– Nå skal du endelig få lov til å slappe av og se andre jobbe på TV-skjermen. Hvilken TV-serie er din absolutte favoritt?– Det er utrolig vanskelig å svare på. Det er som å spørre om den beste boka du har lest, eller beste plata eller låten man har lyttet til. Man kan ikke svare bare én ting. Det har kommet så enormt mye bra i løpet av de siste årene. Den første TV-serien som var banebrytende og som må nevnes er jo «Sopranos». Den var helt altoppslukende og representerte en gigaforskjell fra det man var vant med. Det var liksom film i TV-serie-format, så det gjorde et veldig inntrykk på meg. Jeg kan fortsatt se for meg den introen hvor han kjører gjennom New Jersey.

– Ja, det er jo en favoritt hos veldig mange. Kanskje de aller fleste.– Ja, så har det rydd på med gode TV-serier etter det. I tillegg må jeg få lov til å nevne to TV-serier til, selv om de ikke er så originale. Den ene er «The Wire». Der «Sopranos» var et mer klassisk drama så føltes «The Wire» til tider så realistisk at det nærmet seg nesten dokumentarsjangeren. Da tenker jeg spesielt på de utrente skuespillerne, folk som kjente Baltimore så godt. Noe som var ekstra bra var at perspektivet endret seg fra sesong til sesong. Det speilet på et vis samfunnet, hvor narkotikaen var det som spiste seg inn i alle deler av det. Jeg må si det var sjokkerende bra.

Også må jeg innrømme at det som har sittet mest i magen er «Mad Men». Der ble jeg forelsket i estetikken og det sløret av mystikk som hvilte over hele den Don Draper-figuren. I tillegg må jeg nevne «Le Bureau», som er noe av det ferskeste jeg har sett.

– Ja, der har jeg sett førstesesongen, men jeg må bare innrømme at jeg synes det går så fryktelig sakte. – Der er jeg ikke enig med deg. Det er så bra. Den blir bare mer og mer spennende og «cliffhangeren» mellom sesong to og tre gjør at du bare må se fortsettelsen. Jeg har jo sett «Homeland» og det er noe befriende med «Le Bureau», fordi den har et helt annet ståsted enn man er vant med. Alle snakker ikke amerikansk, russerne snakker russisk og araberne arabisk. Det er ikke noe «Hello» med russisk aksent. I tillegg går man inn i storpolitikken, noe som føles friskt når man har sett mye amerikansk.

– For en innsikt. Det høres ut som du ser ganske mye på TV-serier?– Jeg skulle gjerne sett mye mer. Jeg har hatt perioder hvor jeg kan se mye og ikke. Nå har jeg en liste over ting jeg må få sett.

– Hva er øverst på lista?– «Handmaids Tale». Den står øverst og jeg må prioritere knallhardt. Jeg har sett «Alias Grace», som også er skrevet av Margaret Atwood, i likhet med «Handmaids Tale», som også er skikkelig bra.

– Kan du beskrive en skikkelig TV-kveld hjemme hos deg? – Enten så ser jeg og mannen min en TV-serie i lag. Da er vi på seriekjøret og prøver å rydde vekk tre, fire episoder på en kveld, for å rekke og komme oss gjennom serien. Dersom vi ikke har en plan, eller ikke egentlig har tid til å se på TV så blir det litt annerledes. Du vet når man tenker at man ikke skal sitte så lenge i sofaen, så blir det ofte formålsløs TV-titting. Da sitter man kanskje med mobilen samtidig, halvkonsentrert.

– Akkurat det tror jeg mange kan kjenne seg igjen i.– Ja, slike TV-kvelder oppstår som regel fredag kveld eller i helgen. Når det er det et eller annet på skjermen, for eksempel om man ser på «Skavlan» også var ikke gjestene sååå interessante som hadde trodd. Da kan man ende opp med å ikke følge så nøye med. Etter at vi er ferdig med sesong av et eller annet så «slapper vi av» og da skjer den her formålsløse TV-tittinga. Det er ikke så tilfredsstillende.

– Har du noe spesiell snacks du må ha til TV-kveldene da?– Der er jeg veldig enkel. Gi meg sjokolade og potetgull, nesten i hvilken som helst form.

– Du blir konfrontert med et grusomt ultimatum, enten må du gi opp TV-serier for alltid, eller så må filmen ryke. Hva velger du?– Skal jeg være realistisk, og tenke hva jeg i praksis vil klare å få flest opplevelser av, så tenker jeg her og nå at jeg må gi opp film. Det er rett og slett et praktisk valg. Man må sette av mer tid til film og det er rett og slett sjeldent hvor vi har to og en halv time hvor vi kan sitte i ett og se. Jeg pleier å rydde kalenderen og reise på TIFF, ellers så er det alt, alt for sjeldent at jeg får gått på kino. Så det blir dessverre filmen som må ryke.

– Er det en TV-serie eller film folk kommer til å bli overrasket over at du liker?– Jeg blir litt kjedelig som jeg sa i sted. Det er jo akkurat nå veldig sjeldent jeg ser på ting som ikke jeg prioriterer litt. Da blir det egentlig litt sånn formålsløs TV-seing som jeg nevnte. Skal jeg trekke fram noe overraskende så må det bli «Luksusfellen». Der kan jeg bli fanga og sitte og se. Jeg vet ikke om det er noe å skamme seg over, er det fordi man skal føle seg bedre, eller for å stikke hodet inn i andre folk sine liv? Man blir veldig fascinert av at folk ikke skjønner at de må holde seg litt i skinnet og ikke bruke så mye mer enn de har.

– Du må delta i en realityserie, forhåpentlig ikke Luksusfellen da, hvilken serie vil du delta i hvorfor?– Det hadde blitt et langt svar om jeg ramset opp de jeg ikke ville vært med på. Dersom jeg måtte velge, så ville det vært «71 grader Nord». Det er noe jeg kan like. Det å slite litt, kombinert med noen utrolige naturopplevelser, og det å få bevege seg gjennom Norge på langs.

– Siden du vanligvis har gjester i studio, får du nå lov til å være gjest. Hvem ville du helst gjestet?– Da kunne jeg tenke meg å være gjest i «Graham Norton show»! Det er helt fantastisk hvordan han klarer å forvandle andre folk og få de til å slappe av. Jeg har sett et par ganger hvor han må jobbe litt. Robert De Niro var litt grumpy, men stort sett klarer han å få folk til å levere og fortelle ting man overraskes av. Jeg tror alle managere i verden vet at gjestene kommer godt ut av det. De gjestene må jo få noe på bakrommet siden han klarer å skape øyeblikk etter øyeblikk.

– Haha! Også er det artig at han ofte har en sånn rølpete brite sitte i enden av sofaen samme ned superstjernene. Tror kanskje det også hjelper litt på.– Ja, en sånn halvkjent britisk komiker. Det kan gjøre noe med den mest pripne Hollywood-skuespiller. Så sitter han der sammen med Tom Hanks og Cate Blanchett og tøyser. Bare sånne teite ting som den stolen på slutten får meg til å le. Det er så uforutsigbart og en lykkepille av et tv-show.

– Dersom filmen eller TV-serien om ditt liv skulle lages, hvem skulle helst spilt deg?– For å si det sånn, hvis jeg skulle gjort mamma lykkelig så skulle det vært MERYL STREEP med store bokstaver. Mamma er så fan av Meryl Streep. Som en slags hommage til bibliotekar-moren min. Det er jo veldig mange bra norske skuespillere også.

– Men med Meryl øker jo sjansen for Oscar?– Jeg tviler på at filmen om meg vinnerOscar, men med henne blir den kanskje nominert i alle fall.

– Hvem hadde det vært den verste tenkelige til å spille rollen?– Er dette en annen måte å få meg til å si hvilken skuespiller man ikke liker?

– Nei, det er egentlig for å få deg til å trekke fram noen som er veldig ulik deg. Kanskje så langt fra deg selv som mulig.– Det er ei jeg alltid har hatt litt trøbbel med da, så det må gå an å svare på. Det er hun der Renée Zellweger som spilte i «Bridget Jones». Selv om hun er grei i de filmene der, så er det noe med det fjeset som er veldig langt fra meg. Også har hun i tillegg operert bort det naturlige som var der, jeg så et bilde der hun så helt forandret ut. I tillegg er hun en liten spurv, det hadde gått veldig dårlig dersom hun skulle spilt en grovbygget nordlending. Alt er liksom feil.