. Nettopp.
7. UFFE LORENTZEN (LORENZO WOODROSE)
Den danske kjempen er i dag mest kjent som soloartist under eget navn, særlig i Danmark, der han selger masse skiver og konsertbilletter hele året (når verden er normal, som den ikke har vært i 2020). Han har sågar sluppet ei av årets beste plater.
Han frontet også det velrenommerte rockbandet Baby Woodrose, der han spilte gitar og sang på alle de ni uimoståelige studioskivene de rakk å hamre ut. I tillegg var han kaptein, første i alt og straffetaker i det prisbelønte, bejublede og dokumentarisk forevigede psychedeliabandet Spids Nøgenhat. Samt masse annet rart med sukker og sopp på.
Men det var som trommis det hele startet, først i det glimrende bandet On Trial, før han gikk i studio og spilte inn debuten til Baby Woodrose, der han spilte alt selv. Trommene er da også svært sentrale i soundet på rockskivene hans, noe som neppe er tilfeldig. Én gang trommenerd, alltid trommenerd. Og han var (og er) en satan på slagverket.
6. THOMAS SELTZER (HAPPY TOM)
Som musiker først og fremst kjent som det kreative kraftverket, låtskriver, tekstforfatter og bassist i Turboneger. I tillegg er han, som eksempelvis Angus Young, en slags andre frontfigur i bandet. Da Turboneger for alvor slo gjennom med den grandiose rockklassikeren «Apocapypse Dudes» (1998), og da de gjorde comeback som et mangedoblet større band i 2002, var det bassisten Happy Tom som gjorde intervjuer og leverte syrlige vittigeter og sleivspark fra scenen.
Men «Dudes» var bandets fjerde fullengder, og på de tre første er det Seltzer som klasker trommeskinnene i bandet, og han gjør det sågar med bravur. På punkrockmesterverket «Ass Cobra», ei av de hardeste og farligste skivene som er meislet ut på norsk jord, er det med Happy Tom som trommis, og det siste før han tok steget frem. Og dæven, som han slår her.
5. BOBBY GILLESPIE
En av de aller største som kom ut av undergrunnsrocken i UK, da den omsider eksploderte på slutten av åttitallet og fortsatte å smelle i første halvdel av nittitallet. Han er selvsagt mest kjent som frontfigur og den kreative kraften i det særs varierte og bejublede bandet Primal Scream, som først slo skikkelig gjennom med sitt tredje album, «Screamadelica» (1991).
De som kan sin nerdehistorikk vet derimot at det ikke var her det hele begynte, da Bobby også var en betydelig bidragsyter i bandet The Jesus And Mary Chain, der han spilte trommer på deres mytiske klassiker og debut «Psycho Candy».
Bobby var ingen ehhh … Phil Collins heller, og spilte stående på et usedvanlig nedstrippet trommesett, kun bestående gulvtom og skarptromme, lett inspirert av Velvet Undergrounds Moe Tucker. I følge Bobby selv var det først og fremst fordi dette var en effektiv måte å skjule sine tekniske skills på, men at det de også hjelp på rockkredibiliteten å nevne Tucker i beskrivelsen av sin egen spillestil.
Det var i grunn nok også, da veggen av fuzzkaskader kjørte dampveivals over det meste annet på den sanseløse klassikeren.
4. J MASCIS
Et navn de fleste rockinteresserte assosierer til Dinosaur Jr, et band kjent for å spille ekstremt høy og gitarbasert rock’n’roll, med veldig mye gitarer, lag på lag med gitarer, flankert av Mascis selv, som spiller både rytme og lead. Han har selv karakterisert musikken deres som «ear bleeding country», et selvpåført jakkemerke som er høyst megetsigende.
Mascis var derimot trommis fra starten (ellers hadde han jo ALDERI vært med på denne lista, din knallis!), da han spilte i hardcorebandet Deep Wound tidlig på åttitallet (som han også stilte opp for da de ble gjenforent i 2013). Senere har han vær delaktiv som trommis for diverse sideprosjekt, deriblant doombandet Upsidedown Cross og ikke minst det fryktelig fjonge bandet Witch, der man virkelig hører for en eminent og raff trommis han fortsatt er.
3. NICKE ANDERSSON
Nordens største rockikon de siste 25 årene, først og fremst kjent som ubestridt frontfigur, gitarist og låtskriver i The Hellacopters. Men Nicke er jo så mye mye mer, og det var som trommis han først gjorde seg bemerket, i det framifrå og – i dobbel og bokstavelig forstand – hardtslående death metal-bandet Entombed (og i forløperen Nihilist).
Han var sågar en ekstremt bra trommis også, og vel kjent for det, så da han startet opp The Hellacopters i 1994, og erklærte seg som frontfigur, gitarist, kaptein, første i alt og straffetaker, var det som et sideprosjekt til Entombed, der to av de andre medlemmene var rasket sammen med roadies fra nettopp dette bandet. Det skulle derimot ikke gå lang tid før sideprosjektet tok alt fokus, og, som vi sier på nordnorsk, the rest is history.
Men Nicke har aldri lagt trommestikkene på hylla, og har til stadighet satt seg tilbake i stolen i diverse prosjekt. Da han startet det eminente soulbandet Solution sammen med amerikaneren Scott Morgan (Sonic's Rendezvous Band, The Rationals), var det med seg selv på trommer, som det også var med The Hydromatics (der også Morgan sang). Samme med bandet Supershit 666.
Hans siste langvarige bandprosjekt, Imperial State Electric, er i dag et fullt band med faste medlemmer, men var i utgangspunktet ment som et soloprosjekt, der han skulle spille alt selv, også trommer, som han også gjorde på debuten. I flere livesammenhenger har de på enkeltlåter spilt med hele to trommiser, der Nicke har vært en av selvutnevnte. Er man sjef, så er man sjef.
På toppen det hele spiller han den dag i dag trommer i bandet Lucifer, der kona er frontfigur, samt at han dasker hardt i skinnene til bandet Death Breath. Så her har man ikke forlatt sitt musikalske utgangspunkt på noe vis. Og bra er det, selv om det er som vokalist og gitarist de fleste av oss nok foretrekker å oppleve det hyperaktive og svenske geniet.
2. MICHAEL KROHN
Som frontfigur i Raga Rockers er det i all hovedsak med hendene rundt en mikrofon (og gjerne én fot på monitor) på rad én som er den mest kjente posituren. Norsk rocks ubestridte konge spiller likevel de fleste instrumenter, og det var som trommis han entret norsk rockscene, som batterist for det rett ut sagt legendariske bandet Kjøtt, der han virvlet opp lufta og lagde briljant og grensesprengende lurveleven sammen med sine bandmedlemmer.
Han skrev jo brorparten av de beste låtene også, og selv om Helge Gaarder var en kul rockvokalist, skjønte selvsagt Michael at dette kunne han jo gjøre minst like godt selv, og denne erkjennelsen (hvis det var sånn det skjedde, da) skjenket oss dermed indirekte en av de mest markante og kuleste rockvokalistene og frontfigurene i norsk rocks historie.
Michael har heller aldri lagt fra seg stikkene, og selv etter bruddet med Kjøtt har han stundom – og mellom de andre slagene – slått for både Norske Gutter, Fire Fæle Fyrer, Sterk Naken og Biltyvene og for énmannsprosjektene Mickey Faust, Tom Trussel og noen skiver under eget navn.
1. IGGY POP
Fra Norges kuleste til verdens tøffeste og mest fysiske frontfigur, og jeg tror nok Michael aksepterer å bli plassert under den levende legenden, til tross for at numero uno bare er 168 høy. At en så utagerende, publikumssøkende, fysisk spinnvill og ekstremt tilstedeværende frontfigur har sittet på bakerste rekke og lagt på rytmen til noen andre er nesten vanskelig å skjønne, enn se for seg.
Det var dog trommer som var hans foretrukne instrument da det hele startet, som fast medlem i Ann Arbour-bandet The Iguanas (koblingen til hans senere artistnavn er jo mer enn åpenbar), som både rakk å gi ut en singel (en versjon av Bo Diddleys «Mona») og ytterlige bidrag som havnet på diverse samleskiver gitt ut lokalt i Michigan.
I den glitrende The Stooges-dokumentaren «Gimme Danger» forteller Iggy fra barndommen, da han bodde i en trailerpark utenfor Ann Arbour, sammen med foreldrene sine. Guttepjokken ville ikke bare være en hund, han ville pinadø også ha et trommesett, og trommesett ble det. I dokuen forteller Han Far om hvordan foreldrene gikk ut av campingvogna en time om dagen, så han skulle få slått fra seg. Jeg er dem evig takknemlig for det.
Men det var selvsagt ikke nok å sitte bakerst for Iggy. Han måtte ut og frem, selv om han forlangte å ha den høyeste drumriser verden noensinne har sett på det nivået (pre Tommy Lee og andre hattifnatter). Og det skal vi alle være enormt glade for. Hilsen Rock’n’roll (64).