Folk på TIFF:

Jan Eggum ville aldri fortalt en vits før han drepte noen

Jan Eggum elsker filmer med rolig stil som likevel formidler noe dramatisk. Han hater derimot urealistiske filmer, også Tarantino, fordi han selv aldri ville ha fortalt en vits og så drept noen.
FILM ER BEST PÅ KINO: Jan Eggum ser aldri filmer på TV-en hjemme. – Dokumentar og show kan godt ses på TV, men spillefilm, som jeg kaller det, det er best på kino. FOTO: Eline Grønvoll 

FILM ER BEST PÅ KINO: Jan Eggum ser aldri filmer på TV-en hjemme. – Dokumentar og show kan godt ses på TV, men spillefilm, som jeg kaller det, det er best på kino. FOTO: Eline Grønvoll 

– Hva er ditt forhold til TIFF?

– Altså, jeg har jo vært her 15 ganger og sett film siden festivalen startet. Og så skrev jeg en gang en låt før jeg skulle til festivalen som heter "Filmen blir bedre", og den handler på mange måter om mitt forhold til TIFF. Av alle filmfestivaler er det TIFF jeg liker best. Jeg liker kammerspill, det som foregår i en liten målestokk, filmer som du må gå inn i. Det er ikke sikkert at spenningsmomentet er tydelig, så du må forsøke å sette deg inn i hva menneskene på lerretet forteller. Det er dét jeg liker, og det er det mye av her.

– Du har tidligere uttalt at du ikke liker filmer fra Hollywood. Har du et favorittfilmland?

– Jeg liker Frankrike, Spania og England best, kanskje. Jeg tror det er fordi filmene har så bra fotografi. Og så har de en sånn rolig stil som likevel formidler dramatiske fortellinger – i motsetning til amerikansk stil, som har en veldig bråkete stil og nesten ikke noe å fortelle. Pedro Almodóvar er en av mine favoritter. Han leverer alltid bra film. "Bind meg! Elsk meg" og "Kjærlighetens matadorer" er fantastiske filmer hvor han får det nesten umulige til å fungere.

– Har du et beste filmminne?

– Det må være da jeg oppdaget film for alvor. Jeg var 20 år i en kinosal i Bergen og så filmen "If ...", en britisk film av Lindsay Anderson. En av mine musikalske favoritter, Alan Price, hadde skrevet mye av musikken. Det var ikke det viktigste, men den filmen presenterte ganske dramatiske ting uten at det ble overdramatisert.

– Ser du noen gang film hjemme?

– Dokumentar og show kan godt ses på TV, men spillefilm, som jeg kaller det, det er best på kino. Kjæresten min er veldig opptatt av dokumentarer, så det ser vi en del av. Akkurat nå ser vi 22. juli, og den er veldig bra.

– 22. juli tok jo et bevisst grep om å ikke ha mange kjente skuespillere med i serien. Er det derfor du liker den og utenlandske filmer så godt?

– Du kan tro at jeg har hatt denne diskusjonen med kjæresten min. Hun er 27 år yngre enn meg, og hun syns for eksempel at Meryl Streep er en veldig god skuespiller. Det er hun sikkert, men det er bare det at når jeg ser en film med Meryl Streep som spiller en fattig alenemor, så tenker jeg hele tiden at "der er Meryl Streep som spiller en fattig alenemor". Jeg får meg ikke til å tro på henne. De utenlandske filmene kan gjerne bruke de samme skuespillerne om igjen, men de vet jeg som regel ikke hvem er. Jeg blir mye mer forført av det, og kan da leve meg inn i historien som fortelles.

– Husker du den verste filmen du har sett?

– Nei. Jeg vil gi filmen en sjanse hele veien, og det er sjelden jeg går fra salen før filmen er ferdig. Men jeg ble veldig skuffet over den filmen som vant Gullpalmen i fjor, "Parasitt". Den likte jeg overhodet ikke, og det overrasket meg fordi jeg bruker å like de som har vunnet de gjeveste prisene.

– Jøss, mange har trukket den fram som en av de beste filmene de har sett i år. Hvorfor likte du ikke den?

– Fordi, når du endelig har fått tak i hva som skal skje, eller hva som holder på å skje, så skal alle drepe hverandre som faen. Det liker jeg ikke. Det virker helt totalt umotivert – nå må alle drepes, iallfall en fem–seks stykker, slik at vi får sluttet av her. Den slutter som en splatterfilm etter å ha vært noe helt annet. Jeg tåler ikke splatter.

– Liker du ikke Quentin Tarantino sine filmer da?

– Nei. Karakterene hans forteller først en vits og så dreper de noen. Det forstår jeg ikke poenget med. Det ville jeg aldri gjort, fortalt en vits og så drept noen. Det er tull og tøys, og ikke realistisk.

– Jeg tror ikke "Kill Bill" er ment å være realistisk.

– Selvfølgelig skal det være realistisk. Hva ellers? Folk begynner nesten å slåss med meg fordi jeg ikke liker Tarantino.

– Er det noe du må ha når du er på festival?

– Ja, jeg må ha et glass vin på et tidspunkt. Gjerne mellom filmene, eller før og etter. Men nå skal jeg se seks filmer hver dag, så det er ikke sikkert at jeg drikker seks glass vin. Forresten, så har jeg lovet Kjetil Stokkan å komme på Zoo når de spiller på Prelaten, så da mister jeg en film. Så det er ikke sikkert at det blir seks filmer hver dag.

– Nå er jo jeg her og plager deg, men føler du at du får være i fred når du er på festival?

– Haha! Ja, det går bra. Jeg bare markerer kraftig at jeg er opptatt og skal se film, så det går helt fint det. Det er jo ikke bare på festival, men jeg er vant med at folk kommer bort og vil hilse på meg. Jeg er jo glad for at folk liker sangene mine, så det er bare hyggelig.