Hvem utgjorde de beste rytmeseksjonene i rocken?
Et spørsmål med minst like mange svar som det er ehhh … seksjoner. For å avgrense krangelen, har vi begrenset oss til rock’n’roll, og våre valg er selvsagt også farget av et vesentlig og uunngåelig element, at vi selv digger musikken til de utvalgte. Vi har også konferert internt for å unngå dubletter og styrke rockmangfoldet.
Et annet – og viktig – kriterium, er at de duoene vi har valgt ut er av typen «bandet hadde aldri kunne oppstått uten nettopp disse to». Det er altså ikke nok at én av dem er sentrale for det musikalsk uttrykket/soundet, at de bare «gjør/gjorde jobben».
Her vil nok mange være sterkt uenige i at navn som The Rolling Stones, Deep Purple, The Kinks m.fl. er utelatt, men det får våge seg. Her er det summen og komboen av trommer/bass som teller. Samt at vi, som nevnt, digger det hele og fulle resultatet. Så det å være god på trommer/bass, er dermed ikke nok.
I tillegg har vi valgt artister og band som har en viss mengde skiver å vise til, altså at «bevismaterialet» er tilstrekkelig til å sette to streker under svaret.
Vedlagt ligger det også spillelister (TIDAL nederst i saken) med tre låtbidrag fra hver duo, altså hele tredve raffe låter totalt, som særskilt understreker poenget vårt. Lytt og nyt!
Vi ruller, romler og trommer ut the real drum’n’bass-fasit.
Dette er tidenes beste rock’n’roll-rytmeseksjoner:
Helge Skogs fem utvalgte:
5. JOHN PAUL JONES + JOHN BONHAM (Led Zeppelin)
Denne duoen er umulig å utelate. Personlig har jeg enda mer sans for Bonhams trommespill enn Jones’ bassisme, men sammen lagde de rytmekunst av – bokstavelig talt – enorme proporsjoner.
Om trommisene hadde en tungvektsklasse ville Bonham fortsatt ha vært regjerende verdensmester, selv 40 år etter han døde. Til dags dato har «Bonzo» også det feteste trommesoundet som har vært festet til tape. Det er genuint fascinerende å se lange dokumentarsekvenser bare om hvordan Bonham brukte pedalen til stortromma.
Jones visste når han skulle danne en enhet med gitaren til bandsjef Jimmy Page, men også når han skulle bruke bassen til dra låtene langt ut av ramma. Jones behersket mange sjangre, og sammen med Bonham skapte duoen egentlig sin egen sjanger.
Jones og Bonham plukket opp litt av hva Jack Bruce og Ginger Baker la ned i Cream, og gjorde det strammere, tyngre og mer rock.
4. DAVID VINCENT + PETE SANDOVAL (Morbid Angel)
Ekstremmetallen har alltid vært velsignet med de aller beste trommisene. Og det tekniske vidunderbarnet Pete Sandoval matches bare av Slayers mer punkinfluerte Dave Lombardo i mine ører.
Bassen har derimot ofte blitt «dysset ned» under kakofonien som kjennetegner death, thrash og black metal. David Vincent satte virkelig skapet med tjukke fire strenger brutalt på plass.
Vincent gjorde også jobben som støttespiller til gitargærningen Trey Azagthoth sine ville riff, men spekket Morbid Angels tidvis spinnville bøtteballet med subtile detaljer. Vincent spilte både med plekter og fingre – noen ganger så rått at det låter som om han brukte begge teknikkene samtidig.
Turboblekkspruten Sandoval hadde allerede bidratt til å skape grindcore-sjangeren med Terrorizer da han ble med i death metal-flaggskipet Morbid Angel før den offisielle, og skoledannende debutplata i 1989.
Sammen fikk Sandoval og Vincent kompet i andre metalband til å fremstå som to tømmerhoggere som har fått jobb som arkitekter.
3. PETER HOOK + STEPHEN MORRIS (Joy Division)
De var ingen virtuoser, men kombinasjonen Peter Hook og Stephen Morris i Joy Division var den siste rytmeseksjonen som virkelig endret rocken. Hook og Morris brøt alle bud og regler for et rockekomp, i en kombinasjon av amatørskap, spilleglede og fryktløshet.
Den balstyrige Hook nøyde seg ikke med å spille andrefiolin etter gitarist Bernard Sumner. Hans basslinjer var ofte det melodibærende elementet, som i gruppas eneste hit «Love Will Tear Us Apart» og den bekmørke «She’s Lost Control».
Taktene Morris la ned på trommesettet skapte et helt ny rytmisk inngang til musikken, i asken etter dinosaurrocken som punken i praksis hadde brent på bålet. Mye kred skal også deles ut til det gale geniet Martin Hannett. Med finurlige teknikker skapte produsenten helt nye lyder av trommene, som ble skoledannende for 80-tallet og skapte noen lyse ideer også innen den elektroniske musikken som fulgte.
Sammen skapte Hook og Morris noe genuint unikt, som mange har prøvd å emulere og videreutvikle – blant annet duoen selv, i bandet som oppsto etter sammenbruddet til Joy Division: New Order.
2. GEEZER BUTLER + BILL WARD (Black Sabbath)
Skal vi snakke om rockens innovatører er Black Sabbath definitivt på pallen. Selv om Ozzy var bandets mest fysiske kjennetegn, og Toni Iommi var Riffenes Herre, gjorde de to gærningene bak dem noe helt nytt.
Bassist og lyriker Geezer Butler har noen virkelig minneverdige bassganger. Bass- og bartemannen fra Birmingham hører vi igjen i mange band som Sabbath inspirerte. Uten Geezer – ingen Cliff Burton, for eksempel.
Det er så mange detaljer over hele paletten Bill Ward dundrer løs på. Vi lekfolk like gjerne kan måpe uten at det renner analyser ut av kjeften. Å forklare Wards genialitet bak trommene blir som å peke på hvor vinden er født.
Sammen utviste disse to villbassene en kreativitet som ikke kan tilskrives verken piller eller noe slags møkkete vann. På tross av alle kvalitetene er det groovet duoen gjør aller best. Om du ikke gynger med idet Black Sabbath girer maskineriet ned i «tungtrødd» – da er det bare å installere ny balansenerve.
Noen folk er bare født til å spille sammen. Man hører selvfølgelig det Geezer Butler og Bill Ward spiller, men ingen andre rytmeseksjoner har hatt en like stor fysisk påkjenning på undertegnedes kropp under lytting. Og, nei. Ikke på den måten, din lille gris.
1. JOHN ENTWISTLE + KEITH MOON (The Who)
Beatles, Stones og Kinks hadde kanskje bedre låter, men om jeg hadde fått velge å dra på konsert med én av 60-tallets storkanoner, ville The Who vært førstevalget.
Diverse spillopper fra den menneskelige sprettballen Pete Townshend, og det bredbeinte brølet fra Roger Daltrey, får være så. Mitt blikk ville vært festet på herrene Moon og Entwistle.
For en direkte ko-ko kombo.
John Entwistle misforsto bassgitarens rolle i et rockband totalt. Heldigvis! Bassgangene hans er en egen sjanger – et førsteklasses supplement til Townshends riff, både rytmisk og melodisk. Bak trommene satt den fysiske motsetningen til Entwistles nonchalante steinansikt.
Keith Moon spilte tilsynelatende trommer som en 5-åring som uheldigvis har fått feil medisin – den som gjorde han enda mer hyperaktiv. Hører man på hva han faktisk spilte, blir reaksjonen 1. Hakeslepp 2. Forundring og 3. Ekstase.
Moon var en utrolig impulsiv trommis som ingen bandleder med et minimum av vett ville ha prøvd å temme. Jeg kårer han herved til tidenes minst kjedelige musiker.
At disse to veldig forskjellige menneskelige hjernehalvdelene klarte å – ikke bare fungere, men briljere sammen – er prov på rockens iboende magi.
Helges fem utvalgte norske boblere:
ELLEN BREKKEN + IVAR LOE BJØRNSTAD (Hedvig Mollestad Trio)
DIDRIK TELLE + KRISTIAN VALBO (Obliteration)
NIKOLAI HÆNGSLE + TORSTEIN LOFTHUS (Elephant9)
HUGH MINGAY + CARL-MICHAEL EIDE (Ved Buens Ende)
RAYMOND JENSEN + ANDERS MØLLER + BEHZAD FARAZOLLAHI (My Midnight Creeps)
Egon Holstads fem utvalgte
5. JET BLACK + JEAN-JACQUES BURNEL (The Stranglers)
At bandet regnes inn under punkrocken er, i den grad man skal henge seg opp i slikt, virkelig tullete. The Stranglers var egentlig helt på siden av alt, enten de spilte hard rock, luftig pop eller skrudd lydkunst. Og de hadde en av de kuleste rytmeseksjonene verden har hørt.
Det raffe trommespillet til Jet Black kverner i bakgrunnen, som om noen hadde samplet klokka i Big Ben, og med den slarkete, tunge og hinsides tøffe bassen til Burnel, utgjorde de en stor prosentandel av det særegne soundet deres.
Jeg liker dem ekstremt godt, og synes alle åtte skivene frem til og med «Aural Sculpture» (1984) er spekket med bra stoff, men det er særlig de tre første som har stått seg, og her er rytmeseksjonen løftet høyt opp i soundet. Med rette. De holdt på noe helt eget, The Stranglers. Og de hadde faen meg en av verdens beste rytmeseksjoner.
4. RICK BUCKLER + BRUCE FOXTON (The Jam)
Trioformatet funker rett og slett ikke uten at rytmeseksjonen er på et visst minimumsnivå. Når det gjelder The Jam, befant de seg på en annen planet enn de øvrige jevnaldrende i deres samtid. De var så gode å spille at det var teit, og på toppen av det hele så de helt enormt kule ut.
Det var jo frontfigur og gitarist Paul Weller som ble den store stjernen her, ikke minst gjennom en suveren solokarriere som fortsatt gir kvalitativ avkastning, og det er jo heller ikke direkte ufortjent, men syke satan, for en eksplosiv kombo Buckler og Foxton var.
Uten den dødsstramme rytmeseksjonen hadde alt falt sammen, selv om Weller var (og er) en mæææget habil gitarist. Foxton synger også på en av deres aller beste låter, singelen «News of the World», og der spruter det så hardt av ham og Buckler at det er vrient å skjønne at det bare er én trommis og én bassist. De var unike den gang. De hørtes fortsatt helt fuckings unike ut.
3. BRIAN DOWNEY + PHIL LYNOTT (Thin Lizzy)
Spør man noen som er litt over snittet interessert i rock om hva Thin Lizzys sterkeste signatur er, vil nok de fleste si – foruten stemmen til Phil Lynott, da – at det er bandets doble gitarer. De har åpenbart et godt poeng. For meg er det likevel rytmeseksjonen som drar skinnet av pølsa.
Downey i seg selv holder jeg lett som en av de beste rocktrommisene som har vært der ute. Rent teknisk er det sikkert flere som går forbi ham på oppløpssiden, men Downey er så vanvittig oppfinnsom underveis i låtene og det høres ut som han finner opp nye ting imens han spiller.
Når han da lener seg rygg mot rygg til Lynotts superbe basspill, blir det 1+1 = 5. Mange av låtene deres bygges nettopp rundt bassen og trommene («Waiting For an Alibi», «Do Anything You Want to Do», «Opium Trail» m.fl.), og i flere tilfeller kan det sågar være vrient å høre hvem som har hovedriffet, av gitar eller bass, simpelthen fordi de følger hverandre parallelt, mens de selvstendige bassriffene ofte er egne, selvstendige riff.
At det knapt finnes ei bygd på den vestlige jordhalvkule uten minst tre Thin Lizzy-tributeband, sier i grunnen alt. Fordi det er så sjukt GØY å spille låtene deres.
2. PHIL «PHILTY ANIMAL» TAYLOR + LEMMY KILMISTER (Motörhead)
Nok en trio, og det var vel det første bandnavnet som ble krotet ned på papiret i denne runden. Den virkelig klassiske besetningen i Motörhead (Lemmy, Clarke og Taylor), som spilte på de fem ditto klassiske skivene mellom 1977 og 1982, savner sidestykke i rock’n’roll, og de var direkte skoledannende for en haug med band som skulle komme etter dem, mange av betydelig større kommersiell valør.
Lemmy spiller jo ikke bass slik man tenker på det i tradisjonell forstand, men angriper fjøla med store, harde og stive plektre, som om det står om liv, og som om han holdt en gigantisk gitar i hendene, med strenger laget av stålvaiere. Med den utemmede villbassen Phil «Philthy Animal» Taylor i ryggen, harvet de over alt av begge kjønn som hadde puls, og med noen skiver og konserter som har plassert dem i legendarisk-skapet for all evig ettertid.
Nå var «Fast» Eddie Clarke en vesentlig del av det klassiske Motörhead-soundet, men det er likevel rytmeseksjonen som stikker av med hovedpremien her. De som har lyst til å krangle på dette, kan jo sette på «Ace of Spades» og kjenne etter hvor lang tid det tar før rødmen melder seg.
1. RINGO STARR + PAUL MCCARTNEY (The Beatles)
Ringo og Paul var ikke bare noe av det mest innovative og kule vi har sett og hørt av rytmeseksjoner, de var attpåtil helt ekstremt vesentlige når det kom til det å underbygge de helt vanvittige melodiene i den spekktjukke låtkatalogen til et av verdens beste og viktigste band.
Ringos signatur som trommis er så sterk, at det ikke skal mange slag fra ham før du umiddelbart hører at det er The Beatles det handler om. Han så dessuten så forbanna uanstrengt og tilforlatelig kul ut, der han satt og pumpet ut rytmene sine.
Sammen med de rullende basslinjene fra Maccas Höfner utgjorde de et par som ikke bare satte en ny standard, men også var en signatur ved bandets sound som er like sentralt som de snasne harmoniene og melodiene.
At det finnes folk som liker rock, og som ikke anerkjenner Ringos innovative triks bak batteriet, og Maccas revolusjonerende bruk av fjøla, er i grunn ganske trist. For dem, altså. Macca og Ringo gir jo faen.
Egons fem utvalgte norske boblere:
OLA SNORTHEIM + ANDREJ NEBB (De Press)
SIMEN JEISTAD + MORTEN LUNDE (The Mormones)
HAAKON GEBHARDT + BENT SÆTHER (Motorpsycho)
BULLE + ROLF YNGE UGGEN (Lust - O - Rama)
CHRISTIAN SVENDSEN + TOMMY REITE (The Cumshots)