TIFF2020

Ubehagelig og ekstremt sterk dokumentar

For en helt enormt forvirrende og frustrerende filmopplevelse.
 
        
            (Foto: Speranza Film/ Norsk Filmdistribusjon)

  Foto: Speranza Film/ Norsk Filmdistribusjon

Frustrerende, fordi det er helt fryktelig å se på nært hold et ungt menneske kjøre seg selv og kroppen så hardt og brutalt at den tragiske utgangen er gitt. Forvirrende, fordi den også viser frem et sjeldent rått kunstnertalent man blir overveldende imponert over.

Dokumentaren om livet og kunsten til Lene Marie Fossen har blitt til over flere år, med hele tre regissører i sving, og er ekkelt direkte og utilslørt. Nå rakk hun heldigvis å bli anerkjent og lovpriset for sine fotografier mens hun fortsatt levde (hun døde i oktober i fjor, etter filmen var ferdig lagd), og de holdt sannelig ikke mye tilbake, de heller. Iallfall ikke selvportrettene, som er så eksplisitte at de gjør vondt å se på, samtidig som estetikken, altså bildenes fotografiske kvaliteter, er uomtvistelige.

Vi får også se flere portrettbilder hun tok av andre folk, fra flyktningbarn på Lesvos, til portretter av greske pensjonister med furete ansikt. Kvaliteten er gjennomgående og skyhøy. Her hadde hun et ekstraordinært, medfødt talent. Og det er kult å se den kjente fotografen Morten Krogvold, kjent for å være nådeløst ærlig, bli fjetret og kunstnerisk beveget i møte med bildene hennes. Å se hennes verker bli internasjonalt anerkjent og stilt ut, på tampen av det korte livet hennes, er regelrett rørende.

Lene Marie Fossens kunstneriske kvaliteter er vesentlig i denne dokumentaren, men hennes og familiens kamp mot den dødelige anoreksisykdommen er selvsagt vel så sentral her. Det paradoksale med denne forferdelige sykdommen, at de som er rammet av den selv vet hvor skadelig den er, men ikke klarer å stoppe den, er veldig godt og brutalt ærlig skildret, ikke minst gjennom Fossens egne og velreflekterte ord. Som å ha et naziregime i egen kropp. Som å være i en bygning som brenner, der det ikke er noen utgang.

Og, ikke minst, hvor uoverkommelig det oppleves å skulle klare å komme ut av det. Hun sammenligner det med å skulle restaurere og pusse opp en falleferdig bygning, der alt er defekt og rasert, og du ikke vet hvor du skal begynne.

Å se en kvinne i slutten av tjueårene så til de grader ødelagt av sykdom er fælt, men det er likevel gjort med en varme og omtanke i bunn, ikke minst ved den imponerende tilstedeværelsen hennes foreldre har i filmen. Vi ser hvordan også de gradvis slites ut av å leve tett på deres eget barn og det offentlige «selvmordet i langsom film», som hun selv omtaler det.

Filmopptak og bilder fra barndommen gir oss det nødvendige bakteppet, for å skjønne at denne alvorlige sykdommen rammer vilkårlig og brutalt, der ei tilsynelatende normal jente allerede som tiåring rammes. Som følge av dette har hun aldri gjennomgått puberteten, som gjør at hun har et lite barns stemme. Å høre denne stemmen snakke reflektert og voksent over sitt eget liv, som har blitt et sant helvete, er knallhardt og krevende, selv bare for oss som opplever det retrospektivt og på avstand.

Man får også en fornemmelse av et helt liv som ufrivillig har blitt satt på pause, slik hun selv forteller at bildene hennes er et forsøk på «å fryse tida». Fossen sier selv at hun har mistet alle vennene, og bor i tillegg hjemme hos foreldrene i bygda Kolbu på Østre Toten, pleietrengende og frarøvet muligheten til å leve et vanlig liv. Å se henne liggende i sykesengen, etter passerte 30 år, med en kosebamse ved siden av seg, mens moren holder henne i hånden, sier så mye. Filmen er full av slike subtile detaljer som forteller underhistorier.

Selvportrettene til Fossen har vekket mange reaksjoner. De er kontroversielle, fordi de er estetisk vakre i fremstillingen av noe grusomt. Det samme er denne dokumentaren. Det er ingen såkalte «talking heads» som problematiserer anoreksi som sådan. Ingen Finn Skårderud, Peder Kjøs eller andre fagkompetente som forklarer.

Jeg synes dette er uproblematisk. For det første er det ikke kunstens ansvar, herunder filmkunsten, å tegne og forklare seg selv med pedagogiske tablåer. I tillegg er filmen alt annet enn en romantisert fremstilling av Fossens anoreksi. Hvis denne dokumentaren på noe vis vil påvirke problematikken rundt anoreksi, den dødeligste av alle psykiatriske sykdommer (som kommer opp som et slagord på lerretet før rulleteksten), er det til det bedre, altså at dette er udelt negativt.

Sånn sett er dette en dokumentar som på forbilledlig vis lar både kunsten, som et selvstendig verk, komme frem, samtidig som vi ser et menneske gå fysisk og psykisk til grunne. Det er aldri spekulativt, og den tråkker ikke over på noe vis. Tvert imot yter den så vel Fossens fotokunst som den offentlige samtalen om psykiatri både rettferdighet og verdighet.