De 10 mest irriterende TV-seriefigurene noensinne

Feedback Film har kommet fram til de 10 rollefigurene som gjør oss aller mest forbanna.
IRRITERENDE: Vi synes Krystle, Ross og Hannah er fryktelig plagsomme. FOTO: ABC/NBC/HBO 

IRRITERENDE: Vi synes Krystle, Ross og Hannah er fryktelig plagsomme. FOTO: ABC/NBC/HBO 

I TV-serieverden kan man ofte ende opp med å elske både de kule, de slemme, de snille, de eksentriske, de håpløse og de rare.

De irriterende, derimot, de som nesten gjør TV-serien uutholdelig å se på, er det adskillig verre med.

Og noen ganger er de sågar så fæle at man ikke klarer å følge serien videre. Dette er rollefigurene som får oss til å skru av TV-en, hoppe over sesonger, rive oss i håret og styrte Klorin.

Her er Mariannes fem utvalgte


Aidan Shaw, «Sex og singelliv» (John Corbett)

Aidan Shaw. 
        
            (Foto:  HBO)

Aidan Shaw.  Foto: HBO

Bare det å gi dama du elsker det iskalde kompromisset om at hun enten må velge mellom deg og sigaretten er grunn nok i seg selv til å kalle Aidan en tulling. I tillegg er han latterlig og patetisk, samtidig som det er ser ut som han lukter klam tåfis med sitt halvlange fete hår, stygge skjorter og harry smykker.

Mange har Aidan som favoritt blant Carries kjærester, men det må være fordi man ikke ser hans sanne, irriterende, jeg. Ja, visst har han tidvis omsorg for henne og gjør en rekke hyggelig gester, men det er definitivt ikke nok.

For han ønsker innerst inne at hun skal være en annen enn den hun er.

Han drømmer om at hun skal være en hjemmekjær, kakebakende, hytteelskende fødemaskin som pjusker med bikkja hans, samtidig som han til enhver tid gir henne dårlig samvittighet for at hun ikke er det.

Vi snakker om Carrie Bradshaw her, kjenner han henne overhode? Dama som svir av kredittkortene sine på Cosmos og Manolos, som blir «mett» av å lese Vogue og tar drosje bare hun skal rundt hjørnet.

Hun strikker ikke, lager ikke surdeigsbrød eller ligger med hodet i fanget til noen mens hun blir pjusket med.

Når Carrie møter Aidan igjen etter mange år og han har en bæremeis på magen, skjønner man hvorfor han fra dag en var feil fyr for Carrie. Heldigvis valgte hun Big.

Mr. Bates, «Downton Abbey» (Brendan Coyle)

John Bates 
        
            (Foto: ITV)

John Bates  Foto: ITV

Tjeneren som er til bry fra dag en og som nesten aldri ler fordi han er så forbanna humørløs og hemmelighetsfull.

Hver gang jeg ser ham roper jeg inne i meg: «Si nå bare hva som har skjedd, for helvete!!!».

Herregud, så mange unødvendige problemstillinger John Bates (og oss seere) hadde sluppet å stå overfor dersom han bare hadde lagt sannheten på bordet og vært ærlig fra dag en.

Og som om det ikke er nok med den ene hemmeligheten så roter han seg bort i den ene kjipe situasjonen etter den andre, fordi han skal ha «æren i behold».

Skjønner han ikke at det går utover alle andre, inkludert kona og arbeidsgiveren hans?

Mr. Bates er prototypen på middelaldrende mann som tror man skåner andre ved å lide i stillhet, men som ender opp med å gjøre det helt motsatte.

Hannah Horvath, «Girls» (Lena Dunham)

Hannah Horvath 
        
            (Foto: HBO)

Hannah Horvath  Foto: HBO

Alle jentene i «Girls» er superirriterende, men det er altså Hanna vi må slite mest med, ettersom hun er hovedpersonen. Hun er bortskjemt, selvopptatt, selvhøytidelig og stiller sjeldent opp for de rundt seg.

Da «Girls» kom, ble det omtalt som en realistisk fremstilling av hvordan jenter i 20-årene «egentlig» er. Da jeg begynte å se det, ble jeg intet mindre enn provosert over sammenligningen. For dette er altså de kjipeste og mest kyniske menneskene på planeten.

Verste av alt er at dette er en serie som tilsynelatende handler om vennskap, men de er alt annet enn gode venner.

I tillegg til at Hannah er en patetisk dame, har hun også et ekstremt høyt nivå av selvmedlidenhet, som ofte ikke er velbegrunnet. For det virker iblant som serieskaper Lena Dunham faktisk ønsker at vi skal synes synd på rollen hun selv spiller. Det gjør man altså ikke.

Sheldon Cooper, «Big Bang Theory» (Jim Parsons)

Sheldon Cooper  
        
            (Foto: Michael Yarish/CBS)

Sheldon Cooper   Foto: Michael Yarish/CBS

Dette kan umulig komme som noen overraskelse? Sheldon Cooper må være TV-serieverdens mest irriterende og plagsomme type. Bare stemmen, fremtoningen og holdningen får det til å koke inni meg. Han har omtrent null sympatiske trekk og er like sjarmerende som Harvey Weinstein med gåstol.

Men irritasjonen stopper ikke der. Jim Parson spiller rollefiguren så overkarikert og teatralsk at det gjør Sheldon enda mer irriterende enn utgangspunktet.

Om det er regissøren eller skuespilleren man bør skylde på vet jeg ikke, men noen burde ha gått – lenge før siste episode ble sendt. Den gikk tross alt i utrolige 12 sesonger! Tenk det. Med en så grusom hovedperson.

Jeg tåler grusomme Alan med den irriterende sønnen sin Jake i «Two and a Half Men», jeg kan til og med svelge gnagsåret Kimmy Gibbler i «Full House», Steve Urkel i «Family Matters» eller kvalme Cody i «Steg for Steg», men her går jaggu grensa.

Dana Brody, «Homeland» (Morgan Saylor)

Dana Brody  
        
            (Foto: Showtime)

Dana Brody   Foto: Showtime

Etter at siste sesong av «Homeland» startet har jeg begynt å se TV-serien på nytt. Første sesong er dødsbra, men det er på hengende håret at jeg klarer å se, takket være den helt forferdelige tenåringsdattera til Nicholas Brody – Dana.

Jenta som ser kronisk misfornøyd ut og som klager på absolutt alt – hele forbanna tiden. I tillegg spilles hun av en skuespiller med null utstrålingen. Her har noen åpenbart sovnet under castingen. Det kan umulig være tilfeldig at jeg ikke har sett henne siden.

«Homeland» har for vane å ta livet av favoritter, men de kunne da for Guds skyld avlivet den sure, sytete møkkakjerringa der i sesong to. Eller tidligere.

At vi må holde ut med henne over flere episoder i tredjesesong er for meg en gåte. Den sesongen står derfor igjen som den aller, aller dårligste i den forholdsvis lange «Homeland»-historien – takket være henne og problemene hun strir med på en ufattelig elendig måte.

Her er Egons fem utvalgte


Ross Geller, «Friends» (David Schwimmer)

Ross Geller  
        
            (Foto: NBC)

Ross Geller   Foto: NBC

OK, la oss bare bli ferdig med ham med én gang, da han er mer opplagt enn alle tre dragene i «Game of Thrones» til sammen. Ross Geller er alle tidenes imest rriterende karakterer, som en av hovedrolleinnehaverne i en av tidenes mest irriterende serier. Det er jo, rent isolert, en eller annen slags prestasjon, om ikke annet. Men der stopper det.

Det selvrettferdige, ynkelige og stakkarslige blikket han håper skal fremkalle dånende morsfølelser hos bløte kvinner, er alene beviset på at den indre pasifisten min er helt død.

For jeg får lyst til å slå Ross. I fjeset. Hardt. Med flathanda. Ikke sånn at han mister tenner eller begynner å blø, men sånn at han blir knallrød på kinnet og skammer seg. Også får jeg lyst til å dra ham ut av leiligheten og ut på gata, sparka ham hardt i ræva og be ham skjerpe seg.

– Ta deg sammen, Ross! Du er en voksen mann, du får kose deg med dama til Brad Pitt og du elskes av millioner kvinner der ute. Skjerp deg, kutt ut de kokette hundeøyene dine og kom over hva det nå enn er av marginale i-landsproblem som plager deg.

Hadde jeg vært Marie Simonsen, skulle jeg sagt at Ross Keller er en kødd. Som han er.

Krystle Carrington, «Dynastiet» (Linda Evans)

Krystle Carrington  
        
            (Foto: ABC)

Krystle Carrington   Foto: ABC

Da Dynastiet dukket opp på norske skjermer i 1983, var det den første amerikanske såpeserien som traff gamlelandet (slik jeg husker det iallfall), etter at ARK hadde gjort seg ekstremt upopulære ved ikke å kjøpe inn serien «Dallas». Og «alle» så på det.

Selv raddisforeldrene mine så i begynnelsen på denne ufrivillig komiske serien, fordi det gikk på NRK på lørdager, og man så jo alt som gikk på NRK på lørdager, gjerne med noe frekk rekekabaret, eller noen tidlige generasjoner pizza med bunn tjukkere enn en loff, på bordet.

I Norge hatet alle den slemme heksa Alexis, spilt av den britiske femme fatale, Joan Collins, hun kjipe og utspekulerte ekskona til den søkkrike FILFen Blake. Men det var jo Krystle som var utålelig, den – etter datidens standard – billedskjønne sekretæren som hadde vunnet hjertet til rikingen Blake. Som hele tiden er lei seg, såret og vonbroten, og som klager og griner og sutrer seg til alt.

Katteslagsmålet mellom de to kvinnelige rivalene er kanskje 80-tallets mest omtalte TV-øyeblikk, selv med Oddvar Brås stavbrudd i potten. Og det er Krystle som begynner, fordi hun slipper opp for argumenter mot den veltalende Alexis. Og det er et helt vanvittig svakt manus som tillater Krystle å gå seirende ut av slagsmålet. Alle vet jo at Alexis hadde banket gørra ut av henne, med én hånd på ryggen. Og det burde skjedd.

Tara Knowles, «Sons of Anarchy» (Maggie Siff)

Tara Knowles 
        
            (Foto: FX)

Tara Knowles  Foto: FX

En serie som starter OK, men som etter noen sesonger føles som en endeløs, patetisk såpeopera på motorsykkel. Karakterene er så overdrevne at det er lattervekkende. De lure er så lure at hjelpe meg, og de dumme er dummere enn dummest. Og de pene er sånn dølle jenterom- og våtguttedrøm-pene at de er komplett aseksuelle. Tara Knowles og Jax Teller er paret som manifesterer dusteriet.

Rollen hennes er like troverdig som Kim Jong-il og Donald Trumps selvbestaltede golf-skills til sammen. Tara stakk fra den kjekke badass-bikeren Jax som tenåring, knuste hjertet hans og returnerte etter ti år til den fiktive redneck-småbyen Charming som lege. Men hun hadde ikke lært.

Den smellvakre og vellykkede legen klarer selvsagt ikke holde seg unna en kriminell bande som dreper, selger våpen og er klin gærne på nær sagt alle felt, og hun elsker attpåtil både Jax og den sprutgærne moren hans, Gemma (for øvrig mesterlig spilt av Katey «Peggy Bundy» Sagal).

Det er så irriterende at jeg midt i sesong tre trodde TV-en skulle smelte foran meg på grunn av sinnet som bredte seg ut i rommet. Og det var aldri sterkere og mer intenst enn med scenene der Tara, den utaktiske og naive dustekjerringa, var i hovedfokus.

Carrie Mathison, Homeland (Claire Danes)

Carrie Matheson 
        
            (Foto: Stephan Rabold/Showtime)

Carrie Matheson  Foto: Stephan Rabold/Showtime

Hun er ikke et problem, Carrie. Hun er nemlig et kjempeproblem! Men det var gøy i et par sesonger, der Danes tolkning av Carrie var et av de bærende elementene i serien. Men akkurat som at man går fra å være begeistret til å bli helt oppgitt og søkkfortvilt over Elisabeth Moss’ karakter June Osborne i «Handmaid’s Tale», blir Carrie sakte, men sikkert, selve problemet i «Homeland».

Den heseblesende, psykisk syke og anmassende sikkerhetsagenten blir over tid så enerverende og lite troverdig at man går fra å føle medynk og sympati med henne, til bare å ønske at bandittene skal vinne og hun bli ryddet av veien. Det er liksom ikke måte på hvor dedikert og oppofrende hun er til jobben sin, og samme hvor ditto skruppel- og hensynsløs hun er til personlige relasjoner og familien.

Og hvor mange ganger skal man se henne strigråte med lemus i hele trynet, før noen med regiansvar tar tak og roper «Nei, NÅ er det faen meg nok!!!»? Svar: 8 sesonger og nitti-fuckings-to episoder!

Bobby Axelrod, «Billions» (Damian Lewis)

Bobby Axelrod  
        
            (Foto: Showtime)

Bobby Axelrod   Foto: Showtime

En serie som funket fint i halvannen sesong, men som gradvis ble fullstendig umulig å både tro på, enn si la seg rive med av. Når du bare håper at alle i hele serien skal dø av kollektiv hjerneblødning (minus den uforbederlige psychoen Mike «Wags» Wagner, knallgodt spilt av David Costabile), er det urovekkende.

Man kan kjøre semitrailer gjennom de logiske hullene i manuset. Én sak er at man overhodet ikke tror på det latterlige S&M-bondage-ekteparet Chuck og Wendy Rhoades (Maggie Siff igjen, gett!). Man tror ikke på dem som verken ektepar eller foreldre, eller at de i det hele tatt har unger. Man tror heller ikke en døyt på at Wendy kan være gift med Chuck og samtidig jobbe som coach og psykolog for Chucks nemesis Bobby Axelrod.

Men det er sistnevnte som er hovedproblemet. Hedgefond-millionæren med den gudbenådede nesen for aksjesvingninger, som lever på kanten av moral og loven, er irriterende nok i seg selv, der han hele tiden sier skikkelig tøffe ting på en skikkelig tøff måte, mens han går på en tøff måte, i tøffe og rocka sko og minst like tøffe og rocka jeans og supertøffe T-skjorter. Tenk at den dødskule Richard Winters fra «Band of Brothers» kunne bli så himla døv. Klask i panna, for et fall!

Scenen der den dustemikkelen plutselig, og helt tilfeldigvis, er backstage med Metallica, som han like tilfeldigvis er kjempenær venn av, er så fjollete at eneste funksjonelle motgift er å sette på «Kill’em All», debuten til sistnevnte, og sette låten «Seek and Destroy» på elleve. Og aldri se et eneste sekund mer av serien.