– Døden ble avlyst, og jeg måtte forholde meg til at jeg faktisk skulle være her

Regissør Maria Sødahl kunne ikke unngå å lage en film om sitt eget liv, da hun skulle tilbake i arbeid etter lengre tids sykdom. Det har skapt den særdeles personlige filmen «Håp», som først og fremst handler om kjærlighet.
FORTELLER HENNES PERSONLIGE HISTORIE: Andre Bræin Hovig spiller rollen som Anja og Stellan Skarsgård rollen som ektemannen Thomas. I virkeligheten er det Maria Sødahls (til venstre) sin historie. FOTO: SF Studios/Motlys og Agnete Brun. 

FORTELLER HENNES PERSONLIGE HISTORIE: Andre Bræin Hovig spiller rollen som Anja og Stellan Skarsgård rollen som ektemannen Thomas. I virkeligheten er det Maria Sødahls (til venstre) sin historie. FOTO: SF Studios/Motlys og Agnete Brun. 

22. november har filmen «Håp» premiere over hele landet. Her møter vi Anja (Andrea Bræin Hovig) som på lillejulaften får vite at hun har tre måneder igjen å leve. Filmen utspiller seg over påfølgende uke og viser hvordan sykdommen påvirker relasjonene til samboeren Thomas (Stellan Skarsgård) og barna deres. Dette er også regissør Maria Sødahls virkelighet. Samtlige ytre omstendigheter gjenspeiler Sødahls liv.

– Det var bare flaks. Jeg døde ikke. Døden ble avlyst og jeg måtte forholde meg til at jeg faktisk skulle være her. Da kom denne lysten til å jobbe og som manusforfatter og regissør er det å fortelle historier det jeg kan. Jeg prøvde meg på flere ulike temaer, men denne erfaringen sto i veien, forteller Sødahl da iTromsø møter henne i forbindelse med en visning av filmen.

Rører menn over 50

Etter å ha høstet stor suksess med filmen «Limbo» i 2010 fikk Sødahl lungekreft i 2011, og i 2012 hadde den spredt seg til hjernen. Mot alle medisinske odds var hun unntaket fra regelen og overlevde. Fire år etter hendelsen begynte hun å jobbe med filmen. For å komme seg videre kunne det ikke handle om noe annet. Da måtte hun gå inn med hele hjertet og fortelle alt.

Maria Sødahl 
        
            (Foto: Motlys/Agnete Brun)

Maria Sødahl  Foto: Motlys/Agnete Brun

– Jeg strittet veldig imot det i begynnelsen, for det var alt for privat og navlebeskuende, men det var den eneste muligheten jeg hadde til å kunne jobbe. Da måtte jeg også være tro mot det som faktisk skjedde, uten å sensurere noe og finne grumset, siden livet ikke er perfekt. Det kommer kanskje ekstra godt fram når man får begrenset tid å live.

Filmen hadde sin verdenspremière under filmfestivalen i Toronto i september og da gikk tilbakemeldingene først og fremst på de mellommenneskelige relasjonene. Ikke sykdommen.

– Det er ikke sykdommen folk sitter igjen med når de har sett den. Det er relasjonene, og det er faktisk ganske mange menn over 50 som blir ekstremt berørt. Det å bli skildret tror jeg gjør noe med de.

For noe av det historien setter søkelyset på er livet, og hvordan man forholder seg til det når man er i en ekstrem situasjon.

– Det å gå på en høydose med steroider og kortison er ekstremt. Folk blir på et vis et gissel rundt deg, når du vet du skal dø så blir man så utrolig tilstede i livet. I tillegg blir du ekstra oppmerksom på hva som er viktig og hva som er helt uvesentlig,

Kjærlighetshistorien

Selv om drivkraften, som beveger historien fremover, er kreftsykdommen handler den egentlig om noe annet.

– Min fortelling er kjærlighetshistorien, alle emosjonene her er kjent på og opplevd. De lever parallelle liv og har glidd fra hverandre, så får de plutselig en sjanse til å bli kjent på nytt og da oppstår en kjærlighetshistorie.

Andrea Bræin Hovig som Anja og Stellan Skarsgård som Thomas 
        
            (Foto:  SF Studios/Motlys og Agnete Brun.)

Andrea Bræin Hovig som Anja og Stellan Skarsgård som Thomas  Foto: SF Studios/Motlys og Agnete Brun.

Sødahl er gift med regissør Hans Petter Moland («Kraftidioten» og «En ganske snill mann»). I filmen får vi se hvordan denne ekstreme hendelsen satte forholdet på prøve, mens også brakte de nærmere hverandre enn noensinne.

Ettersom filmen er nokså utleverende, ikke bare for Sødahl, men også ektemannen og barna, var det viktig å ha de med på laget.

– Til tross for at jeg valgte å fortelle denne historien fra mitt perspektiv, så handler det også om deres liv. Da blir de uansett med. Mannen min aksepterte at jeg jobbet med en viss, kunstnerisk frihet. I tillegg har jeg snakket med barna i familien, for å skape en troverdig familie. De vil nok ikke oppleve det som en vanlig film, ettersom det også berører deres liv og historie. Nå har de to virkeligheter, den opplevde og den i filmen.