TV-SLAVENS UTVALGTE

Dette er den beste norske TV-serien jeg noensinne har sett

Det satt langt inne å skulle sette på TV-serien om 22. juli. Det angrer jeg ikke på nå.
I dramaserien «22. juli» møter vi de som var på jobb under og etter terrorhendelsene i Regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011.

Traumerommet på Ullevål sykehus.

Ane Skumsvoll spiller anestesilegen Anne Cathrine. 
        
            (Foto: NRK)

I dramaserien «22. juli» møter vi de som var på jobb under og etter terrorhendelsene i Regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011. Traumerommet på Ullevål sykehus. Ane Skumsvoll spiller anestesilegen Anne Cathrine.  Foto: NRK

Siden 22. juli 2011 har det blitt laget tre filmer, men ingen TV-serier, om den grusomme hendelsen som sendte Norge i sjokk.

Regissør Erik Poppe valgte ofrene på Utøyas synsvinkel med «Utøya 22. juli», svenske Carl Javér laget dokumentaren «Rekonstruksjon Utøya», hvor overlevende rekonstruerer sine opplevelser i en blackbox, og regissør Paul Greengrass laget Netflix-filmen «22 july» som viser hendelsen fra flere vinkler, inkludert terroristen selv.

Selv har jeg kun sett Greengrass-filmen av de ovennevnte. Kanskje er det feigt, men det å skulle sette seg ned foran TV-en og se på en film eller TV-serie om akkurat denne hendelsen har sittet, og sitter fortsatt, langt inne.

Det er så nært at det blir direkte ubehagelig og provoserende å se på. Spesielt i de versjonene jeg ikke har sett, hvor det først og fremst handler om ofrene på Utøya. Jeg satte derfor delvis motvillig på NRK-serien «22. juli» på NRK. Det er jeg glad for nå.

LES OGSÅ: Hvordan har jeg gått glipp av denne godbiten?

I denne TV-serien, av Sara Johnsen og Pål Sletaune, settes søkelyset først og fremst på menneskene rundt hendelsen, som ble direkte eller indirekte berørt. Helsearbeidere, lærere, politifolk og journalister. Og bloggeren Breidablikk (Fredrik Høyer), som må kjenne på klumpen i magen når terroristens motiv offentliggjøres.

Ifølge NRK skal han representere «de høyreekstreme stemmene i samfunnet vårt», men det er ganske tydelig at figuren er tuftet på Fjordmann.

Mads (Fredrik Høyer) er en høyreorientert blogger. 
        
            (Foto: NRK)

Mads (Fredrik Høyer) er en høyreorientert blogger.  Foto: NRK

Vi får se oslofolk vandre fortvilt rundt i gatene ved Regjeringskvartalet etter bomben, blant annet læreren Helga (Helga Guren) som leter etter sønnen sin.

Den muslimske renholderen Liban (Hamza Kader), som vasker blod etter ofre, men samtidig ufortjent kjenner på skyld den perioden hvor alle tror det er et terrorangrep utført av islamister. Politimenn som dras mellom ordrer og plikt og journalister som skal få sannheten fram, midt i det grusomme.

Det nærer ingen tvil om at det var mye voldsomt som skjedde både før, under og etter 22. juli. Likevel har serieskaperne, fremfor å dyrke smellet og det sinnssyke i historien, dratt fram detaljer, historier og skildringer som er nye. Men som også sier noe om vår historie og samfunn på samme tid. Og det på en rolig, sindig og verdig måte.

Anine (Alexandra Gjerpen) er journalist i Aftenposten. 
        
            (Foto: NRK)

Anine (Alexandra Gjerpen) er journalist i Aftenposten.  Foto: NRK

Der hvor norske TV-serier har en lei tendens til å være overtydelige og spekket med kleine dialoger, er denne på andre siden av skalaen. Ingenting som ikke må sies blir sagt. Politimannen Eivind, for øvrig strålende spilt av Øyvind Brandtzæg, sier nesten ikke noe. Likevel sier hele han noe med både kroppsspråk, mimikk og det at han hele tiden ser ut til å «svette innvendig».

LES OGSÅ: Nok en gang viser svenskene at de knuser oss på TV-serier

Også legen Anne Cathrine (Ane Skumsvol) på traumerommet er veldig troverdig spilt, med sin oppriktige oppgitthet over hvordan politiske beslutninger og makt påvirker helsevesenet, samtidig som hun kjemper for å redde flest mulig liv.

Eivind (Øyvind Brandtzæg) er politimann i Hønefoss. 
        
            (Foto: NRK)

Eivind (Øyvind Brandtzæg) er politimann i Hønefoss.  Foto: NRK

Det er nesten utelukkende brukt forholdsvis ukjente skuespillere til å bekle både store og små roller. Utvilsomt et godt valg. Trolig vil de ikke fortsette å være så «ukjente» etter denne TV-serien.

For i tillegg at til at serien forteller små og store historier fra denne skjebnesvangre datoen, som jeg ikke hadde hørt tidligere, er den ekstremt vellaget, både filmatisk og dramatisk. Manuset er strålende, regien og skuespillerne likeså.

Her oppleves det som man virkelig har vært opptatt av å gjøre en verdig og ikke minst troverdig skildring, noe serien virkelig har lyktes med.

Omtalen er basert på fire av de seks episodene som ligger ute på NRK.