I føljetongen «Rockens sorte får» vil Helge Skog og Egon Holstad børste støvet av et knippe av rockens kultklassikere. Disse skivene har tålt tidens tann særdeles godt, men fikk aldri den anerkjennelsen, oppmerksomheten eller den kommersielle suksessen de fortjente. Men – uten disse musikalske bautaene i platehylla er ikke livet ditt verdt fem flate øre, så nå sørger Feedback endelig for en kulturhistorisk gjenreisning. Hurra!
Mitt første ordentlige møte med Gillian Welch kom under den beint fram nydelige Down on the Farm-festivalen utenfor Halden i 2007.
Forventningene var egentlig bare middels. Hvor mye kunne den spinkle og bleke amerikaneren, pluss hennes sidekick David Rawlings, gjøre ut av to enkle kassegitarer og et par mikrofoner – i en solfylt, litt doven ettermiddagsstemning på festival?
Veldig mye, skulle det vise seg,
Gillian Welch var låtene, der hun sto med øynene knepet sammen foran mikrofonen. Jeg går ut ifra at resten av publikum var like trollbundet som undertegnede, siden folk stort sett måpte underveis i låtene og vill jubel brøt ut da siste akkord ble spilt.
Ved hennes side gjorde partner David Rawlings og hans rare, lille gitar en bokstavelig talt enestående jobb med å fargelegge akkordene og melodiene. Aldri har behovet for ekstra musikalske komponenter vært nærmere null komma null.
På dette tidspunktet hadde Gillian Welch gitt ut fire helt fantastiske album, og fått tåa av støvelen inn i rampelyset etter sine bidrag i filmmusikken til Coen-brødrenes megasuksess «O Brother, Where Art Thou?».
«Time (The Revelator)» er plata – ikke bare av Gillian Welch, men muligens alle artister – jeg oftest vender tilbake til. Denne sommeren fyller albumet 20 år.
På tross av den enkle instrumenteringen bærer «Time (The Revelator)» med seg et enormt rikt uttrykk. Her samles mange sjangre i duoens eget mikrokosmos av amerikansk musikk.
Noen artister nøyer seg med å hylle tradisjonsmusikken, mens andre har ambisiøse mål om nyskapning som formålsparagraf. På dette albumet gjør Gillian Welch begge deler, tilsynelatende som om det er en selvfølge.
«My First Lover» er old-time folkemusikk som tramper godt i gulvplankene på verandaen, mens «Red Clay Halo» er høyenergisk bluegrass møter honky tonk.
På balladen «Dear Someone» tar derimot Welch og Rawlings av seg cowboyhattene, og nikker anerkjennende bakover mot etterkrigstida – perioden da harmonigrupper og smørsangere samlet trådene fra jazz, gospel og hillbilly sammen til datidens popmusikk.
Mine største favoritter er allikevel melodiene som ikke lar seg plassere, men har røttene både her og der. Tittelsporet er en mollstemt perle som vel knapt kan overgås av noe eller noen som helst.
Klisjéen «et øyeblikks magi» passer godt. Innspillinga som innleder albumet er nemlig bare lyden av det som skjedde da Welch og Rawlins testet mikrofonene i studioet. Heldigvis slettet ingen opptaket!
Gillian Welch er sterk når hun dykker ned i egne og andres triste historier. I «April the 14th, Pt. 1» og «Ruination Day, Pt. 2» syr hun sammen tre tragiske hendelser – mordet på Abraham Lincoln, Titanic-forliset og Black Sunday-stormen i 1935 – på intelligent og treffende vis.
I melankolien fremstår Welch allikevel aldri som klynkende eller selvmedlidende. Selv i de mørkeste øyeblikkene utviser sangeren en nærmest trøstende ro og trygghet.
Og som i all god musikk formidles det mer enn ett humør.
«Elvis Presley Blues» er en lun og glad-sentimental hyllest til gutten som ble mannen som endret musikken for alltid. «I Want To Sing That Rock’n’Roll» er en hymne som kan løfte sjelen til selv den mest innbitte gudsfornekter.
I perioder har Gillian Welch valgt å trekke seg mer eller mindre ut av den såkalte musikkbransjen. «Everything is Free» maler et rått bilde av angsten en artist kan føle, for at levebrødet man har skapt ut av egen lidenskap plutselig kan forsvinne. Dette føles jo ekstremt relevant i den kulturelle ørkenen etter covid-19, der alle slåss om de offentlige smulene etter å ha tømt spiskammeret under tiden i isolasjon.
Det 14 minutter lange avslutningseposet «I Dream A Highway» slipper derimot skuldrene ned igjen, som en lang og fin vandring inn i solnedgangen.
Gillian Welch er høyt verdsatt i kretser der folk er godt bevandret i folk, country og beslektede americana-sjangre. Samtidig er det synd at disse låtene aldri fikk et større publikum. Dette er ti eviggrønne klassikere som burde appellere til alle med hjerte for musikk.
I mine ører er «Time (The Revelator)» ikke bare det sterkeste albumet til Gillian Welch. Det er den fineste og mest innholdsrike plata gitt ut etter tusenårsskiftet.
Her er det nok godlyd og dyptpløyende lyrikk til minst én levetid, for alle som er villige til å låne bort ørene sine i femti pluss minutter.