«HVOR MAN VENDER TILBAKE»

Regissør: Egil Håskjold Larsen

Norge, 2019

71 min

Det er en seig og relativt kort sak TIFF har valgt som åpningsfilm. På papiret er den på grensen til TIFF-parodisk. En dialogløs, svart-hvit dokumentar om en gammel einstøing ved russergrensen utenfor Kirkenes, som sammen med hunden sin lever av det naturen gir ham, laget på et skrint budsjett. Det lukter ikke akkurat Hollywood-blockbuster av slikt. Men det gjør selvsagt ingenting.

Regissør Egil Håskjold Larsen har fulgt den gamle jerngruvearbeideren Steinar over seks år, der sistnevnte lever svært sparsommelig et sted utenfor Kirkenes, bare en kilometer fra den russiske grensa. Vi følger ham gjennom alle årstidene, i lange og langsomme scener, der vi lever sammen med ham i den ugjestmilde og mektige naturen ved havgapet i nordøst.

Han skyter kobbe, tørker kjøttet og lager ferske selblodpannekaker. Han er i åpen og sliten båt med en 80HK påhengsmotor og drar opp sprellende skrei med juksa, eller sprek villaks fra nota si. Han sanker måsegg, plukker blåbær og krøkebær, og han sager seg ned i havisen og drar opp digre kamtsjatkakrabber og klukkler og koser seg, hele tiden mens han småprater, banner og diskuterer med den lojale og logrende fuglehunden Tussi.

Steinar oser levd liv og masse livsvisdom. En slags nordnorsk Terje Vigen krysset med Hamsun-karakteren August, som gjør alt i sitt tempo, og som utelukkende lever av de enorme ressursene fra en vill og krevende natur. Det slår meg underveis, hvor ufattelig kult det er å vite at det sitter noen få sånne originaler på sine nes og holmer der ute, som lever i en slags uskreven deal med naturen.

Det er rørende å se hvordan Steinar bærer i seg en enorm omsorg for sitt eget nærmiljø, som da han småkjatrer med måsene og hiver ut mat til dem, mens han forbanner ravna og reven, og holder bestandene deres nede, så måsene, ærfuglen og tjelden skal få sine avkom gjennom den korte sommeren og videreføre arten sin.

De siste årene har man blitt så nedpepret av storslåtte naturbilder, av nordlys, midnattssol og hav, at alt dette vakre har fått et litt «elg i solnedgang»-preg over seg, og derfor er de svart-hvite bildene i filmen deilige å se på. Her i Tromsø lever vi jo på samme breddegrad som Steinar, og vi har sett mange flotte og lignende naturbilder, men de er veldig like, de aller fleste. Eller tatt av Audun Rikardsen.

Her tilføres det noe «nytt», på en gammel måte. For nordlys og stjernehimmel i svart-hvitt er faktisk enormt vakkert, og alle nærbildene av Steinar, der han myser ut i lufta og tenker, gjerne med et fastklistret blad av lyng på kinnet, eller filler av snø som smelter mot det furete og røffe ansiktet, er vanvittig flotte og svart-hvite drops som sveiper ustanselig over skjermen.

Eneste streif av sivilisasjon er båten og våpnene hans, som han sikkert får jevnlige forsyninger av, i form av ammunisjon og bensin. Og han har en gammel Nokia med sånn passe dekning på, og gjennom en samtale vi overhører, får vi også vite at han har både barn og barnebarn. De må og bør være uhyre stolte av forfaren sin.

For selv om dette unektelig er en knallhard og barsk type, viser han seg også fra den myke siden; både når han møter kvist i livet, men også når han uttrykker barnslig glede over tjeldunger som løper lekent nedi fjæresteinene, finner et perfekt stykke rekved til å fikse på brygga, eller smiler med hele fjeset over å komme over flekker med så mye krøkebær at bare lite raps i lynget fyller den tjukke neven hans med de bitre og friske bærene.

Radioen hans er eneste selskap utenom Tussi, og her hører han jevnlig på værmeldinger og får livsviktige oppdateringer fra norsk toppfotball. Hvordan Steinar gjør det nå, når FM-nettet er nede, og DAB har tatt over, som han garantert ikke har tilgang til, må fuglene vite. Håper han iallfall får tilgang på værmeldinger på et vis.

«Hvor man vender tilbake» er en varm og nydelig dokumentarfilm som fyller en med både polarromantikk, vemod og viktigheten av å spille på lag med det en har rundt seg. De lager ikke sånne folk som Steinar lenger. Og etterveksten er tilnærmet fraværende. Godt da, at noen har hatt vett til å forevige en av våre siste skikkelige helter, før det er for sent.