«EIGHT GRADE»
Regissør: Bo Burnham
USA, 2018
Vises fredag
Vi har alle vært der. Kviser, hormoner, ulykkelig forelskelse og svette hender. Dumme voksne og enda dummere venninner. At tanken på å vise seg fram i bikini foran andre gir deg pustebesvær og fysisk kvalme. Eller når gutten du er forelsket i snakker til deg, og alt du klarer å respondere med er usammenhengende stotring. Det er altså, om dere ikke allerede har gjettet det, snakk om åttende klasse. Alt dette og mer til tar filmen «Eight Grade» opp, og viser på en så gjenkjennelig måte at man kjenner på de samme følelsene man hadde som 13-åring. Mye takket den fantastiske unge skuespilleren Elsie Fisher i rollen hovedpersonen Kayla.
Jeg er av den siste og heldige generasjonen som slapp å gjennomgå alt det ovennevnte samtidig som sosiale medier eksisterte. Heldigvis kom ikke Facebook til Norge før jeg var 17 år, og deretter Snapchat, Instagram og alle de andre plattformene som åpner opp for berømmelse og utestengelse. Vi hadde bare noen snuskete chattekanaler, Blink (#neverforget) og muligens en MySpace-konto for å vise hvor kul musikk vi hørte på. Men alt dette måtte man jo logge seg på datamaskinen – gjerne stående i stuen – for å få tilgang til. I dag har de unge helt ned syvårsalderen smarttelefon, og dermed også mulighet til å lage seg bruker i sosiale medier. Kayla er en av disse.
Hun er ekstremt sjenert og i stedet for å skaffe seg venner på skolen, ruller hun Instagram og legger passelig kleine videoer om hvordan man skal bli et bedre utgave av seg selv på YouTube. Videoer som så å si ingen ser. Det bærer ingen tvil om at Kayla ikke har det spesielt bra med seg selv.
Store deler av filmen handler om dette. Regissør Bo Burnham har valgt å holde seg tett på Kayla og skildrer nært ulike situasjoner hun befinner seg i hjemme, på skolen og på bassengfest. For dette er ikke filmen for de store vendepunktene og hendelsene. Dette er dokumentert hverdag, og etter min mening er filmen litt for lang med sin halvannen time, til at den klarer å holde på oppmerksomheten i lengden. Den blir litt treig og dvelende, og du venter hele tiden på at noe skal skje. Noe mer. Noe annet. At Kayla skal gå gjennom en større forandring.
Som en avbildning av det å være tenåring i den vestlige verden, er «Eight Grade» svært vellykket. Filmen er godt laget, morsom og stappfull av referanser vi alle kan ta. Det er nesten som en slags «5D»-opplevelse fordi du kjenner så mange av følelsene på kroppen, og skoleelevene i salen måtte i likhet med undertegnede lukke øyene flere ganger fordi det ble så pinlig. Burnham skulle bare tatt det enda lengre på kortere tid.