MELODY FIELDS «1901» (Melody Fields Records)
GOAT «Medicine» (Goat Records)
To ferske femmerskiver fra Skandinavias Mekka for brillefin pop og rock med psykedeliske over- og undertoner.
Göteborg har opp gjennom årene skjenket verden mye fint på den musikalske arena; som The Soundtrack Of Our Lives (TSOOL), Union Carbide Productions, Silverbullit, The Leather Nun og så videre (da unnlater vi selvsagt å nevne Ace of Base, Håkan Hellström og Crazy Frog). Heldigvis er arverekka i gode og syretrippende hender, noe disse to ferske og glimrende skivene beviser til gagns.
Melody Fields er en slags videreføring av det aldeles utmerkede og akk så forbigåtte bandet The Movements som ga ut en håndfull dritbra skiver mellom 2005 og 2014, som burde fått mye mer oppmerksomhet enn hva tilfellet var.
Dette trenger vi ikke surke mer over, for her er endelig Melody Fields tilbake med et skikkelig album, etter den fjonge og selvtitulerte EP-en de slapp i 2018 (og singelen «Broken Horses i 2020). Jeg har begrenset med informasjon om hvem som utgjør besetningen nå, men Thomas Widholm er i hvert fall med videre, mens David Henriksson ser ut til å være ute.
Det er uansett ikke nøye. Det kule er at albumet de nå har gitt ut er et sammenhengende, latterlig godt produsert og storslått et, der låtene stråler om hverandre. Akkurat som at The Movements hadde glassklare melodier bak den lurvete garasjestøyen på deres første utgivelser, har Melody Fields rørt popen sin nennsomt inn i sin dronete psychedelia.
Spiritualized (og vel så mye Spacemen 3) og tidlige utgaver av The Flaming Lips og den gullkantede katalogen fra newzealandske Flying Nun rinner en i hu, samtidig som de strutter av egenart. «Indian MC» er en vidløftig og detaljrikt produsert låt som treffer deg i mellomgulvet allerede ved første gjennomlytt, men som bare fortsetter å vokse på for hver nye gang den snurrer, noe som gjør at assosiasjonene til debuten fra bykollegene i TSOOL er slående (jeg holdt for øvrig på å bli gal av hvor jeg hadde riffet fra, men da jeg endelig catchet det, fant jeg ut at det var fra Grant Lee Buffalos «Wish You Well», fra «Fuzzy», så det spørs om dette er bevisst eller bare en ren tilfeldighet).
«Mayday», sistelåten, er et søtt, svevende stykke musikk i «Darklands»-gata, som bare duver fint ut i solnedgangen, som en kald pils på balkongen i et «fordi jeg fortjener det»-øyeblikk. Det kule er at de med denne skiva lover å slippe enda ett før jul (den skal visstnok slippes allerede 10. november). Her er det bare å ta på seg slengbukser, trippe og vente.
Det kule med Melody Fields-skiva er at den er innspilt med gjesteopptredener fra det mytiske bandet Goat, som er fra samme by, og som for lengst er etablert på den psykedeliske rockhimmelen. De maskekledde syrerockerne har gitt ei rekke med kule skiver siden debuten i 2012, og slapp i sommer et slags soundtrack til «The Gallows Pole»-serien (regissør og manusforfatter, Shane Meadows, er uttalt fan), men det er temmelig sprikende og ujevnt (inneholder tre låter fra katalogen deres og fem helt nye).
Jeg synes i det hele tatt at platene deres har vært nettopp ujevne, at de alltid går seg litt vill i syremyra underveis. Når de derimot er bra, og treffer planken skikkelig, er de helt uimotståelig tøffe. Denne gangen synes jeg de treffer skikkelig blink, jevnt over på hele skiva. De er mer hippie/syttitallsromantikere enn deres bykolleger i Melody Fields, der særlig bruken av tverrfløyte skiller dem kraftig ut, og noe som gir uunngåelige tanker til Jethro Tull, men musikken er godt beslektet likevel.
De høres dog ikke ut som nostalgiske fusentaster som ikke ser rundt seg og inn i fremtiden. Soundet er friskt og kult, og selv om flere av låtene droner og kverner seg monotont av gårde, jevnt over med masse congas som pisker dem fremover, seiler de alltid i havn med låter man fortsatt kjenner smaken av lenge etter de er avspilt.
I enkelte av dem, som i den sitardrevne «TSOD», høres de ut som en krysning av TSOOL (anno «Extended Revelation» og Sgt. Pepper-utgaven av The Beatles (med mye George Harrison i monitor). Den svenskspråklige «Vakna» har nesten et The Stooges-aktig og skummelt suggererende vesen hengende over seg («We Will Fall»-style). Innimellom er det også som om Pink Floyd, med Syd, stikker innom og sier «Hej, tjommisar». Selv Tony Iommi-vinkende riff åpenbarer seg her, og da vat man at man ramlet inn på rett fest.
Dette er to plater som selvsagt fortjener å bli konsumert hver for seg, med en god pause mellom hver gjennomlytting, men de er beslektet så vel genremessig som geografisk. Men de er begge skikkelig bra, og det må jo være noen festivaler som nå tenker at det er en kanongod idé å booke dem sammen. De kan sågar spille sammen på enkelte låter! Jaja, det var nå bare en idé. Det viktigste akkurat nå er at du setter deg ned og hører på platene.