Den lille, store dama

Dolly Parton fylte 75 år den 19. januar, noe som har utløst en strøm av artikler og gratulasjoner fra hele den musikkinteresserte verden.

Den lille, store dama vokste opp under the Great Smoky Mountains i Tennessee, som barn nummer fire i en søskenflokk på tolv. Foreldrene var lutfattige småbønder og ungene delte seng tre og tre. Dolly har fortalt at huset var så kaldt at hun ble glad når en av småsøsknene tissa seg ut, for da ble det i det minste litt varme i senga.

Da Dolly nesten kuttet av seg tre tær på ei knust glassmugge som seksåring, holdt faren henne fast mens mora vasket sårene i parafin og tråklet tærne fast med sytråd. En slik oppvekst gjør deg kanskje ikke til akademiker, men blant countrymusikkens superstjerner er det ikke uvanlig å vokse opp som «dirt poor».

Dolly begynte å opptre allerede i tiårsalderen, og sang på Grand Ole’ Opry første gang som trettenåring. Da hun var ferdig på skolen, tok hun første buss til countrymusikkens hovedstad Nashville for å slå gjennom som artist. Etter et par spede forsøk som popsanger, slo hun gjennom med den ironiske singelen «Dumb Blonde» (skrevet av den legendariske låtskriven Curly Putman) og siden har Dolly knapt vært ute av rampelyset.

De første årene ble hun kjent gjennom deltagelse i Porter Wagoners tv-show, som både gjorde henne til en kjent skikkelse blant amerikanske tv-seere og førte til en rekke duetter med Wagoner. Parton avsluttet samarbeidet på tidlig syttitall, noe som førte til en dels offentlig og bitter krangel, som kuliminerte i utgivelsen av «I Will Always Love You» - en bittersøt gjengivelse av bruddet med mentoren Wagoner. Sangen ble en hit for Dolly både i 1974 og 1982, før Whitney Houston solgte 20 millioner singler med sin versjon i 1992.

Etter å ha befestet sin posisjon som komponist og artist på syttitallet med en rekke klassiske og fremgangsrike utgivelser, vendte Parton seg mer gradivis mot pop, disco og en karriere som skuespiller. Sangen «9 to 5» fra filmen med samme navn i 1982 ble hennes største slager som soloartist og nådde førsteplass på Billboard hot 100, noe hun også også oppnådde året etter med den urtypiske 80-tallsduetten «Islands in the Stream» sammen med vennen Kenny Rogers. Med omtrent 100 millioner solgte plater, anses hun som tidenes mestselgende kvinnelige countryartist.

Gjennom årene har Dolly Parton utviklet en lett gjenkjennelig offentlig personlighet som sementerte hennes posisjon som kjendis i tillegg til å være artist. Akkurat som Elvis er gjenkjennbar ved ytre kjennetegn som kinnskjegg og solbriller, vil Dolly for alltid være knyttet til sin platinablonde parykk, knallrøde lepper og – unektelig – verdens mest omtalte pupper.

Parton, som i tillegg til alt annet er forretningskvinne på sin hals (fornøyelsesparken «Dollywood», som hun kjøpte i 1986, er for eksempel den mest besøkte turistattraksjonen i Tennessee), har i årtier fortalt selvironiske vitser om frontpartiet sitt for alt fra å unnlate å besvare personlige spørsmål i intervjuer til å bygge opp under sitt velkjente image.

Et kjent sitat fra Nashville, som sier noe om hvor tett knyttet artisten Dolly er til uttrykket Dolly, er at det på syttitallet ble sagt at Kris Kristofferson og Tom T. Hall var så gode låtskrivere at de kunne beskrive Dolly Parton uten å bruke hendene.

Et eller annet sted på veien gikk Dolly Parton fra å være ei litt corny syngedame fra bondelandet, til å bli et kulturelt ikon og en amerikansk nasjonalskatt. Gjennom sin omfavnelse av sin rurale oppvekst og sine klassiske countrysanger, elskes hun av typisk konservative countryfans, men hennes svært glamorøse fremtreden og offentlige forsvar av homofiles rettigheter har gjort henne til en populær skikkelse i LGBT-miljøene.

Parton har både gitt ut gospelsanger og nasjonalistiske plater som «For God and Country» (2003) og samtidig gitt ut sanger med mer progressivt innhold. Kombinert med en innbitt uvilje mot å ta stilling til andre kontroversielle temaer i offentligheten, har Dolly klart kunststykket å bli elsket og beundret av fans fra alle samfunnslag, politiske syn og legninger.

På toppen av det hele donerte hun 1 million dollar til medisinsk forskning i april, og jammen kom ikke selskapet hun støttet opp med en av verdens første effektive coronavaksiner i november. Det er praktisk talt ingen ting den dama ikke kan.

Når alle lag er skrellet av Dolly Parton-legenden, er kjernen fortsatt en fantastisk komponist og artist. Her er mitt valg av hennes ti beste låter:

10) The SeekerDollys mest kjente åndelige sang, utgitt på plata «Dolly» i 1975. En enkel, tradisjonell gospelmelodi, komplett med kor og utformet som en selvutleverende bønn. Egnet til både allsang og ettertanke.

9) Gypsy, Joe and MeDen 23 år gamle Dolly forteller i løpet av tre fortettede minutter denne tårepersen om ei jente som reiser som landstryker sammen med hunden Gypsy og omstreiferen Joe. Til tross for at «we had all we needed and the rest we didn’t need», dør protagonistene i et bekymringsfullt tempo. Så trist at det nesten tipper over i parodiens verden. Men bare nesten.

8) The Grass Is BlueDenne vakre balladen fra albumet med samme navn ble utgitt i 1999. Bluegrassinstrumenteringen passer Dollys følsomme fremføring på den berømmelige prikken. Fin tekst med ordspill både på sjangeren bluegrass og en elskende i fornektelse: «I don’t love you and the grass is blue».

7) Just Because I’m A WomanDette kruttsterke oppgjøret med menns dobbeltmoral når det kommer til kvinners seksualitet, kan lyde utdatert i dag, men var sterke saker i sørstatene på slutten av sekstitallet. Det var sanger som dette som gjorde Parton både til sexsymbol og feministisk forbilde.

6) Little SparrowPå «Little Sparrow» fra 2001 går hun folkesangen i næringen og bruker stemmen på utsøkt vis. Fremføringen er noe forskjellig fra hennes ordinære countryfraseringer, og selv om melodien har mer enn bare litt til felles med gospelklassikeren «Wayfaring Stranger», er dette Dolly på sitt mest fullkomne som vokalist.

5) Jeannie’s Afraid of the DarkDenne morbide duetten med Porter Wagoner fra 1968 handler om en liten familie, hvor datteren er mørkeredd. Hun ber om at hvis hun dør må hun få lys på grava fordi «Jeannie’s afraid of the dark». Hvor det bærer, skjønner alle som har hørt en countrysang før. Kombinasjonen av Wagoners resitering og Partons englestemme gjør sangen nesten uutholdelig sørgelig.

4) I Will Always Love YouDer Whitney Houston i sin mestselgende versjon erklærer sin kjærlighet ved bruk av ørten oktaver og et betydelig antall decibel, hvisker Dolly i originalen fra 1974 frem sine følelser. Sangen ble skrevet som en melankolsk kommentar til oppløsningen av samarbeidet med Porter Wagoner, selv om den umiddelbart ble et selvfølgelig soundtrack for kjærlighetssorg. Nok et prov på Partons fabelaktige evne til å finne uvanlige innfallsvinkler for sangene sine.

3) JoshuaHer er det ikke melankolikeren Dolly, men den tøffe dama med attityde som synger om ei ung jente som oppsøker en folkesky hillbilly som bor alene i skogen. Jammen blir det ikke søt musikk mellom den unge skjønnheten og «the biggest man I’ve ever seen». Det er bare å lene seg bakover, slå takta på låret og skru opp lyden på denne countryrockeren. Plusspoeng for klokkeren jodling.

2) JoleneDolly har i utallige talkshow fortalt om ei vakker dame som sendte hete blikk til ektemannen Carl og som inspirerte henne til å lage denne innstendige bønnen om å «please don’t take my man». Den legendariske gitaristen og produsenten Chip Young sto for den karakteristiske gitarintroen, som sammen med Dollys sørgmodige vokal gir sangen et uimotståelig preg av sorg, plage, savn og smerte. Fikk ny oppmerksomhet da White Stripes gjorde sin versjon på tidlig tusentall.

1) Coat of many ColorsDet er skrevet mye om fattigdom, men intet så vakkert og poengtert som denne sanne historien fra Dollys barndom. Hun hadde ikke vinterjakke, og av mangel på annet, sydde mora en jakke av lapper hun hadde liggende. For å trøste barnet, fortalte mora om den mangefargede kjortelen Josef fikk av Jakob i Det gamle testamente, men da Dolly kom på skolen ble hun mobbet for sitt hjemmesydde plagg. Her kunne sangen gli ut i den rene tragedie, men Dolly snur hele historien på hodet når hun erklærer: «One is only poor only if one choose to be».

Parton har jobbet hardt hele livet for å bli rik og forbli rik, så det er ironisk at en sang om verdighet og kjærlighet i fattigdom er hennes største verk. Men for en sang. Og for en artist.

Vel overstått, Dolly!