Sjokkrockens far vil hjem til Motor City, men kjerra hoster fælt underveis

Alice Cooper kjører ikke «safe» i hyllesten av fødebyen Detroit.
REISER HJEM: Nei, Alice Cooper drar ikke til helvete – men Detroit – på sin nye plate.  
        
            (Foto: Jenny Risher)

REISER HJEM: Nei, Alice Cooper drar ikke til helvete – men Detroit – på sin nye plate.   Foto: Jenny Risher

Det har blitt en del golf og solskinn, men litt mindre god rock og roll, på sjokkrockens far de siste tiårene. Derfor tente konseptet på denne skiva en liten gnist i undertegnede.

«Detroit Stories» er en slags oppfølger/utvidelse av EP-en «Breadcrumbs» (2019), som var en retur til Alice Coopers fysiske og musikalske røtter i Detroit. Og vi med stort hjerte for bilindustribyen som en gang var USAs stødigste leverandør av prima soul, pop, funk, hard rock og pre-punk får servert mange små vink og referanser fra herr Cooper på hans nye skive.

Tekstlinjer som «Me and Iggy were giggin' with Ziggy and kickin' with the MC5» og referanser til Motown viser at Alice gjerne vil huskes som assosiert medlem i en av historiens villeste, mest innflytelsesrike og beste musikkscener; Detroit-miljøet i årene rundt skiftet fra 60- til 70- tallet.

MC5s Wayne Kramer er da også blant mange celebre gjester på albumet, i selskap med blant andre Grand Funk Railroads Mark Farner og U2s Larry Mullen.

Lyttere som primært er fans av Alice Coopers puddelrockperiode på 80- og sent 90-tall vil ikke nødvendigvis nikke anerkjennende til musikken på «Detroit Stories». Vi som elsker bandet Alice Cooper, og Vincent Furniers innledende solokarriere under Alice Cooper-pseudonymet, vil riktig nok dra kjensel på både sound og innhold.

Vi serveres seig gla’rock med slengbukser på, av grei-skuring-format, i åpningssporet «Rock & Roll» – en av Velvet Undergrounds minst spennende låter (der jeg heller ikke ser noen Detroit-sammenheng).

Skinnbukseentusiasten klarer seg også overraskende greit som streetsmart punkrocker i rånevisa «Go Man Go», mens «Our Love Will Change the World» låter mer som Blur (!) enn Alice Cooper. Den så jeg virkelig ikke komme, gitt.

Gode, gamle Alice har ikke et selvhøytidelig bein i kroppen – og på denne plata tar han på seg langt flere kostymer enn sin tradisjonelle pisk, nagler og kvelerslange-stil. Låtene spriker dessverre like mye i kvalitet som i stil.

Singelen «Social Debris» er en smart og innbydende rocklåt. «Han Ællis» tryner heller ikke idet han tar turen opp på scenen i det amerikanske rustbeltets arketypiske arbeiderklassebule, som funky bluesmann, i «$1000 High Heel Shoes».

Resten av plata – som følger «more is more»-filosofien med sine 15 låter – inneholder lite hummer, men mye kanari. Alice leverer for så vidt varene bak mikrofonen, og dette albumet fremstår som et overskuddsprosjekt veteranen virkelig har hatt lyst til å lage. Brorparten av låtene er bare enten for svake eller for slappe.

I «Independence Dave» ender vår gamle helt – ufrivillig eller ei –opp med å rappe slik gamle menn gjorde det på 80-tallet, for å parodiere «den nye snakkemusikken» de ikke skjønte noe av. «Wonderful World» sitt direkte frastøtende refreng låter som om noen hadde drapstruet Marilyn Manson og Imagine Dragons til å samarbeide.

MC5’s «Sister Anne» og Bob Segers «East Side Story» står igjen som de beste låtene på plata, selv om Alice Coopers versjoner er rene hyllester som blir dad rock i tredjegiret der originalene koker av faenskap, kåtskap og aggresjon.

Jeg respekterer Alice Cooper for å følge magefølelsen, og ikke spille safe med tredje- og fjerdegenerasjonskopier av sine eviggrønne 70-tallsanthems. Coopers nostalgitripp kommer hjem til Detroit til slutt, men kjerra hoster så fælt på veien at man er ganske sliten idet man parkerer i The Motor City.

73-åringen er ikke klar for vrakpant ennå, men at Alice kommer til å levere noen ny klassiker på tampen av karrieren virker lite sannsynlig.