«The Second Mother»

Regissør: Anna Muylaert

Brasil, 2015

1 t og 52 min

Som en del av sideprogrammet «Brasil» finner vi denne perlen av en film, som blant belyser klasseskille og sosial mobilitet i vår tid. Hushjelpen Val (Regina Casé) jobber som hushjelp i en rik familie i São Paulo.

En fulltidsjobb i ordets rette betydning. Val bor og sover i huset hvor hun jobber, og sønnen i huset (Michel Joelsas) behandler henne som sin egen mor. Likevel får hun ikke lov til å bade i bassenget, og må hjelpe disse hjelpeløse voksne personen med hvert minste daglige gjøremål.

Det være seg å sørge for at far i huset ikke blir dehydrert, rydde av bordet etter lunsj, eller gjemme unna sønnens marihuana. Så plutselig snus alt på hodet. Vals datter Jessica (Camila Márdila) ringer og varsler sin ankomst, og må flytte inn på morens arbeidsplass.

Da kommer det, sårt nok, fram at Vals nære forhold til sønnen Fabinho har gått på bekostning av relasjonen til datteren. Datteren er 18 år og har ikke sett moren sin på ti år, og de kjenner så vidt hverandre igjen på flyplassen. I tillegg vil ikke Jessica finne seg i å oppføre seg som om hun tilhører en lavere klasse enn morens arbeidsgivere.

KJIP FAMILIE: Arbeidsgiverne til Val er egentlig ganske kjipe folk, noe som synliggjøres ekstra godt når man ser de sammen med henne.

Hun skal, i likhet med Fabinho, studere ved universitet, og hun føler seg ikke underlegen de – tvert imot. Det byr derfor på en rekke konflikter, og såre scener, hvor det dessverre er Val, med sitt alltid lette sinn og gode humør, som kommer dårligst ut av situasjonen. Bortsett fra sønnen i huset er det egentlig ingen som respektere henne, inkludert datteren. Det gjør derfor ofte fysisk vondt å se hennes varme vesen stadig vekk bli såret og dårlig behandlet. Noe som gir en tyngde til filmens tidvis lette tone.

For er det mulig å være så søt, men likevel så provoserende på samme tid, som det «The Second Mother» er? Ja, og det er mye takket være nettopp Regina Casé. Hun gjør en helt fantastisk rolletolkning, og viser et helstøpt og ekte menneske. Alle følelsene er til enhver tid klistret utenpå kroppen hennes, og måten hun viser omsorg overfor alle, betingelsesløst, får samtlige andre til å fremstå som kjipe og kalde mennesker.

I tillegg er hun et komisk talent, og det er mange scener, kun ved hjelp av timing, som er fryktelig morsomme. Dette er en film som viser hvordan man ved små grep kan gi mennesker ulik verdi, noe som faktisk er mer grusomt å se på enn jeg hadde forestilt meg.

Er det en ting TIFF er god på er det nettopp å vise bittersøte filmer som også gjør deg litt klokere.