Sommeren er snart forbi. En oppsummering av de beste platene som muligens gikk under radaren, er derfor på sin plass.

De fleste har naturlig nok vært feriemodus, men heldigvis og selvfølgelig har Feedback holdt ørene til bakken.

Disse fem platene bør gi deg et godt rævspark inn i hverdagen, men også holde høstdepresjonene på et par armlengders avstand.

AMYTHYST KIAH «Wary + Strange» (Rounder Records)

Noen berg-og-dal-baner blir man kvalme av, mens andre gir deg et kick du vil oppleve gang på gang. «Wary + Strange» er albumversjonen av den positive varianten. Hele åtte år etter den selvutgitte debuten har nemlig Amythyst Kiah (si det fort ti ganger!) funnet fotfeste på sin helt egne lille flekk på den musikalske kloden.

34-åringen er virkelig ingen one trick pony. På sitt andre album drar hun alle slags kaniner opp av hatten. Her lures vi varsomt ned i tristessen, før Kiah i neste øyeblikk reiser seg opp, tramper nådeløst i verandagulvet og drar i gang med en country-blues-trall som vekker hele nabolaget.

Kiahs røtter og bostedsadresse øst for Appalachia-fjellene i Tennessee er en tydelig hørbar faktor i disse ti låtene. Musikkens DNA domineres av folk, gospel, country og blues. Det låter allikevel friskt og storslagent, med et urbant sound uten nostalgiske flekker av gjørme og støv.

Amythyst Kiah er ikke lenger noen hyllest-artist i rekken av old time-tradisjonalister. Hun er derimot en sjeldent overbevisende sanger, og historiene hun formidler kan setter en støkk i selv de mest hardbalne vesener.

MADS CHRISTENSEN «5212 Helvete» (Edged Circle Productions)

Hvem er denne karen, med shorts og solbriller på? Vel, Mads Christensen er faktisk et band bestående av sinte og slemme vestlendinger frontet av tidligere Blood Command-vokalist Silje Tombre.

Mads Christensen spiller rock som låner litt fra forskjellige kriker og kroker av undergrunnsscenene de siste 50 årene. Dermed skiller de seg ganske kraftig fra medianen av tusseladd-indie som har dominert lydbølgene i Norge altfor lenge. Her er det plenty av fuzz, punch og skarpe kanter, men lekker bruk av både synth og sax gir helheten «det lille ekstra».

Om du i en feberdrøm inviterer Hüsker Dü, Butthole Surfers, Nine Inch Nails, Bathory og The Stooges på fest? Da får du selvsagt en helvetes jobb med å rydde opp på åstedet etter alle har gått hjem – men lyden kan nok bli nokså lik den vi hører på «5212 Helvete».

De mørke låtene har en liten, men allikevel betydelig andel pop i fugemassen. Dette holder den musikalske helheten frisk, og lytteren på tærne snarere enn kavende nede i deppe-grøfta. Pent er det virkelig ikke, men herregud så herlig lell.

YOLA «Stand for Myself» (Easy Eye Sound)

Debutplata «Walk Through Fire» satte virkelig fyr på musikkåret 2019. Nå er Yola tilbake med 12 nye låter som sørger for varme i peisen og bobler i glasset.

Det engelske kraftverket av en sanger har gitt superprodusent Dan Auerbach fornyet tillit på «Stand for Myself». Sammen bygger de videre på det bunnsolide reisverket fra forrige runde i studio, samtidig som nye farger dukker opp på Yolas palett.

I det ene øyeblikket spruter den tidligere Phantom Limb-vokalisten av R & B-råskapen som fikk Tina Turner til å sprenge monitorer på 60-tallet. I det neste fremstår hun som en Dolly Parton som aldri møtte Porter Wagoner, men heller ble flasket i gospelakademiet til The Staple Singers.

Mer tidløs musikk enn dette er vanskelig å forestille seg. Her er det ingen fare for at «best før»-datoen dukker opp i vår levetid. Det er ingenting «mikro» med denne dama fra Bristol – Yola skaper heller sitt eget megakosmos ut av den beste pop- og rootsmusikken fra

DISKORD «Degenerations» (Transcending Obscurity)

Om du liker beinhard metal, men også setter pris på en utfordring – da er Diskord bandet for deg. Linja mellom genistrek og idioti blir tynn når man kaster seg ut i ekstremmetallens kosmos uten sikkerhetsbelter på, men Diskords mildt sagt eklektiske lydmiks lander definitivt på rett side.

Man må bare elske og respektere band som drar death metal-sjangeren så langt ut på viddene at de inkluderer kubjelle, cello og theremin – og attpåtil får det til å fungere.

Trioen fra Oslo har brukt ni (!) år på å følge opp den smått sjokkerende metal-lapskausen «Dystopics». Resultatet er 12 låter som gir hjernen noe å tygge på, og musikalske kilevinker fra både høyre og venstre.

«Degenerations» har det meste man ønsker i ekstremmetall: Rå, desperat og total sinnsforvirret vokal? Check. Gitarriff som skreller lokket av hermetikken? Check. Trommespill som tvinger deg til å veive og trampe ukontrollert med på «beaten»? Check. Og alle med et hjerte for bassgitar som ikke oppfører seg normalt, men heller bøller seg fram til midten av scenen har mye digg lytting i vente på «Degenerations».

Det (i moderne metal-sammenheng) tynne lydbildet gjør at alle detaljene er godt hørbare samtidig som vi kan kose oss med et ypperlig, schtøggvakkert kjeller-sound.

Her brytes alle metalregler brutalt ned til en haug med kvist, og Diskord har med både fyrstikker og bensin til festen.

DURAND JONES & THE INDICATIONS «Private Space» (Dead Oceans)

Vi har hatt mange faste leverandører av prima soulmusikk de siste årene, og Durand Jones & the Indications er virkelig karer å stole på i så måte. Den briljante 2019-utgivelsen «American Love Call» sitter fortsatt i både hode og kropp, og tidligere i år smalt like godt bandets trommis og låtskriver til med en solodebut så lekker og stilsikker at det grenset til direkte uanstendig.

På plate nummer tre ekspanderer Durand hans medspillere sitt faste uttrykk, som har røttene dypt i 70-tallssoulen fra Philadelphia og Detroit. Her låter det hakket mer funky i flekkene, og flere låter lefler med disco både i beaten og orkestreringa.

Resultatet låter smooth som en nybarbert softis. Dette er musikk man får lyst til å smøre inn kroppen med. Måtte tuben til Durand og guttaboysen aldri klemmes tom for godsaker!