Forrige uke bød Egon Holstad på et knippe musikalske nyheter. Nå triller Feedback-kollega Helge Skog ut alle tipsene du trenger for en herlig helg i sus, dus og deilig musikkrus.

Her følger fem nye album som vil gjøre livet ditt litt bedre.

Sjekk ut spillelista under, med Helges utvalgte låter fra skivene:

TONY JOE WHITE«Smoke from the Chimney»(Easy Eye Sound)

På tross av hans formidable katalog av svett og næringsrik rock, blues og soul var ikke dette en plate jeg hadde spesielt store forventninger til. Tony Joe White døde tross alt i 2018.

At Louisiana-legendens sønn fant ni ukjente demoinnspillinger som kongen av sumprock hadde stuet bort i huset, er nå én ting. At disse demoene har blitt transformert til et smykkeskrin, der et par av låtene faktisk står skulder til skulder med mannens virkelige klassikere fra 60- og 70-tallet?

Det er som å finne en gammel tusenlapp i lomma, etter at man trodde de siste ølpengene var drukket opp.

Tony Joe Whites lune bassrøst er intakt på disse innspillingene. «The Swamp Fox» sine klassiske karakterstudier er i tillegg rota til de sterke historiene han forteller her. Brorparten av låtene er så gode at det er svært mystisk at de har blitt liggende i en skuff.

Det passer med kladden at The Black Keys’ Dan Auerbach er mannen bak dette plateprosjektet. Han har blitt en slags «Rick Rubin junior», som evner å sprøyte liv i en rekke gamle helter, i tillegg til å skyve nye fjes inn i rampelyset.

Arbeidskapasiteten er nesten like imponerende som forståelsen produsenten har for Tony Joe Whites musikk. Disse ni låtene er et prosjekt der Auerbach og medspillernes kjærlighet til materialet virkelig skinner igjennom. Gitarspillet til Auerbach og stjerneskuddet Marcus King er rett og slett helt rått.

Gubberock blir ikke særlig mye bedre enn dette.

SHEVILS«Miracle of the Sun»(Tartarus)

Siden 2010 har Shevils vært den rareste og mest fargerike blomsten i den norske hardcore-buketten.

På sitt fjerde album rocker og roller kvartetten videre, som om livet avhenger av at de får klemt siste rest ut av energituben – akkurat her, akkurat nå!

Oslo-bandet evner å kombinere grovkorna og sånn passelig søplete gitarriff med småfrekke melodier. Med et fast, nesten morderisk, grep om mikrofonen spytter Anders Voldrønning ut sin gospel. Det hele gjøres med en uforutsigbarhet preget av både glimt i øyet og mangel på mental balanse.

Samtidig har dette bandet en egen groove, noe som virkelig er sjeldent i punkrocksammenheng. Man blir faktisk fristet til å bruke den fæle, gamle klisjéen «dette svinger!» idet kroppen gynger med.

Liker du Queens of the Stone Age, punk og alternative 90-tallshelter som Unsane og Helmet er det bare å hive seg på Shevils-toget.

Disse 10 låtene er et passende lydspor til festens middagshøyde. Du vet, når bunntenninga er fersk og man balanserer helt på grensa mellom kontroll og kaos.

PS. Ekstra gledelig er det at Shevils også legger vekt på fin albumkunst, signert den mesterlige tegneren Chris Faccone, selv i smarttelefonens tidsalder.

ALLIE CROW BUCKLEY«Moonlit and Devious»(Selvutgitt)

Hadde ikke 80-tallet goth-berter nok for minst 50 år fremover? Dét var min første tanke da jeg leste den internasjonale omtalen av Allie Crow Buckleys første EP i 2019. Men idet man trykket på play-ikonet ble det raskt klart at denne Los Angeles-artisten hadde langt mer enn mørk estetikk å by på.

På dette debutalbumet får vi høre en låtskriver med øre for luftig, grandios pop. «Hanging Tough» ville jo vært en ekte hit i en bedre verden.

Buckley bygger seg selv opp som en karakter, i like stor grad som låtskriver eller sanger. Og tydelige, interessante karakterer skiller seg tydelig ut i et internasjonalt musikalsk klima der det regner middelmådige utgivelser fra folk man glemmer navnet på før låten er over.

Buckley synger med like deler finfølelse og autoritet, og mystikken holder seg på rett side av cheesy. Soundet – som domineres av tung bass, bølger av synth og en mannevond fuzzgitar i ny og né – er direkte nydelig.

Med unntak av et unødvendig instrumentalspor er «Moonlit and Devious» som en rolig, ensom vandring gjennom en skog kledd i høstfarger. Om du trenger å kjøle deg ned en varm sommerdag har Allie Crow Buckley både isbiter og tonic.

PM WARSON«True Story»(Légère Recordings)

Han kaller seg PM, men denne engelskmannen kunne gjerne kalt seg doktor Warson. Er du stiv og støl i bein og hode, er denne debutplata medisin fra øverste hylle.

Rhythm & Blues med hint av pulejazz og spretten rockabilly blir en perfekt kombo i hendene på PM Warson. Av moderne referanser kan vi si at han har en del stilmessige likheter med sin landsmann Pete Molinari, samt amerikanere som Nick Waterhouse og Eli «Paperboy» Reed.

Warson tar 50- og 60-tallet på kornet, og utfører sin hyllest av denne tidas uttrykk på svært smakfullt vis. «True Story» er som en tietasjes godtebutikk for ørene. En bedre arrangert og mer velspilt plate enn dette skal man lete lenge etter.

Salongpiano, smørmyk Wurlitzer, mektig ståbass, kvasse gitarer, en skog av blåsere og kordamer som synger med hele kroppen – summen blir allikevel ikke for mye. Her er det både hjerterom og rom til å riste litt på ræva.

Det er bare å skli inn i danseskoene, greie fettsleiken og riste seg en skarp Martini. PM Warson har allerede fikset musikken.

SPECTRAL WOUND«A Diabolic Thirst»(Profound Lore)

Hva er mer harry enn kanadiske band som tar «helnorsk» svartmetall, og dens nå temmelig grå og utvaska estetikk, på fullt alvor? Ikke mye på denne siden av Charter-Sveins helseprofetier, vil jeg tro.

Men så er det heller ikke mye som låter så deilig iskaldt og balleknusende bekmørkt som denne ferske skiva fra Spectral Wound. Dette er en nådeløst bra plate, som vil gi alle fans av den svarteste, styggeste metallen et skikkelig kick.

«A Diabolic Thirst» har plenty av de positive elementene ved svartmetall. I fullt blastbeat-modus utgjør kakofonien en større, kosmisk enhet. Om ikke groove, gir temposkiftene en god flyt gjennom de seks låtene.

Riffene er enkle, effektive vesener som borer seg inn i skallen. Gitarene befinner seg ofte i skjæringspunktet mellom Carpathian Forest og tidlig Immortal.

Spectral Wound holder seg samtidig unna de kjipe elementene ved sjangeren. Her er det ingenting symfonisk fjas. Ei heller noen mentale jordingsfeil i form av «industrielle» innslag.

Gjennom hele «A Diabolic Thirst» lekes det med klisjéer. Soundet er grovt og skarpt, men ikke påtatt «dårlig». At bassen tidvis spiller en større rolle enn bare å backe opp gitarenes grunntone, er en kul greie.

Dette er et album med få pustepauser, og ikke noe for mørkeredde folk med klaustrofobi. Stålsett deg for en tur ned i bunkeren sammen med Spectral Wound. Om du kommer levende opp igjen etter førti minutter har du vært med på en helvetes reise.