Musiker Magnus Eliassen elsker å tisse i det fri.

Det er kanskje en av grunnene til at han har søkt bort fra rampelyset han fikk med Sirkus Eliassen og reist til farmorens gamle hjem ytterst ute i Lofoten. Her løper han rundt i stillongsen sin, skriver musikk på kjøkkenbordet, tar pushups opp på gulvet, skjenker seg selv på rødvin og roper inn i speilet.

Han vil være alene. All balubaen som oppsto med Sirkus Eliassen ble etter alt å dømme litt for meget for ham, og han trengte å søke mot naturen. Vær, vind, fisk og gress som ser ut som skjegg har erstattet store scener, fest, moro, kjendisliv og gjestestolen til Lindmo.

Her i det gamle huset, med det fine tapetet, skal han skrive ny musikk og få en pause fra livet utenfor. Han skal kun sjekke e-post et par ganger i uken (da vi møter ham har det gått omtrent to uker og han har ennå ikke sjekket).

Mobiltelefonen er i flymodus.

Regissør Trond Kvig Andreassen, med sine fotografer Eirik Evjen og Audun Fjeldheim, har fulgt han tett på denne hytta. Hvor hoveddelen av den timelange dokumentarfilmen utspiller seg.

Tilsynelatende er målet å være en slags flue, eller marihøne (det er det som vandrer rundt der), på veggen. Det klarer de ikke helt. For det oppleves ikke som Eliassen er alene der ute på hytta. Det virker som han både snakker til og er sammen med kompisene sine.

Selv om hytten og naturen er et sted Eliassen trives, virker han ofte litt ukomfortabel i situasjonene og tidvis litt malplassert. Når han vandrer rundt i fjellet, for øvrig i en habitt som ser ut som den hører hjemme på Olaf Ryes plass på Grünerløkka, fremstilles han egentlig bare som nok en hipster som skal finne seg selv. Å fiske er ikke noe han egentlig ser ut til å hygge seg med. En fremstilling som trolig er bevisst fra filmskaperens side.

Når han roper til et speil, får man ikke følelsen av at han gjør det alene, til seg selv. Han gjør det for kameraet, og for gutta han har med seg på hyttetur. Det blir guttastemning, som det heter på godt norsk.

Scenen han ville bort fra står han på et vis fortsatt på. Den har bare skiftet form og er nå hjemme på kjøkkenet til farmoren. Eller i musikkstudioet i Los Angeles, hvor han skal spille inn musikken han har skrevet på. Her spiser folk kylling med kylling utenpå og det er ganske bråkete. For han trives egentlig ikke så veldig godt der heller.

En som derimot trives er regissør Andreassen. Han ser ut til å digge Eliassens selskap. Både dypere og mindre dype betraktninger løftes opp og får et slags gjenklang i filmen, som det ikke bestandig fortjener. I tillegg føler jeg aldri at han har noen form for kritisk blikk. Ei heller at Eliassens fortid – i et ganske så stort band – belyses i spesielt stor grad.

Dette er karen som sang og skrev tekstlinjene «Min type kjærlighet e opp etter veggan. Kom deg opp i handstand, æ hold dæ etter leggan» og «Rumpeballa over alt, æ føl æ bli overfalt. «Æ ekke vanskelig å få, få overtal», i henholdsvis «Hjem til dæ» og «Æ vil bare dans».

Nå sitter han her og lengter etter barn, kjærligheten og søker meningen med livet. Vi får likevel aldri noe ordentlig svar på hva som var utløsende for at han plutselig satt Sirkus Eliassen på pause, eller hvorfor han i det hele tatt oppsøkte den type oppmerksomhet et slikt band og den type musikk har.

Her hadde det også gjort seg meg enda flere klipp og bilder fra karrieren deres, for å underbygge skiftet han har vært gjennom.

Sirkus Eliassens musikk var superfengende, og da de holdt på lurte jeg ofte på om duoen hadde en litt ironisk distanse til det hele. Til tekstene sine og konseptet. Det tipper jeg at jeg ikke er alene om. Ingenting slikt settes spørsmålstegn ved her. Eller noe annet for den saks skyld.

Vi blir på et vis kjent med Magnus, gjennom regissørens øyne, men kommer likevel ikke så nært på ham slik at han blir helt avkledd. Når man vier en hel film til et menneske, som åpenbart har som hensikt å ha et granskende øye på vedkommende, blir det litt hult. Spesielt siden man føler at det er det mange åpenbare spørsmål her som ennå ikke har fått svar.

Det er ingen tvil om at Eliassen har musikalsk talent, med en helt unik teft for melodier. Den ene hitlinjen etter den andre renner ut av ham. Han er sjarmerende, trivelig, blid og sympatisk.

Man trives i hans selskap og filmens bilder fra Lofoten er visuelt slående. Det er bare ikke nok til å bære en times lang film. Eventuelle konflikter glattes over og det hele blir dessverre litt for intetsigende.

For det kunne vært så mye mer.