Adrenalinet pumper, tårene renner, latteren runger i salen og jeg føler jeg aldri klarer å komme langt nok fram i setet på de aller mest spennende partiene. Voksne menn snufser rundt meg og jeg kjenner selv at det renner noe saltvann inn i kjeften min. «Avengers: Endgame» er så nær perfeksjon en superheltfilm kan komme.
Etter å ha virkelig levert med festfilmen «Avengers: Infinity War War» var forhåpningene mine løftet til et skyhøyt nivå. Etter å ha fulgt disse filmene siden «Iron Man» kom i 2008, gjennom noen dårlige og flere underholdende filmer fra Avengers-universet, skal dette angivelig være enden på visa. Ett sluttpunkt. Det føles egentlig veldig greit, og dette er en fantastisk og verdig avslutning. Jeg håper så inderlig at de stopper her, på topp, men noe sier meg at mine bønner ikke vil bli hørt.
Nuvel. Dette er filmmagi. Dette er popkorn-film og underholdning på sitt pureste og mest rendyrkede, hvor du heier høyt på de gode, blir sinna på de onde og lar deg berøre gang på gang.
Om du ikke har sett foregående flim kan det være lurt å stoppe lesningen her og nå.
Møkkamann Thanos (Josh Brolin) har hvisket ut halvparten av verdens befolkning for å skape balanse i universet. Forrige film avsluttet med at både vi og heltene selv sto igjen stumme. Borte var Spider Man, Black Panther og Ant Man. Igjen står Captain America, Iron Man og flere av de andre. Premisset for denne filmen er derfor naturligvis at de gjenlevende skal gjøre det kan for å snu om på det som skjedde. Brødrene Anthony og Joseph Russo har i likhet med forgjengeren, og flere av de andre Avengers-filmene også regien på denne. De har vist seg å være langt fra både Kenneth Branaghog Jon Favreau, som med henholdsvis «Thor» og «Iron Man» hadde veldig mye humor og ironi rundt sjangeren i sine filmer. Det har også denne, men på et annet nivå. For dette er heller ikke et humørløst sted å være. På tross av alt. For Russo-brødrene her har gjort flere kloke grep, som de med hell kunne tatt i bruk de tidligere filmene.
For det viktigste de gjør her er å gi handlingen tid og rom til å forklare og fortelle. Her er det mange handlinger og rollefigurer å holde styr på og mange tråder som skal løses opp. I overkant av tre timer høres kanskje lenge ut for en superheltfilm av dette kaliberet, men dette er tid filmen trenger, opplever jeg. På grunn av TV-seriene slik de lager i dag har vi blitt et mer tålmodig filmpublikum, og kan dermed akseptere dette.
Når vi godkjenner en lang leirbåtprat i påvente av «The White Walkers» i «Game of Thrones», kan vi også akseptere denne ventetiden. Da spesielt siden noe sier meg at de denne filmen og den TV-serien trolig har et felles publikum.
I de «Avengers»-filmene jeg har likt dårligst, som «Captain America: Civil War» og «Avengers: Age of Ultron», opplever jeg historiefortellingen som alt for heseblesende og anstrengt. Man hopper fra den ene store actionscenen til den andre uten stopp, og det er til å bli sliten av. Jeg tåler handling, krigføring og at ting skjer, men man må vite hvorfor. Det får vi i aller høyeste grad her. Vi vet at det kommer til å skje noe stort og selv om det aldri blir kjedelig klarer de å holde oss på pinebenken gjennom hele filmen. En pinebenk man trives godt på.
For denne filmen er nok mer karakterdreven enn de tidligere, her får de gjenværende alle lov til å skinne og vise nye sider av seg selv. For eksempel Hawkeye (Jeremy Renner), som vi egentlig ikke vet så mye om. Her får vi et nærmere innblikk i hans mer overraskende liv. Til og med Captain America (Chris Evans) viser at han er en mer kompleks karakter enn ventet og Thor (Chris Hemsworth) har på flere måter enn en gjennomgått en stor forvandling. Det er gøy. Den eneste som kanskje holder seg på stede hvil er Rocket (Bradley Cooper) fra «Guardians of the Galaxy», som jeg mer enn noe annet håper på at skal bryte ut i «Shallow».
Dette er en film blodfansen har ventet lenge på, og nesten alle detaljer fra handlingen vil være som spoilere å regne. Det skal jeg forsøke å unngå, for det å bli overrasket er halve gleden i denne filmen.
En velspilt, morsom og sjokkerende fullkommen og god film, som på flere måter enn en klarer å begeistre.