Siden Tony Soprano er TV-serienes Elvis, Maradona og Mona Lisa, har vi valgt å kåre de 20 som er under ham på lista. I respekt og kjærlighet (<3).
Klok av skade etter den nye humorprisen, har vi delt karakterene flatt opp i halvparten mannlige og kvinnelige roller, med fem hver av hvert kjønn.
Hvem vi til slutt landet på var selvsagt ikke enkelt. Mange klassiske, attråverdige og ikoniske karakterer ble ofret på alteret, men de 20 vi til slutt endte opp med, er likevel vanskelig å bestride kvaliteten på.
Det har vært laget TV-serier like lenge som TV-en har eksistert, men det var på nittitallet det eksploderte, og seilte opp som likeverdig med ordinær filmkunst, og til slutt i så stor grad at seriene nå tevler med spillefilmene om de beste skuespillerne og manusforfatterne.
Lista vil derfor ha hovedvekt fra serier laget etter den nevnte eksplosjonen. Men det finnes selvsagt unntak. Klart det gjør!
Her er våre 20 utvalgte, i helt vilkårlig rekkefølge. Enjoy!
Egon Holstads «10 favoritter»
Nate Fisher (Peter Krause, «Six Feet Under»)
Til tross for at dette er en av de mest profilerte HBO-seriene fra de gylne gullårene, synes jeg det er merkverdig hvor få som nevner Nate når slike seriekarakterlister skal lages. Peter Krause storspiller i alle sesongene, i en kompleks rolle som den frustrerte, ettertenksomme, nevrotiske, emosjonelle og rotløse alfahannen i den dysfunksjonelle Fisher-flokken.
At ikke Krause er mer brukt i andre serier er for meg en gåte. Her er han iallfall enorm, i en serie man virkelig tåler å se mange ganger. Jeg savner Nate og gjengen.
Patsy Stone (Joanna Lumley, «Absolutely Fabulous»)
Den kjønnsopererte, strirøykende, konstant pussa, egoistiske, innbilske, figurfikserte, promiskuøse og tilsynelatende iskaldt kyniske Patsy hevder å ha feid over hele The Rolling Stones («You didn't have a favourite Stone, you had 'em all») og én i The Beatles (hun husker ikke hvem).
Stone er ei blanding av Tårnfrid, Wenche Foss og Paris Hilton, med ei kvass ormstunge, som kontinuerlig kommer frem i hennes konstante mitraljøseavleveringer av punchlines.
Lumleys karakter har, på en sprø måte, og til tross for sine ekstremt lite politisk korrekte betraktninger av verden, blitt et slags feministisk ikon, og det er vel derfor det nå selges masse T-skjorter, kaffekopper og annen merch med påskriften «In a world filled with Kardashians: Be a Patsy!».
Al Swearengen (Ian David McShane, «Deadwood»)
Jeg bærer fortsatt i en meg en sorg for at de ikke lagde mer enn tre sesonger av denne suverene serien, selv om det kommer en film senere i år. Deadwood er lagt til den gryende westernlandsbyen med samme navn, i et fillerevet USA post borgerkrigen, men kunne like gjerne vært nåtid i ei eller annen shady bygd.
Serien bugner over av fantastiske dialoger og monologer, med et vell av kule karakterer, mange av dem reelle, historiske personer, men etter halve første sesong skjønner man hvem som er den store popstjerna her. Den kyniske, strategiske, smarte og – på en rar måte – empatiske horebukken, halliken, businessmannen Al Swearengen er en massiv punchlinemaskin man til og med blir glad i. COCKSUCKA!
Omar Little (Michael K. Williams, «The Wire»)
En homofil, følelsesladd, knallhard, plystrende gangster med skinnfrakk og avsagd pumpehagle, hvis yrkesgeskjeft er å rane narko fra andre gangstere, er en relativt unik kombo.
Omar, som konsekvent omtaler seg selv i tredjeperson, er kanskje den aller kuleste seriekarakteren jeg har sett, glitrende tolket av HBO-gjengangeren Michael K. Williams, og den ene karakteren jeg mest kunne tenkt meg å se en egen spin-off-serie av.
Saul Goodman («Breaking Bad» & «Better Call Saul») er den andre, men han har jo fått det, og ryker her på bekostning av verdens barskeste Omar.
Abby Donovan (Paula Malcomson, «Ray Donovan»)
«Ray Donovan» er en serie som virker å være en halvgod detektimeserie til å begynne med, men som tar seg enormt opp etter hvert, med den fordrukne, brutale og traumatiserte ryddemannen Ray som hovedperson, som ikke helt får brøken til jobb, fritid og kjernefamilielogistikk til å gå opp.
Særlig de midterste sesongene er helt knall, minus et par enormt irriterende karakterer. Abby Donovan er ikke en av de sistnevnte, men heller hun som på sett og vis bærer serien og gjør den til noe mer enn bare et evigvarende jag etter hevn, vold og strie elver av Johnny Walker, Black Label.
Nordirske Paula Malcomson, fra før kjent som den myndige og obsternasige prostituerte Trixie i «Deadwood», spiller dritbra, som en slags blanding av nevnte Trixie og Carmela Soprano, og gir serien den nødvendige, feminine touchen. Det hele ramler også helt sammen når Abbey fader ut. Malcomson kunne, og burde, fått en egen serie nå.
Basil Fawlty (John Cleese, «Fawlty Towers»)
En viktig påminnelse om at det ble lagd bra TV-serier før «Sopranos», og dernest et bevis på at humor klarer å overleve trender og epoker. Til høsten er det 40 år siden den siste episoden gikk på BBC, men serien kan likevel sees på nytt og på nytt og på nytt.
Mange bra karakterer her, men Basil er helt suveren. Alle har møtt en lignende kjip jævel i det virkelige liv, et eller annet sted, men neppe noen så utstudert selvopptatt, så nevrotisk, så stressa og så grensesprengende, ufrivillig morsom som Basil. Cleese spiller ham dessuten så fysisk, at det er morsomt bare å se mimikken, ganglaget og bevegelsene hans. Tidløst.
Marve Fleksnes (Rolv Wesenlund, «Fleksnes fataliteter»)
Fleksnes, altså. Vi må aldri glemme Fleksnes. Og det gjør vi jo ikke heller. Det er godt kjent at serien opprinnelig var engelsk, men det er jo måten Wesenlund gir ham liv og norsk identitet på som virkelig nailer hele serien (Aud Schønemann som den gneldrende Modern hadde for øvrig vært en god kandidat, hun også).
Fleksnes-karakteren er fortsatt et hylende morsomt og karikert portrett av den selvrettferdige, misunnelige, egoistiske, brautende, skrytete, sutrete og stakkarslige nordmannen. En ensom, dysfunksjonell stakkar som fortsatt bor hjemme, med massive morskomplekser og en fascinerende ståltro på egen fortreffelighet og evne til å løse verdensproblemene.
Ingen andre enn Wesenlund kunne gjort denne karakteren. Måten han leverer replikkene på, med et punktum mellom hvert ord, er direkte enestående. Klart han måtte inn her.
Leslie Knope (Amy Poehler, «Parks and Recreation»)
«I'm big enough to admit that I am often inspired by myself». Leslie leverer dritmorsomme punchlines på løpende bånd, og i knivskarp konkurranse med hennes kollega Ron Swanson (se Mariannes liste, vi måtte trekke lodd om disse to karakterene, for begge måtte med), to personer på nokså forskjellig sider av politikken, som likevel er meget glade i hverandre. «Parks» er også beviset på at offentlig forvaltning kan være ustyrtelig morsomt. Iallfall å se på.
Amy Poehlers Leslie er fantastisk. Sosialt breial, himla lojal, feminist, filantrop, patriot og demokrat, knallhard og myk, med Condoleezza Rice og Joe Biden som sine største idoler. Og drikkfeldig når det trengs. «Now, if you'll excuse me, I'm about to endorse 10 beers into my mouth because it has been an incredible stressful evening»
Peggy Bundy (Katey Sagal, «Married... with Children»)
Sagal var også i kjømda her for hennes rolle som Gemma Teller i «Sons of Anarchy», der hun er seriens definitive ener, men serien blir etter hvert så tullete og såpete at jeg stoppet midt i en eller annen sesong, og da kunne jeg ikke ta henne med. Dessuten er hun knall som stemmen til den enøyde mutanten Turanga Leela i «Futurama».
Men det var i dette livesendte (og over 10 år lange) TV-showet hun slo seg opp, som kona til den mannssjåvinistiske og ubehøvlede skoselgeren Al Bundy. Trippende på høye hæler, med leopardtopper og verdens høyeste hår, er hun uovertruffen som hjemmeværende, lat, spydig, morsom, naskete og streetsmart middelklassekone.
Joan Holloway (Christina Hendricks, «Mad Men»)
Den formfullendte og grasiøse sekretæren Joan «Red» Holloway ble på et vis selve symbolet på hele dette øyedropset av en serie. Beundret av begge kjønn, av både forskjellige og sammenfallende årsaker.
Christina Hendricks er eminent her, til seriens mest komplekse karakter. Sekretær, partner, femme fatale, alenemor, kjederøyker/drikker, elskerinne, kone og myndig overordnet. Autoritær, stilig, tøff og populær, men også redd, sårbar og ensom. Det finnes sikkert en Joan-GIF til enhver sinnsstemning. Det burde iallfall være det.
Marianne Lein Moes «10 favoritter»
Ron Swanson (Nick Offerman «Parks and Recreation»)
Det er vanskelig å velge seg bare én favoritt blant denne seriens fantastiske rollegalleri. Sjefen sjøl, Ron Swanson, er likevel den morsomste, tøffeste og mest interessante av dem alle. I det ene øyeblikket er han en steinhard og hatefull liberalist, før han slår om, tar opp saksofonen og blir sitt alter ego Duke Silver. Swanson gir ikke ved dørene for noen, samtidig som han har en stor svakhet for kvinner ved navn Tammy.
Spiser utelukkende kjøtt, og hater grønnsaker, demokrater og alt fra Europa. Bortsett fra Lagavulin.
For en herlig fyr.
Gunvald Larsson (Mikael Persbrandt, «Beck»)
Hvis mandagsfølelsen hadde vært en person, hadde det vært Gunvald. 90 prosent av gangene han entrer et rom er han lynforbanna og aggressiv, nedlatende og kjip. Med sine isblå øyne klarer Mikael Persbrandt likevel å fremstille en av Skandinavias tøffeste og varmeste rollefigurer på samme tid.
Jeg har ikke selv lest Maj Sjöwall og Per Wahlöös bøker om etterforsker Martin Beck, men ryktene vil ha det til at Persbrandt «ER» Gunvald. Når jeg tenker på hendelsen hvor Persbrandt ruset kommer hjem til Maria Bonnevie og skjeller ut Skavlan gjennom brevsprekken, forestiller jeg meg at det er litt Gunvald i Persbrandt også.
Livia Sopranos (Nancy Marchand «Sopranos»)
Selv om Tony er stilt over og utenfor listen, betyr ikke det at ingen andre fra David Chases fantastiske univers får være med. Det å bare skulle velge seg en karakter var derimot ingen enkel øvelse, men valget måtte ende på «ho mor». Selv om det fristet å gå for Tonys søster Janice «Parvati» Soprano, er det selve roten til alt vondt som står igjen som en favoritt.
Livia Soprano er kanskje den verste mor, svigermor og bestemor et menneske kan få, og det er hva som gjør henne så perfekt. Aldri har bitterhet og sinne vært mer kledelig på en karakter. Livia er et levende bevis på at rynker, tøfler og nattkjole ikke er en forutsetning for å være et varmt og sympatisk vesen.
The Hound (Rory McCann, «Game of Thrones»)
Også her er det vanskelig å velge bare én karakter. Til slutt sto det mellom han, Arya og Jaime som de aller mest interessante gjennom seriens foreløpige seks sesonger. Sandor «The Hound» Clegane startet, i likhet med Jaime, som den jævligste av dem alle. Han drepte slaktersønnen, på bestilling fra prins Joffrey, og endte med det opp på Aryas dødsliste. I ettertid har det derimot kommet langt verre mennesker inn i denne verdenen, og Sandor Clegane står igjen som et friskt og morsomt pust i en ellers nokså mørk serie.
Sakte, men sikkert, utover sesongene har han vist en enorm utvikling og nå sitter vi bare å venter på «Clegane-bowl», hvor han en gang for alle dreper broren sin, «The Mountain».
Samantha Jones (Kim Cattrall, «Sex and The City»)
Samantha er utvilsomt den aller beste av de fire rollefigurene serien dreier seg rundt. Der hvor Carrie er tilgjort, Charlotte nervøs og Miranda nesten for menneskelig, står Samantha seg som den morsomste og kuleste av dem alle. Hun vet akkurat hva hun vil ha og hvordan hun vil ha det. Hun er selvstendig, seksuelt frigjort og et godt forbilde for alle som trenger et lynkurs i hvordan å gi mer faen. Noe som roter henne bort i den ene merkelige konstellasjonen etter den andre.
I Samanthas verden er det hun som spiller hovedrollen, og det er derfor hun kommer med følgende gullkorn som dette: «I love you, but I love me more».
Saga Norén (Sofia Helin, «Broen»)
Det finnes to dronninger av «Nordisk Noir». Sarah Lund (Sofie Gråbøl) i «Forbrytelsen» og Saga Noren i «Broen». Av de to er det likevel Saga som er den kuleste, mest komplekse og mest interessante karakteren. Hennes personlighet har skapt debatt, og serieskaperne tok et vågalt valg i å antyde at hun hadde Asperger, og hvilke eventuelle trekk som stemmer overens med dette.
At hun tenker litt annerledes gir uansett en spennende dynamikk til serien, og gjør henne også ekstremt god i jobben som politietterforsker. Spesielt i samspill med fantastiske Kim Bodnia, som spiller etterforsker Martin Rohde i sesong én og to, er Saga eksepsjonell.
Violet Crawley, Dowager Countess (Maggie Smith, «Downton Abbey»)
Er det noen som gir liv til begrepet «salty», er det gamlemor Crawley. En sitatmaskin av rang, som nekter å la seg pille på nesen. Der hvor samtlige andre karakterer hele tiden rives mellom fornuft og følelser, holder hun seg stort sett til fornuften med sin iskalde kynisme.
Ingen tør å si imot «The Dowager Countess», og det med god grunn. Her er det hun som styrer skuta, på godt og vondt. Selv om hun er en tilhenger av gammeldagse konvensjoner, er hun en foregangskvinne på sin helt egne, beinharde måte.
Liz Lemon (Tina Fey, «30 Rock»)
Liz Lemon er kanskje en av de mest relaterbare, kvinnelige rollefigurene som noensinne er skapt. Det er derfor ikke så rart at det er Tina Fey selv som har skrevet henne. I visse tilfeller er hun ekstremt smart, flink og arbeidsom, mens hun i andre situasjoner er klønete, klein og sosialt inkompetent.
I en verden fylt med PR-kåte folk, er det Lemon som bestandig holder fatningen, med uanstrengte one-linere og tidvis fett hår. TV- og filmverden trenger flere som Liz Lemon, hun er godt eksempel for oss alle.
Ove Sundberg (Henrik Dorsin, «Solsidan»)
Det sies at hvis du ikke vet hvem som er Ove i omgangskretsen sin, så er du han selv. Ove Sundberg er den personen du ikke vil åpne døren til når hen ringer på, men som aldri gir seg. Dorsin klarer å fange essensen av disse type menneskene på en genial måte, som det er umulig ikke å le av. I tillegg vil man også i blant gråte, og den feile gåsehuden reiser seg på kroppen i stort sett samtlige scener Ove er med i. Som når han eksempelvis foreslår ovenfor Alex at hans kommende datter bør være oppkalt etter Ove, og kalles Love.
Nå kommer det nye sesonger med «Solsidan» og de bør egentlig bare handle om «The Ovster». Rett og slett fordi han er grusomt fantastisk.
Carlton Banks (Alfonso Ribeiro, «The Fresh Prince of Bel-Air»)
Jeg vet ikke om det er Carlton-dansen, de pastellfargede cardiganene eller den evinnelige sytingen som gjør Carlton til den morsomste, av alle figurene som var en del av «Happy Hour»-segmentet til TV-Norge, på 90-tallet. I enhver setting finnes det en som han, dessverre og heldigvis. Han er kjip, smiskete, løgnaktig og bortskjemt. Som så mange andre folk der ute.
Naturligvis ekstremt karikert, men han stjeler dermed også hver eneste scene han er en del av. Og når så «It’s not unusal» til Tom Jones kommer på, vel, da spiller det ingen rolle hvor «kul» Will Smith er (han er jo egentlig veldig mye mindre kul enn Carlton). Han er nemlig situasjonskomediens fetter Anton, uten flaksen.