Ei vanvittig sterk skive

Plata der alt klaffer – fra en av bransjens mest interessante artister for tiden.
VANDRENDE MYTE: Den mytiske mannen Danny Lee Blackwell, og hans stadig besetningsendrede band Night Beats, er ute med sitt hittil sterkeste album. Og det sier mye.  
        
            (Foto: Press/FUZZ CLUB )

VANDRENDE MYTE: Den mytiske mannen Danny Lee Blackwell, og hans stadig besetningsendrede band Night Beats, er ute med sitt hittil sterkeste album. Og det sier mye.   Foto: Press/FUZZ CLUB

Seattle-bandet Night Beats har i et tiår levert et knippe skiver som jevnt over har holdt høy kvalitet, og der det musikalske uttrykket har variert fra melodiøs, bløt og nydelig soul til hissig, hard og kantete psychedelia. På fullengder nummer fem er det akkurat som de oppsummerer sine tretten års eksistens med å lage plata som sammenfatter alt, bare med enda bedre låter, enda kulere produksjon, enda flere fiffige referanser, og der den røde tråden likevel er sterkere enn ei legering av stål og spindelvev.

Det er egentlig feil å omtale Night Beats med flertallspronomenet «de», da bandet strengt tatt er et énmannsprosjekt med leiesoldater, og der master of ceremonies er den eksentriske amerikaneren Danny Lee Blackwell, den eneste som har vært med siden starten i 2009, og som fortsatt later til å være skipper på ei skute han bare lar drive med strøm og bølger, der hun til enhver tid måtte sende ham, attpåtil med en oppsiktsvekkende egenskap til å gå klar av skjær av de verste stormer.

Den ti år gamle og selvtitulerte debuten var ganske spiss, lurvete og kantete i soundet, med masse reverb koblet til alle instrumentene, men der flere bra låter likevel stakk opp fra Texas-psych-støyen (Blackwell har base i Seattle, men er født i Texas). Den var sånn godkjent pluss før de/han kjapt fulgte opp med et nytt album i samme gate, der de tekniske skillsene var skjerpet. Likevel måtte de finne seg i å stille seg bak og i skyggen av et band som The Black Angels, som befant seg flere syra hestehoder foran og over dem.

 

På tredjeskiva, «Who Sold My Generation», begynt det å dra seg til. Det låt fetere, produksjonen smurte låtene inn med mer glidemiddel for allmenn tilgjengelighet, og der vi også fikk de første skikkelige snertne poplåtene, og der Blackwells smått vibrerende og – på en rett måte – intense stemme bar bedre enn tidligere, som om selvtilliten hans kontinuerlig vokste.

Da «de» slapp første singel fra fjerdeskiva, «Myth of a Man» (2019), måtte jeg sjekke at det var rett band jeg hørte på, noe det heldigvis var. Singelen (og åpningssporet) «Her Cold Cold Heart» var en inderlig, trolsk, himmelsk vakker og mollstemt låt av det episke slaget, og skiva som sådan viste et «band» som hadde tatt, om ikke en U-sving, så iallfall en krapp til en av sidene, for det var et mye mer melodiøst og tilgjengelig uttrykk enn tidligere. Med akustiske gitarer og greier. Og åpenbart sterkt influert av produsent Dan Auerbachs egne lumske motiv.

Fjorårets singel «That’s All You Got», med Robert Levon Been (fra Black Rebel Motorcycle Club), var helt vilt bra, men enda lenger unna utgangspunktet, da det var pur og inderlig soul, som om de prøvde å gå Eddie Hinton etter i næringen.

Derfor har Night Beats blitt et slik navn som er veldig gøy å følge, om man er en sucker etter nerding og forandringer, uten at de mister seg selv. Og det har overhodet ikke Blackwell gjort, når han nå kommer med det som uten noen som helst tvil plasserer ham blant de mest interessante og beste plateartistene per akkurat nå.

«Outlaw R&B» er jo en ambisiøs tittel som gir masse assosiasjoner, og det er helt greit, for her perfeksjonerer Blackwell både låtskriverkunst, produksjonsteknikk, miks av stilarter og musisering fra øverste hylle. Åpningssporet «Stuck in the Morning» er pur pop, som om The Jesus And Mary Chain (i «Darklands»-perioden) skulle kompe den mest striglede og tidlige utgaven av Lou Reed, post Velvet Underground, mens neste låt høres ut som det The Black Lips ikke får helt til for tiden. Så kommer semiballeden, den gåsehudfremkallende og souldraperte innertieren «New Day». Og det er herfra og ut jeg synes skiva virkelig tar av.

«Hell in Texas» er en slags «Funnel of Love part II», helt nedstrippet, med sparsom perk, twangy gitarer og smakfulle ulvehyl i bakgrunnen, som Wanda Jackson nok vil smile lurt og stolt av. Blackwell har heller ikke glemt sine Texas-psychelia-evner, og flere av låtene utover er overtydelige vink til gudfedrene i 13th Floor Elevators.

For de mange som har falt for Niger-baserte Bombinos gitarperle «Amidinine», vil nok Night Beats’ «Shadow» også falle i smake. Hjælpes, for en helt enormt hypnotiserende og storslått låt. Og før jeg ramser opp alle 11 låtene på skiva, skal jeg ile til å løfte frem og opp den riffsterke og kontante rumpesparkeren «Crypt», en låt jeg fortsatt ikke har klart å høre gjennom én gang, før jeg har skippet umiddelbart tilbake for gjentagende suksess.

Dette er ei skattkiste av ei skive. Den er variert, den er velspilt, den bugner over av sterke låter, og den er både leken, løssluppen og stramt redigert på én og samme gang, slik nevnte 13th Floor Elevators så tilsynelatende og tilforlatelig mestret denne fantastiske kunstarten rock’n’roll på sitt edleste er (låten «Cream Johnny» er jo mer enn et vagt vink til Elevators’ «Fire Engine»).

Dette er ei vanvittig sterk skive. Sterk, sterk femmer. Blackwell har nok minst et par mesterverk klar i kammeret. Og nå er han i form. Det er bare å glede seg til fortsettelsen.