Ukas dypdykk

Tøffe tospann: Dette er tidenes 10 beste rock-duoer

Feedback dobbeltparkerer utenfor toeren, og avslutter sin duo-hyllest med å ta for seg rockens minste bandformat.
DUNDER-DUO: The White Stripes er blant Feedbacks utvalgte rock-duoer.  
        
            (Foto: Cornelius Poppe)

DUNDER-DUO: The White Stripes er blant Feedbacks utvalgte rock-duoer.   Foto: Cornelius Poppe

HOUSE OF FREAKS

De var ti år tidligere ute enn The White Stripes, og femten år før The Black Keys, og kanskje var de bare et bevisst image og kloke fargevalg fra å mane frem samme hype og klatre på hitlistene, men de forble likevel bare en kultduo. De første skivene deres, gitt ut på Rhino, er likevel helt enorme, og live var det knapt til å fatte at det bare var to stykk på scenen.

 
        
            (Foto: Rhino)

  Foto: Rhino

Johnny Hott var en eminent trommis, og Brian Harvey en dritsmart låtskriver, raffinert gitarist og strålende vokalist som presset vokalen til det ytterste. Debuten «Monkey On a Chain Gang» (1988) er et av åttitallets mest underkjente album. Rhino Handmade ga ut den og den knakende fine oppfølgeren «Tantilla» (1989) i nydelige jubileumsutgaver på 2000-tallet.

La dette være en oppfordring til å få disse skivene ut i strømmetjenester. Og R.I.P., Bryan, denne nydelige og svært talentfulle fyren, som i 2006 døde i en helt meningsløs, brutal og bestialsk drapssak, sammen med kona og de to døtrene sine.

THE WHITE STRIPES

 
        
            (Foto: Kevork Djansezian/Scanpix)

  Foto: Kevork Djansezian/Scanpix

Var de søsken? Var de elskere? Var de romvesen med toppkarakter fra brevkurs i blues, country og punkrock? Jack og Meg White sjokkerte i alle fall de uvitende massene med at et band kunne bestå av kun to mennesker, og bandformatet ble noe av et jippo for den svært konseptuelle duoen. Men The White Stripes hamret da også ut noen riktig så gode låter under en intensiv periode – først i undergrunnen, så i rampelyset.

Jack White hadde en melodisk sans som dannet en fin kontrast til skramlelyden disse to produserte. Gromme gitarriff var en annen styrke, og det går sjelden en hel fotballkamp uten at publikum drar i gang «Seven Nation Army» for å støtte laget sitt ute på banen.

Under konserter var White Stripes et spesielt, men underholdende skue, der frontmann og, eh … kapellmester Jack med hele kroppen dirigerte sin uskolerte makker bak trommesettet. Albumrekka «De Stijl»-«White Blood Cells»-«Elephant» kan få andre rockgrupper matche – uavhengig av antall bandmedlemmer.

DARKTHRONE

Først var Darkthrone en kvartett. På andreskiva ble bassisten avspist med å være «session»-medlem, så på tredjeskiva ble de dermed (kanskje ikke veldig sjokkerende) en trio. På de påfølgende – nå legendariske skivene «Transilvanian Hunger» (1994) og «Panzerfaust» (1995) – var Darkthrone faktisk å regne som Gylve «Fenriz» Nagell sitt soloprosjekt, der Ted «Nocturno Culto» bare stakk innom hjemmestudioet med en kasse øl, for å legge vokalspor på opptakene.

 
        
            (Foto: Peaceville Records)

  Foto: Peaceville Records

Siden den gang har disse to fremstått som svartmetallens Batman & Robin. Duoen har i 25 år i strekk nektet å spille live, og holdt seg inne i hula. Derifra har herrene Fenriz og Nocturno Culto sluppet ut sterke og klare signaler i form av 12 album hvor strikken har blitt tøyd i retning av både punk, doom, thrash metal og NWOBHM. Svartmetallveteranene fortsetter å finne opp sitte eget hjul på nytt, senest på årets glimrende album «Eternal Hails», og ære være dem for dét.

WEEN

 

Blodsbrødrene Gene og Dean Ween (med venner) har laget noen av de mest oppsiktsvekkende skivene som er der ute, der de gjør en miks av country, honky-tonk, pop, rock’n’roll, funk, soul metal og hvor tankene går like mye til smurfene og Monty Python som til Hank Williams, Prince, Butthole Surfers og Pink Floyd. Og uten at de mister tråden, noe som er en prestasjon i seg selv.

De har laget noen av de aller morsomste og vakreste låtene (gjerne i én og samme låt) og hører du på skivene, veksler man mellom å ville le seg fordervet og å gråte fordi man er så rørt, eller danse fordi det er så fengende at man ikke vet hvordan man skal holde seg i ro. Det er ingen som ligner på Ween. Og Ween ligner på alle.

THE BLACK KEYS

Etter The White Stripes er nok The Black Keys bandet som først faller ned i hodet på folk når ordet «rockduo» nevnes. Med god grunn! På starten av millenniet gjorde Dan Auerbach og Patrick Carney bluesrocken kul igjen, utrolig nok. På bluesbasisen stablet duoen etter hvert flere lekre lag av soul, psykedelia og hip hop-elementer, som kulminerte i mesterverket «Brothers» (2010).

 
        
            (Foto: Chris Pizzello)

  Foto: Chris Pizzello

Siden har multitalentet Auerbach gjort det skarpere som produsent, låtskriver og mogul for andre artister, enn som frontmann i Black Keys, mens «chili con Carney» stort sett har trommet i litt småtteri på si’. Men det første tiåret til The Black Keys resulterte i en albumrekke som plasserer Ohio-douen i dette millenniets rock’n’roll-eliteserie

SUICIDE

 

Virkelig et av de mest unike bandene som har vært, og i særdeleshet den mest særegne duoen av en viss størrelse. Det sies at Velvet Underground er det mest innovative bandet gjennom alle tider, om man regner det i forholdet antall solgte plater og annen musikk som kom ut av det. Men Velvet Underground er å regne som The Beatles sammenlignet med Suicide, og i disse dager renner det horder av folk til kinosaler for å se en doku om Lou Reed & co.

Det ville ikke skjedd i tilfellet Suicide. Men du verden, så mye de betød for så mange. Men helt særegen miks av rockabilly, tidlig techno, punk (de var det første bandet som kalte seg selv punk), pop og hva man enn vil kaste slags merkelapper etter dem.

Men de var noe helt for seg selv, og konstant på kant med sin samtid. Alan Vegas nervedirrende og på randen til psykotiske vokal, Martin Revs billige trommemaskiner og synth. Dødssært og voldsomt, utilsiktet avant garde.

Likevel skulle de yte enorm innflytelse på alt fra PJ Harvey, Joy Division og R.E.M. til Bruce Springsteen, The Jesus And Mary Chain, The Clash og The Cramps. Og horder av flere. De to første skivene er klassikere og låter helt på siden av alt den dag i dag.

NAILBOMB

De ga bare ut ett studioalbum, men få kultklassikere har tålt tidens kvasse tann bedre enn «Point Blank» (1994). Den brasilianske Sepultura-villbassen Max Cavalera og den engelske noise rock-nerden Alex Newport hadde i utgangspunktet «dysfunksjonelt partnerskap» tatovert i panna. Men det var før de plugget i hver sin gitar, børstet støv av en gammel trommemaskin, og detonerte i alle retninger.

 
        
            (Foto: Gloria Cavalera)

  Foto: Gloria Cavalera

Sideprosjekter som dette utføres som regel med lave skuldre, og mer hjerte enn hjerne. I Nailbombs tilfelle sprutet det en ubesudlet punkenergi ut av musikken, som samtidas sørgelig daterte «industrial rock» manglet. Og gitarriffene? Herregud! De kunne ha skrellet stålet av enhver stridsvogn.

IKE & TINA TURNER

Ike & Tina var ikke et band per se, og definitivt ingen turtel-duo. De var derimot soulmusikken, bluesens, funkens og rockens råeste par. Den uredde, men også temmelig usjarmerende, Ike Turner var blant rockens aller viktigste pionerer på starten av 50-tallet.

Men etter kreativ og kommersiell stagnasjon ble hans redning oppdagelsen av en sanger og performer uten sidestykke. Vipps! Så hadde Anna Mae Bullock blitt Tina Turner, og ingen scener var trygge i de to snaue tiårene som fulgte.

 
        
            (Foto: Rob Mieremet / Wikimedia Commons)

  Foto: Rob Mieremet / Wikimedia Commons

Harmoni var et fremmedord ekteskapet til Tina og Ike. Også i deres kunstneriske virke var yoga-faktoren lik null. Men de skapte en groove uten sidestykke, og musikken til Ike & Tina hadde mer oomph enn en brunstig bjørn på vei ned i honningkrukka.

THE RAVEONETTES

 
        
            (Foto: Cornelius Poppe/Scanpix)

  Foto: Cornelius Poppe/Scanpix

Den åttespors debut-EP-en «Whip it On» slo ned som en bombe i 2002. 8 låter som koster unna på 21 minutt og etterlater deg gispende etter luft. Den danske duoen hørtes ut som tidlig The Jesus And Mary Chain hadde blitt gjenfødt i en garasje på sekstitallet. Låtene var dritcatchy, skarpe og tidløse, og snertne melodier var drapert i lag på lag med kvasse fuzzgitarer.

Senere tok Sharin Foo og Sune Rose bandet over i mer neddempede, mykere produsert og mer tilgjengelige terreng, mens fanskaren vokste. Noen av disse skivene er også overveldende flotte, der de mer rendyrker 60’s girl pop-referansene man ante konturene av til å begynne med. Særlig skiva «Pretty in Black» (2005) er fryktelig snasen.

THE MORMONES

 
        
            (Foto: Julia Marie Naglestad)

  Foto: Julia Marie Naglestad

Duoen fra Lillehammer var sannsynligvis det første norske bandet som var en duo og spilte knallhard, elektrisk rock. Og med kun bass og trommer. Morten Lunde spilte traktorbass med slide og plekter, og bak ham hamret Simen Jeistad trommer som om Fanden sjøl stod bak ham og pisket ham på ryggen med motorsagkjede.

«Tredje verdenskrig i en telefonkiosk» var en klok beskrivelse som ble brukt om musikken. De høres da også ut som de er minst 10 stykker i bandet, og deres avart av punkrock plasserer seg fint mellom gammal Motörhead, The Misfits, tidlig Black Flag, The Ramones og førsteutgaven av The Hellacopters. Live var de helt eventyrlige.