Det tok ikke lang tid før jeg rått slukte andre sesong av «13 Reasons Why», som ble lagt ut i sin helhet på Netflix for kort tid siden. Her er 13 grunner til hvorfor du bør se denne serien.

1. Tematikken

Det grunnleggende temaet er selvmord. Både sesong en og to tar for seg hendelsene som inntreffer før hovedperson Hanna Baker bestemmer seg for å ta livet sitt og hvordan dette preger de rundt henne i ettertid. I tillegg berører serien temaer som mobbing, voldtekt, vold, seksuell trakassering, identitet og sorg.

2. Formen

Sesong en er helt klart sterkere enn sesong to, selv om begge to er severdig. Noe av årsaken til dette er formen i sesong en. Gjennom 13 episoder og 13 kassetter, henvender Hanna seg til de ulike personene hun mener har noe å gjøre med hvorfor hun tok livet sitt. De 13 grunnene, de 13 kassettene og de 13 episodene legger til grunne en rød tråd som rent fortellerteknisk fungerer svært godt.

Dette bidrar også til at man hopper fram og tilbake i tid. Når man vet hva utfallet blir, er det derfor hjerteskjærende å se de varme og fine øyeblikkene mellom Hanna og hennes nærmeste.

3. Castingen

Med andre såkalte «high school»-serier som «Gossip Girl», «Pretty Little Liars»og «Riverdale» er man stort sett vant med å se superperfekte skuespillere spille rollene som tenåringer. Her har de klart å sette sammen et langt mer variert og realistisk ensemble av skuespillere. I tillegg er skuespillerne gode, i alle fall flesteparten.

Katherine Langford som Hanna Baker klarer både å fremstille en jente full av liv og varme, men som også har en sårbarhet og utrygghet som bidrar til å ødelegge henne til slutt. Også Kate Walsh, som Hannas mor, overbeviser virkelig og leverer en rolleprestasjon, spesielt i andre sesong, som er prisverdig.

4. Rollefigurene

Ettersom vi befinner oss på high school, har vi naturligvis den klassiske sammensetningen: Nerdene, cheerleaderne, sportsidiotene og kunstnerne. På tross av dette er ingen av rollefigurene ensidige og svart-hvite. Til og med den jævligste rollefigurene av dem alle, har lag og sider ved seg selv som får deg til å tvile. I tillegg legger ikke interesser, hudfarge og legning forutsigbare føringer for hvordan rollefigurene utvikler seg.

5. Realismen

Det er ingen «happy ending» her. Personene i historien opplever jævlige ting, fine ting og morsomme ting og kommer seg gjennom det på godt og vondt. Ofte viser serien at det ikke alltid går bra, selv om man får hjelp og blir hørt. At det ikke bestandig er slik at ”systemet” fungerer eller at rettferdigheten vinner til slutt, for slik er det ikke.

6. Brutaliteten

For å referere til forrige punkt. Noen av scenene her er så grusomme at de slår deg som en knyttneve i magen. Selvmordsscenen til Hanna er direkte fysisk slitsom og vond å se på og det gjelder også scenene med seksuelle overgrep.

7. Spenningen

Det er på et vis et underliggende «mysterium» her også. Hvorfor tok egentlig en tilsynelatende blid, lykkelig og «normal» jente livet sitt?

8. Målgruppen

Det bærer ingen tvil om at dette er en serie først og fremst for de mellom 15 og 19 år, slik som rollefigurene. Likevel er den relevant for alle, da den tar for seg universelle problemstillinger, som ikke nødvendigvis er aldersbestemte.

9. Overraskelsene

Når du tror du vet hva som skal skje, kommer historien og overrasker deg. Selv om det går tilsynelatende bra for en rollefigur, kan en liten hendelse få alt til å snu og endre seg.

10. Musikken

Den litt mørke og mystiske undertonen som hele tiden preger scenen, underbygges ofte av musikken. På soundtracket finner du alt fra Joy Division til serieprodusent Selena Gomez(!) som på tross av sine ulike sjangre finner sin naturlige plass i scenene.

11. Debatten

Noe av det jeg liker aller best når jeg har sett en TV-serie som engasjerer meg spesielt, er å lese om det jeg har sett. Serien har skapt enormt med debatt på internett og du kan lese utallige analyser og meninger om både temaene serien berører og hvordan det hele er uført.

12. Tilgjengeligheten

Samtlige 26 episoder ligge ute på Netflix!

13. Ettertanken

Mange mener at serien glorifiserer selvmord og gir inspirasjon til ungdom i vanskelige situasjoner. Først og fremst forteller serien subjektive skildringer av hvordan ting oppleves.

Selv om Hanna tolket en hendelse i en retning, betyr ikke det nødvendigvis at det var slik den var. Dette er noe av det som gjør den så bra som den er. Den mest sentrale figuren har sin subjektive historie, akkurat som alle de andre. Derfor lærer man mer enn noe annet å prøve å forstå hvordan andre kan forstå og misforstå.