SHARON VAN ETTEN «Epic Ten» (Ba Da Bing!)

Når de hopper etter Wirkoline

Låtskriver, vokalist og multiinstrumentalist Saharon Van Etten har vært en særs produktiv og trofast leverandør av jevnt over sterke skiver det siste tiåret.

Fra debuten «Because I Was in Love» (2009) og til «Remind Me Tomorrow» (2019) har hun banket ut ei ny skive annethvert år, der sterke låter og en særegen stemme har skaffet henne stadig flere og mer opprømte fans. Fordi hun fortjener det.

Alle skivene hennes er verdt å sjekke ut, og de ligger jo der ute lett tilgjengelig og skammelig billig om man ønsker å dykke videre ned.

Nå er vi blitt godt vant til, og litt lei, av diverse reutgivelser av gamle bravader, der CD-er eller vinylutgaver pakkes inn i nytt papir, det klæsjes på med bonusspor, outtakes og liveopptak, for så å pakkes inn i dyre coverløsninger så det kan selges til ågerpris på Record Store Day. Når Van Etten skal feire at det er ti år siden andreskiva «Epic», er det en fiffig variant hun har valgt. Først får vi skiva slik den var, og rett etter følger det et coveralbum av samme skive, der andre artister tolker plata i rett rettefølge.

Lucinda Williams, Fiona Apple og Courtney Barnett er de mest attråverdige her (etter min egen smak iallfall), og det er stas å høre alle sammen hoppe etter Wirkoline, for selv om de tilføyer låtene eget liv og nytt sound, er og blir Sharons originaler de beste. La denne plata være en god grunn til å høre det såre, bitre, intense og skarpe åpningssporet «A Crime» på nytt. Og kast deg over de andre skivene hennes.

ERLEND ROPSTAD «Da himmelen brant var alle hunder stille» (Indie)

La alle som vil se dem live få vaksine før alle de andre!

Begrepet «det har vært litt av en reise» er jo helt ufattelig dust, men for en utrolig ehhh … ferd Ropstad har hatt som både plate- og liveartist. Etter litt fomling i de innledende runder, har han fått et stadig fastere grep om både låtskrivingen, innspillingene og konsertene sine.

Da jeg satte på denne, var det samtidig med utsjekking av den nye Motorpsycho, og da åpningssporet «En sang om en hund» dundret ut, trodde jeg at det var feil, at det var tung, trøndersk monsterrock som lå i spilleren, men så kommer Ropstad inn fra høyre og feier til side all tvil. Men så gitartungt og hardt er det, og det låter da også helt krem hele veien.

Skiva skulle egentlig komme for et halvt år siden, men på grunn av omstendighetene ble det heller satt på vent, mens han slapp et akustisk livealbum for å stilne abstinensene. Jeg så han selv i Tromsø på den turneen, alene på scenen med en gitar og et piano, og det var helt knall det, for all del. Det er likevel med fullt band at musikken hans kommer helt til sin rett. «Dette bandet er et kraftverk! Musikken oksygen!», som han synger. Mulig også at pandemien har gjort meg småallergisk mot akustisk rock.

Her er han iallfall tilbake i sitt ess, og det er en fryd hele veien gjennom. Produksjonen til Roar Nilsen er uovertruffen, der hard rock, såre ballader og poplåter skrus fint sammen, som på ei Springsteens-skive i sistnevntes mest potente del av karrieren. Så er da også «Det er vår stillhet jeg behøver» en suveren videreføring av «My Hometown». Få dette bandet ut på veien, og la alle som vil se dem live få vaksine før alle de andre. Hører du, Bent Høie!

DINOSAUR JR «Sweet it Into Space» (JagJaguwar)

Deilig med blod i ørene igjen

De selvbestaltede kongene av «earbleeding country» er alltid verdt å ehhh … låne øret til. De var indierock før det slitsomme og upresise begrepet ble dagligtale. De var alternative før «alternativ rock» var hipt. De lagde støyete rock med gode melodier før grungebølgen feide inn og tok æren for det hele. Og de ble bare enda bedre da signerte med et stort selskap, ble skikkelig gode å spille og fikk masse penger til produksjon.

Da de gjorde comeback med originalbesetningen i 2007, var det med et brak, og siden har de bare fortsatt å pælme ut skiver med overveldende høy kvalitet. «Sweet it Into Space» er bandets tolvte skive, og den femte fra og med comebacket.

Frontfigur J Mascis høres fortsatt ut som den morrasteine stesønnen til Neil Young, men i motsetning til sin foresatt høres han fortsatt svært relevant og på hugget ut. Gitarsoloene hans fosser ut av høyttalerne som nypusset og galvanisert piggtråd og låtene er glitrende. Bassist Lou Barlow står dog for de sterkeste sporene denne gang, da begge låtene han har skrevet, og synger på, kunne vært foretrukne singler på ei Sebadoh-skive (bandet han selv frontet). For et band. Love’em.

JOHNNY IRONSIGHTS (JI)

Helt fuckings eminent

Jeg tror dette er en debut, men er jaggu usikker, selv etter å ha trålet nettet. Det er uansett ikke viktig. Det er som derimot er viktig er at «Murder Mountain» seiler opp som ei de sterkeste countryskivene vi kommer til å føre i år. Han omtaler selv musikken sin som «goth-country», og han lanseres som ei blanding av Nick Cave og Steve Earle, men jeg vet ikke hvor enig jeg er, uten at dét heller betyr noe.

Det som derimot betyr noe er at denne skiva er et helstøpt album som virkelig får det til å kaldt nedover ryggen på en (på en positiv måte), og der jeg selv får kraftige assosiasjoner til så vel The Gun Club (de lurvete steelgitarene!) som Roger Alan Wade (for dem som husker ham) og en ung Springsteen.

Låtene er skrevet i pandemiraseri, Trump-raseri og sorgraseri i kraft av at faren hans døde under skivas tilblivelse, og nervene henger tjukt utenpå hver eneste låt og dirrer. De gråtende steelgitarene akkompagnerer låtene perfekt, og så effektive at det er umulig ikke å bli berørt emosjonelt.

Åpnings- og tittelsporet er av det rent episke slaget, en låt jeg har hørt så mange ganger at jeg allerede kjenner på dens ehhh … slitesterkhet. Den er av typen man vil skru på elleve, stille seg midt på gulvet, holde armene ut og bare sveve gjennom rommet. Gud hjælpe, den er så bra. Bare for festivaler rundt om å booke ham nå. Til sommeren 2023 eller når faen slikt blir lov igjen. I mellomtiden har vi den kulturelle vaksinen her. Råsterkt. Helt fuckings eminent, dette.