TIFF2020

10 opplevelser fra TIFF vi aldri kommer til å glemme

Det er de fryktelig dårlige, sykt absurde og fantastisk gode filmene og opplevelsene man husker aller best fra TIFF. Her er de 10 vi husker best fra de siste 30 årene.
MINNER PÅ GODT OG VONDT: «Black Sheep», «Sansenes rike», «Grease» og «Bad Boy Bubby». FOTO: New Zealand Film Comission, Paramount, Argos film og Roadshow Entertainment. 

MINNER PÅ GODT OG VONDT: «Black Sheep», «Sansenes rike», «Grease» og «Bad Boy Bubby». FOTO: New Zealand Film Comission, Paramount, Argos film og Roadshow Entertainment. 

Å gå på TIFF kan være risikosport. Man kan enten bli utsatt for store emosjoner man aldri hadde forventet, en filmatisk sovetablett eller noe så helt vilt merkelig at du ender opp med å lure på i flere år hva det egentlig var du så.

I tillegg kan man også møte på utrolig fascinerende mennesker som aldri ellers ville kommet i prat med. Nettopp fordi film er inngangen til samtalene.

Marianne begynte å gå på TIFF på begynnelsen av 2000-tallet, i tidlig tenårene, og Egon har vært en traver på TIFF siden første året. I 1991, i de sene tenårene.

Med sine ulike utgangspunkt og preferanser har de valgt ut opplevelser fra TIFF-historien de aldri har glemt.

Mariannes utvalgte:

Les også: Filmelsker Carl Arne (28) prøvde å se 40 filmer under TIFF – begynte å spy

1. Befriende med Ku Klux Klan

«Django Unchained» (2013)

Etter at jeg dette året hadde hatt den ene filmatiske nedturen etter den andre, begynte jeg å bli ganske sliten, spesielt siden jeg også skulle anmelde eller skrive om flere av disse. Jeg hadde blant annet ramlet over en (eller var det flere) usbekistansk spagettiwestern og en nitrist versjon av Emily Brontës «Wuthering Heights».

Her hadde jeg gledet meg til kostymedrama og stor ståhei for alt mulig, så var det bare masse taus stirring ut i intet. Men alt dette ble straks glemt, da jeg satte meg inn i kinomørket for å se det årets avslutningsfilm. Quentin Tarantinos «Django Unchained». Herregud, for en befriende følelse det var.

Alle i salen lo høyt av Ku Klux Klans idiotiske, men hysterisk morsomme, oppførsel og heiet på Django hele veien til mål. Det var bare så befriende deilig og se på noe dødsbra og tøysete etter så mange tunge og utmttende filmer. All energi som hadde ramlet ut av meg kom med ett tilbake og jeg endte opp med å snakke om filmen i sikkert fem år etter den opplevelsen.

2. Blod og gørr i skoletiden

«Black Sheep» (2007)

TIFF var et stort høydepunkt da jeg gikk på videregående, for da fikk vi nemlig se på film i skoletiden. Ikke sånn «rulle inn den lille TV-skjermen på klasserommet og se The Wave»-filmopplevelse, men en ordentlig film – på kino. I det herrens år 2007, da jeg var 17 år gammel, satte jeg meg ikke spesielt godt inn i de filmene vi skulle se med klassen under TIFF.

Lite visste jeg derfor, da vi skulle se en film fra New Zealand om sauer, at den skulle ta helt vanvittig av. Sauene ble spenna gærne og begynte å ete folk.

Det var helt sykt. Alle videregåendeelevene satt bare og måpte. Her hadde de fleste trodd at de skulle se en eller annen smal film om livets sårbare spørsmål, også var det saue-bonanza med masse splatter. Helt herlig og en uforglemmelig opplevelse. Jævlig og artig på samme tid.

3. På grensen til allsang

«Grease» (2017)

Den geniale ideen å ha karaokevisning under TIFF ble satt til livs i det herrens år 2017. Det er noe av det beste som har skjedd meg. Og jeg mener det i fullt alvor.

Å se musikal, drikke øl og kauke høyt sammen med andre er det beste jeg vet. Det er hva jeg lever for. At TIFF har begynt å tilrettelegge for dette er helt strålende, men det har aldri blitt like bra som det var i 2017. Da sto masse folk oppe på galleriet på DRIV og vi litt mer ydmyke (kremt) satt nede. Likevel kunne vi høre hverandre synge «tell me more, tell me more» og det var bare så heidundrende bra stemning. Alle var så glade, alle sang – uansett alder – og det var helt magisk.

Les også: Melissa (29) fikk alvorlig stresslidelse – snowboardkjøringen ble redningen

Nettopp fordi «Grease» er en helstøpt musikal. Den har hele sanger og sanger alle kan. I 2018 prøvde de seg på en dance-a-long med «Dirty Dancing», som jeg ikke var til stede på. I fjor viste de «Bohemian Rhapsody» og i år var det «Rocket Man». Ingen av de nevnte er reelle musikaler og det er nok derfor det aldri har blitt like stas som det var første året. Når man får lange dialoger og alvorlig drama innimellom låtene, er det ikke like enkelt å bli revet med i sangen, og det må man for å tørre å være med. Neste år krysser jeg fingrene for «Mamma Mia». Det hadde vært fantastisk.

4. Kunsten å ikke vite noe

«Ut av intet» (2018)

Det eneste jeg visste da jeg skulle se denne filmen var at den var tysk og at Diane Krüger skulle være med. Jeg hadde ikke sett traileren. Ikke lest en eneste anmeldelse eller omtale, og det er jeg så innmari glad for. Opplevelsen av å se denne filmen uten å vite noe som helst gjorde den enda bedre.

Nå skal ikke jeg avsløre noe for de av dere som ikke har sett den, men bare gjør det. Jeg ble helt satt og slått i magen av en helt sinnssyk sterk historie, som bare tar helt av mot slutten. En av mine beste TIFF-opplevelser noensinne, og den kom helt ut av intet. Hehe.

5. Skuffet jente (15)

«En folkefiende» (2005)

I det herrens år 2005 hadde tilfeldighetene det slik at jeg skulle på rød løper-premiere på åpningsfilmen «En folkefiende» under TIFF. Tromsøs store sønn Erik Skjoldbjærg hadde vendt hjem for å vise sin tolkning av Ibsens mesterverk, satt til vår tid. Hvor Kurbadet er erstattet med drikkevann og doktor Stockmann er en TV-kjendis spilt av Jørgen Langhelle.

Da, som nå, elsket jeg Ibsen, og gledet meg som en liten unge til å se en film basert på et av hans stykker, uten at det var fjernsynsteater med Knut Risan. Forventningene var derfor skyhøye. Jeg hadde stivpyntet meg og det var flere kjendiser i salen. Jeg tror til og med Pia Tjelta var der, men det kan ha vært en myte.

Også ble jeg så innmari skuffa. Hele poenget med «En folkefiende, at den sterkeste mann i verden står alene, ble kokt bort i intet og jeg var mildt sagt sjokkert over at det gikk an å ødelegge Ibsen på den måten. Noe jeg naturligvis også klarte å si høyt i salen etter filmen, til søsteren min som hadde tatt meg med. Jeg var skuffet og jeg var skamløs og jeg lirte av meg i det vide og brede over alt som var feil med filmen. Likevel har den tydeligvis gjort et så uutslettelig inntrykk på meg at jeg sitter og skriver om den i dag.

Egons utvalgte:

Les også: 10 filmer du bør få med deg under årets TIFF

1.Verdens morsomste selvmordsforsøk

«I hired a contract killer» 1991

Det var første året, dette, i 1991. Og her er det viktig å huske hvordan samtiden var. På denne tiden måtte vi vente i evigheter på at filmer skulle bli satt opp i Tromsø, mens vi så i riksavisene at de gikk for fulle hus i hovedstaden. Kjøpefilm var hovedsakelig import fra USA, og skulle man få sett smale filmer man hadde lest om, var Filmklubben eneste redning. Internett eksisterte jo ikke. Vi levde som ville dyr! Den finske regissøren Aki Kaurismäki hadde man hørt om, og nå skulle man få se en helt ny film av ham. Stas! Det var så jævla kick å kunne ramle inn på VT og skulle se en ny film, som ikke var med Kevin Costner, Meryl Streep eller Helge Jordal i hovedrollen. Elsket det! Og filmen var fantastisk. Verdens morsomste selvmordsforsøk – jo, det går an – og så finsk, mørkt, dialogløst og beskt som kun Aki Kaurismäki kan. Og plutselig føltes TIFF så satans viktig. Som det var. Og ble. Og er.

2. Kølende mørke og humor fra Australia

«Bad Boy Bubby» 1994

Den har blitt hengende som TIFF-filmen over alle TIFF-filmer. Ble først vist på festivalen i 1994, og senere år som ønskereprise, da den gang på gang har blitt kåret til en av publikums favoritter i hele festivalens historie. Hovedrolleinnehaveren kom sågar på besøk til festivalen, og ble mottatt som en festivalens Elvis.

Husker at filmen gjorde stort inntrykk, i en miks mellom gøy og underfundig, australsk humor, kombinert med kølende mørke fra innsiden av en totalt dysfunksjonell familie, med frihetsberøvelse, incest og indoktrinering og kreativ bruk av plastfolie som sentrale elementer. Alle snakket om den. Alle likte den. Jeg har dog bare sett den én gang, selv om jeg har kjøpt den på Blu-ray. Jeg tør rett og slett ikke fucke med minnene rundt den. Håper den holder mål. Den tiffeste filmen jeg vet.

3. Kjempekuk i Storgata

«Sansenes rike» (1991)

Å se kjønnsorganer i bevegelse festet på tape, var noe pornobransjen så å si hadde monopol på, av åpenbare årsaker. Men nå skulle TIFF rydde unna slikt ehhh... snusk. Altså forbudet. I 1991 var fortsatt den japanske 1977-filmen «Sansenes rike» forbudt, for her var det kjønnsorganer i fri utfoldelse og, etter hvert, frigjort fra kroppen.

Eksplisitt sex, amputering av kjønnsorgan og andre herligheter var ganske aparte i 1991, og filmen ble da også den mest sette (og minst likte) under den første festivalen i byen. Filmen var da også ganske snål, og mer oppsiktsvekkende enn opphissende, men det var definitivt et slags kulturelt vannskille å kunne se en ståkuk på fire meter, spent utover et lerret full offentlighet var noe for seg selv.

Det gjorde inntrykk, og på litt forskjellig måte, alt etter hvem man spurte. Da den ble vist på NRK 11 år senere, ble det seerrekord, med noen sedvanlige klager fra rystede (og kåte) sørlendinger. Men TIFF var først ute her på berget.

4. Luremusa som leverte

«Topless women talk about their lives» 1997

Tittelen på den newzealandske filmen var svært lovende, og her skulle det pinadø tiffes, der nakne kvinnebryst skulle beskues, under dekke av å være kulturelle dypdykk. Tittelen var dog en skikkelig tabloid og forkludrende sak, iallfall målt opp mot hva filmen faktisk vise seg å være, for det var ikke så mye som en pupp å se. Bare masse dølle folk som skravlet. Med masse klær på seg!

I og for seg selv helt greit isolert sett, men man følte seg lurt, man gjorde jo det. Stor var likevel gleden da musikken som tonesatte gjespet av film var en eksplosjon av det beste av det beste fra den eminente, newzealandske pop- og rockscenen på 80- og 90-tallet. The Chills! The Bats! The Clean! 3Ds! Pur lykke. Husker også at det rant inn bestillinger på filmmusikken. Med rette. Soundracket er fantastisk, og det kan man lokke med uten å love og lure med falske innsalg.

5. Ikke kill Bill!

Sjarmen med TIFF

Et aspekt ved TIFF jeg virkelig elsker er tilstrømmingen av søringer, innfødte som kommer tilbake og masse utlendinger. I årene jeg drev platesjappe (1994-2004) var TIFF merkbart på både omsetning og endringer i kundeklientellet. Vi solgte mer norsk musikk, mer filmmusikk og plater som før hadde støvet bort i hjørnet ble plutselig holdt mot lyset til entusiastiske brøl. Det var stas.

Og det ble til og med gjengangere. En av disse var en canadisk rockinteressert som het Bill. Bill elsket TIFF og Bill ville alltid ha anbefalinger av norsk musikk, noe man selvsagt trippet etter å gi. Etter hvert begynte også Bill å ta denne kulturelle utvekslingen hakket videre, ved å ta med seg skiver med canadiske band og artister som ikke hadde norsk distribusjon, og disse møtene var noe man så frem til. Bill introduserte meg for masse canadisk gull, og han dro med seg norsk musikk tilbake til hjemlandet.

Verden ble litt mindre. Tromsø ble litt kulere. Alle ble litt snillere. TIFF på sitt beste kuleste. Håper Bill fortsatt holder koken, og at jeg treffer ham igjen. Jeg må jo pushe på ham noe av The Northern Lies.