Filmanmeldelse

«Viktig historie, men svak film»

«Tårnet» forteller en viktig historie, men resultatet er ensidig og unyansert.
HISTORIER FRA FLYKTNINGLEIR: «Tårnet» er en norsk animasjonsfilm basert på intervjuer og observasjoner gjort av regissør og manusforfatter, Mats Grorud, mens han bodde i en flyktningleir i Beirut, Libanon. 

HISTORIER FRA FLYKTNINGLEIR: «Tårnet» er en norsk animasjonsfilm basert på intervjuer og observasjoner gjort av regissør og manusforfatter, Mats Grorud, mens han bodde i en flyktningleir i Beirut, Libanon. 

Den norske animasjonsfilmen «Tårnet» er basert på fortellinger fra folk regissør Mats Grorud møtte da han bodde i en flyktningleir i Beirut, Libanon. Med et slikt utgangspunkt er det kanskje ikke overraskende at historien som her fortelles legger mest vekt på palestinernes opplevelse av konflikten med Israel.

Det er imidlertid overraskende at filmen ikke klarer å skape rom for selvstendige refleksjoner hos tilskueren, men nøyer seg med en unyansert fremstilling av kun den ene siden av saken. Dermed legger «Tårnet» seg nærmere politisk propaganda enn kunst.


 

En film om håp

En kort historietime: Den 15. mai 1948 ble staten Israel opprettet, til tross for omfattende protester fra palestinerne som bodde i området fra før. Store deler av den palestinske befolkningen ble fordrevet fra sine hjem. «Tårnet» handler om Wardi, ei elleve år gammel jente som bor i det som begynte som en midlertidig flyktningleir for flere generasjoner siden, men som nå er blitt noe nærmere en vanlig landsby. Her bor Wardi sammen med familien sin, og det er gjennom de eldres fortellinger til Wardi at vi blir fortalt historien som begynte den maidagen i 1948.

Filmens budskap kan oppsummeres slik: Samme hvor mørkt det blir, så må man aldri gi opp håpet. Budskapet høres ut som en læresetning fra ei skolebok, og det er heller ikke så langt unna sannheten.

ANIMASJON: «Tårnet» er en norsk animasjonsfilm om palestinske flyktninger. 

ANIMASJON: «Tårnet» er en norsk animasjonsfilm om palestinske flyktninger. 

 

Ensidig og unyansert

«Tårnet» har en gammelmodig stil, litt hakkete og «klønete» animert, men den rustikke stilen står godt til fortellingen og miljøet som skildres. Innholdsmessig er det imidlertid mye å utsette på filmen. Det største ankepunktet er at filmen legger så sterke føringer for hva seeren skal tenke og føle. Her åpnes ikke engang et knøttlite rom for selvstendige refleksjoner. Konflikten vinkles så hardt fra palestinernes synsvinkel, at israelittene reduseres til sinte menn som jager hele familier fra deres hjem og skyter små palestinske barn mens de sitter og leker.

Man kan innvende at barn trenger enkle fortellinger og at dette har skjedd og derfor må fortelles slik, men jeg ser ingen motsetning mellom å fortelle en vinklet historie og å åpne for nyanser. Dessuten tror jeg at barn og unge er i stand til å forstå hvorfor noen kan finne på å gjøre noe kjipt mot andre, uten at man dermed tilgir eller renvasker dem. Mobbing er da stadig et problem i norske skoler, er det ikke?

Filmen oppnår lite annet enn å formidle at Wardis familie har blitt utsatt for kjipe ting, og at det preger deres historie. Det er en fæl historie, men en grusom historie gir ikke nødvendigvis en god film.