Anmeldelse: «Amanda»

Reddes delvis av et lite barn

At filmen heter «Amanda» er ikke så rart. Det er nemlig hun som «gjør» filmen til noe litt annet enn en tidtrøyte.
FANTASTISK PRESTASJON: Isaure Multrier er nydelig i rollen som vesle Amanda. Begge fOTO: Nord-Ouest Films/Storytelling Media 

FANTASTISK PRESTASJON: Isaure Multrier er nydelig i rollen som vesle Amanda. Begge fOTO: Nord-Ouest Films/Storytelling Media 

Fransk film har til gode å imponere meg, så forventningene var ikke akkurat skyhøye da jeg skulle se «Amanda». Da den viste seg å være en helt middelmådig film, kom det ikke som noen skuffelse. Det var som forventet.

Likevel: «Amanda» har et enormt potensial, som dessverre forblir uforløst. Premisset for historien er veldig interessant og her er det mye spennende som kunne vært tatt tak i, men man sitter heller igjen med en følelse at en unik mulighet og idé er sløst bort i unødvendige scener og gale prioriteringer.

De siste årene har Frankrike vært berørt av flere terrorhandlinger, og denne historien prøver å fortelle på en stillferdig måte hva som skjer med dem som er igjen. Vi møter den lille familien Sorel som består av Sandrine (Ophélia Kolb), hennes syv år gamle datter Amanda (Isaure Multrier) og Sandrines lille bror David (Vincent Lacoste). Plutselig, ut av det blå, blir de berørt av terror i en park i Paris. Sandrine blir drept og Davids flørt Lena (Stacy Martin) skadet.

Igjen sitter David og Amanda. Hvordan skal en ung fyr i starten av 20-årene som jobber for en fyr som leier ut Airbnb-leiligheter og ingen fremtidsambisjoner ta vare på et lite barn i sorg samtidig som han selv sørger?

TRAGEDIE: David (Vincent Lacoste) må ta vare på niesen Amanda (Isaure Multrier) 

TRAGEDIE: David (Vincent Lacoste) må ta vare på niesen Amanda (Isaure Multrier) 

Lacoste går eller sykler rundt i Paris med et like trist og halvveis måpende fjes før den grusomme hendelsen som etter med en fremtoning som minner om en blanding mellom Mathieu Kassovitz i «Le Bureau» og Adam Scott. Dette brytes kun i et par scener hvor han ikke klarer å holde sorgen tilbake, og da er han virkelig på sitt beste.

Den som likevel stjeler hele showet er Isaure Multrier. At filmen er oppkalt etter hennes rollefigur er ikke vanskelig å forstå og hun klarer å formidle sorg, glede og sinne på en naturlig og lite tilgjort måte (i motsetning til mange andre franske skuespillere).

I flere av de lange, kjedelige og omstendelige scenene er hun den eneste som gir de liv og energi, på godt og vondt. For et funn.

For det som er synd med historien som fortelles, er at de har valgt å ikke bruke tid på flere av de viktige scenene. Filmskaper Mikhaël Hers har stjålet fra oss muligheten til å se, vite eller forstå terrorangrepet. Vi får heller ikke se David bli formidlet dødsbudskapet og oppbyggingen i filmen gjør at den vekker færre følelser enn den kunne ha gjort. Jeg skjønner at vi, i likhet med rollefigurene, skal oppleve stillheten, men det blir rett og slett for tamt og ensformig.

At en film som tar for seg Paris-terror ender opp med å bli langtekkelig og kjedelig er veldig merkelig, men det er altså slik det henger sammen.

Her hadde filmskaperne en solid verktøykasse å ta av, men de brukte tiden sin feil.