«THE HOUSE THAT JACK BUILT»
Regissør: Lars von Trier
Danmark, Frankrike, Tyskland og Sverige, 2018.
2t. 32 min.
Vises også fredag klokka 14:30
Dette var en av de filmene jeg først huket av. Den skulle jeg pinadø se. Matt Dillon, Uma Thurman, en provokativ Lars von Trier og Storsalen på Fokus. Dette måtte man jo få med seg, selvsagt måtte man dét!
At man ikke slutter å ha forventninger, så mange skuffelser en hadde spart seg. Og ærlig talt skjønner jeg ikke, når man etterpåklok sitter med fasiten i hendene, hvorfor jeg hadde sett så frem til dette.
Det var en forhåndsvarslet voldsorgie. Og slik blir det jo gjerne, når von Trier skal lage film der han følger en brutal seriemorder over flere år, og hans liv og levnet og leie tendens til å drepe folk. Særlig damer, men også menn og barn. Han er raus sånn sett. Og han dreper og dreper, i forskjellige varianter, fra den litt impulsive innfallsmetoden og etter hvert over i stadig mer aparte, brutale og groteske metoder. Alt sammen mens David Bowies «Fame» repeterende tonesetter faenskapet.
De første drapsvariantene er mulig å le litt overbærende av, for de har noe nesten slapstick-aktig og komisk over seg. En seriemorder som lider av tvangsnevroser for å rydde og vaske alle rom han forlater, gir unektelig komiske situasjoner. Derfor blir det selvsagt morsomt når han, etter et blodig drap, må inn i huset for åstedet igjen en haug med ganger for å sjekke at han virkelig har fått vasket godt nok, slik vi andre har det med å dobbeltsjekke at komfyren og kokeplater er avslått når vi skal på ferie.
Latteren stilner etter hvert av årsaker jeg skal skåne både sarte sjeler og nysgjerrige som ikke har sett filmen enda for. Men det blir mindre og mindre morsomt. Sånn sett kødder han nok bevisst med oss, von Trier. «Jaså, så du synes det var morsomt med vold og drap? Jeg skal gi deg mer, jeg, så kan vi se hvor morsomt du synes det er».Enkelte av scenene er fryktelig groteske, og heller ikke på en formildende splatter-måte, der blod, innvoller og gørr er rekvisitter som funker som klovneneser og bløtkaker. Og som på sitt beste også er ustyrtelig morsomt. Her blir det heller overtydelig og kokett grotesk, som om von Trier bevisst prøver å bli forhatt eller mislikt. Det siste begynner jeg å bli mer og mer overbevist om.
Og, klart, man har jo ikke lyst til å gi ham rett, så man holder ut, når man først har begitt seg ut på denne ferden. Det er det derimot ikke alle som gjør, for det er en jevn strøm av publikum som forlater salen underveis. En ekstra rasende mann tar seg i tillegg i å rope «You fuckin’ nazis!» til alle oss kjipinger som blir sittende, før han smeller igjen den store dobbeltdøra på Fokus, og akkurat da kjente jeg at dette hadde nok moret von Trier veldig.
Filmen blir systematisk mer og mer sprø, og med jevnlige dialoger til en indre stemme seriemorderen Jack snakker til (eller er han ordentlig? Eller er han Satan? Eller har Jack klikka? Åh, spennende! Kunst!). At det er sveitseren Bruno Ganz (som de aller fleste assosierer med Der Untergangs Hitler), gjør det selvsagt ekstra forvirrende.
Lars von Trier vil visst si noe om det onde og brutale i oss, og det ligger sikkert en haug med filosofiske lag av intensjoner her. Seriemorder Jack er jo ingeniør, og dette «huset» han forsøker å bygge gjennom sine bestialske drap, kan sees på med det parallelle evighetsprosjektet han sliter med, der hans eget og ordentlige hus bare kollapser og må rives hele tiden.
En ingeniør som ikke klarer å bygge et eget hus, men som likevel bygger imaginære og symbolske hus ved å være seriemorder, der, altså. Spennende! Kunst! Vågalt! Dristig! Åh, du er så gæren, von Trier. Særlig når du i tillegg kryssklipper inn potpurri av scener fra mange av dine gamle filmer inn i en ny film av deg selv. Wow, så meta. Bare heeeeelt pling i bollen, liksom! Også så modig!
Det er i det hele tatt filmens siste halvtime som virkelig ødelegger. Det nytter ikke hvor bra det har vært frem til da, selv om genialiteten virkelig også kan diskuteres her, men når du bare kødder med seerne på dette viset, og regelrett viser fingeren til de dedikerte som har fulgt med i to lange timer, er det bare sjukt ødeleggende og ditto irriterende.
Det er for øvrig besnærende å se hvor lite avhengig seriemordere på film later til å være av å ha en godt betalt jobb. De bare dreper og dreper, men jobber aldri med noe som skaffer dem inntekter. Imponerende!
Underveis i filmen, under de mest sjokkerende drapsscenene, tenkte jeg at dette sjokket blir å sitte lenge i meg. Men alt det tiltagende visvaset fungerer åpenbart formildende. Etter å ha sittet på en bar og drukket et par glass vin etterpå, kom vi som satt der plutselig på, to timer etter filmslutt, at vi ikke hadde snakket om eller tenkt på filmen siden vi gikk ut fra kinosalen.
Fordi dette var noe forbanna kokett, wannabe-kunst-møl, der selv en rekke gode skuespillere, som leverer kjempebra, og særlig Matt Dillon, ikke er i nærheten av å makte å gjøre dette til noen stor filmopplevelse. Akkurat som gode musikere ikke er nok til å skape god musikk. Selv ikke Riley Keough, barnebarnet til Elvis Presley, klarer å berge stumpene av dette. Jeg tror sågar Elvis hadde klikka om han hadde fått oppleve dette. Stakkars Elvis.
Lars von Tries åpenbart sterke trang til å sjokkere har noe selvutslettende og trist ved seg. Det skal mer og mer til, og det må brytes flere og flere tabuer, og drøyere og drøyere tema må utfordres, for å bli hørt eller lagt merke til. Dette begynner å gi seg utslag i slitasje. En knallgod og koselig barnefilm fra den kanten nå hadde faktisk vært det mest oppsiktsvekkende. Og, nei, jeg er ikke støtt. Bare inderlig skuffet. Og det skuffer meg.