Det var kjærlighet ved første blikk. Til og med filmens anslag kan sammenlignes med noe av det beste fra filmhistorien. En gjeng italiensk-amerikanere driver er et lekkert utested, kalt «Cabana» i 60-tallets New York.
Det ser akkurat ut slikt du forestiller deg, med jazzmusikk, paljettkledde servitører og høy sigarføring. Her er også samtlige figurerer er karikerte. De gestikulerer til seg mat og roper høyt til hverandre, og alle ser ut som de spiller en birolle i «Goodfellas».
Likevel er de akkurat overdrevne nok til at det fungerer. Tvert imot er det morsomt, og de fleste av oss som har sett en mafiafilm, eller ti, opp gjennom årene føler at man spiller på lag med regissøren. Noe som gjør det til et gøyalt, filmatisk poeng, fremfor et kleint et. En som derimot er mer kjent fra en helt annen form for brorskap, er Viggo Mortensen, som spiller rollen som Tony «The Lip» Vallelonga. En dørvakt på «Cabana» som slår først og spør etterpå.
Navnet «The Lip» har han fått fordi han er en «bullshitter» – «god til å få folk til å gjøre hva han vil», som han selv forklarer. Egentlig er han bare ekstremt god på sjitprat. Her går kjeften i ett.
Tungsindig og taus pleier ofte å være karakterstikker som går igjen når man beskriver Mortensnes rollefigurer. Som i eksempelvis «Eastern Promises» og «The Road». Tony er derimot en røslig og lun fyr, han har sine sider, men det er umulig å ikke å bli glad i han.
Det er spesielt i samspill med Mahershala Alis rollefigur at disse kvalitetene kommer fram. Ali spiller pianisten Don Shirley, som skal ta den utfordrende reisen fra toppleiligheten på Carnegie Hall og ned til de dype sørstater, hvor han skal turnere. Til dette trenger han en sjåfør og, uten at det sies eksplisitt, en livvakt. På tross av sin høye utdannelse og status, vet han at hudfargen hans gjør det nødvendig.
Slik føres han og Tony sammen og ut på veien, med den grønne boken. Veiboken for fargede i datidens USA.
Det er denne reisen som utgjør mesteparten av filmen. På tross av sine store ulikheter. Tony er like klønete og ukultivert som Don er snobbete og kontrollert. Ali klarer hele tiden å holde tilbake, og la emosjonene sakte, men sikkert sitre gjennom. Ingen følelser overspilles. Her blir publikum kjent med han, i samme takt som Tony.
De gangene han slipper tak og smiler, er like befriende for oss i salen, som for hans sjåfør. At de skal lære hverandre noe er et premiss man skjønner fra første sekund.
Regissør Peter Farelly har først og fremst laget irriterende tøysefilmer som «Dum og dummere» og «Alle elsker Mary», så dersom du tror denne ligner på noen av disse vil du bli alvorlig skuffet. Her er tøys, alvor og drama perfekt balansert. I hver morsomme scene er det et snev av alvor og i de dramatiske scenene ligger smilet alltid på lur.
Det er mange år siden jeg har sett en så perfekt film som dette, hvor absolutt alt fungerer og det aldri oppstår øyeblikk du skulle vært foruten.
Et aldri så lite mesterverk.